Gandhi-dynastiets gjennkomst

Hva var det som skjedde da hindunasjonalistene tapte det nylige valget i India?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Valgresultatet i India overrasket både indiske og andre observatører. Den sittende regjeringskoalisjonen ledet av det hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP) var av de fleste antatt å vinne og endog forbedre sin stilling i nasjonalforsamlingen. Resultatet ble imidlertid at koalisjonen tapte kraftig, og gikk tilbake fra 276 seter til 186 mens motstanderne, ledet av Kongresspartiet, gikk kraftig fram og vant et flertall av setene.

Et protestvalg?

Analytikere søker nå forklaringer på hvorfor prognosene ikke slo til. Mange forventet at regjeringspartiet og dets allierte ville gjøre et godt valg, spesielt med tanke på den gode økonomiske veksten de siste årene, inkludert en økt jordbruksproduksjon. Dessuten har middelklassen vært voksende og ganske fornøyd, og en forbedring i forholdet til Pakistan har også vært populært.

Tilsynelatende innebar valgresultatet at hindunasjonalismen led nederlag overfor den mer sekulære «brød og poteter»-politikken som Kongresspartiet og dets allierte representerer. Nederlaget blir tolket som en protest mot regjeringskoalisjonens valgkampanje, som ble ført under det noe selvtilfredse slagordet «India skinner». De fleste indere opplever tross alt ikke at alt har gått så veldig mye bedre. Videre bemerker observatører at hindunasjonalistene gjorde et dårlig valg i delstaten Gujarat, hvor partiet ledelse er alminnelig antatt å ha stått bak pogromer mot muslimer i 2001. Flere høyt profilerte BJP-ledere klarte dessuten ikke å sikre seg gjenvalg. Samtidig vant både Sonia Gandhi og Rahul Gandhi fra sine kretser. Dette er mor og sønn, og arvtakere til Nehru-Gandhi-dynastiet som har styrt India i over halvparten av tiden etter frigjøringen i 1947. Var valget en protest mot hindunasjonalismen og samtidig en bekreftelse på dynastiets evige popularitet?

En nøye lesning av valgresultatene viser imidlertid at hindunasjonalistene ikke gjorde noe spesielt dårlig valg. BJP tapte bare omkring 1,5 prosentpoeng i forhold til forrige valg, i 1999, og vant noe over 22 prosent av stemmene. Kongresspartiet gjorde heller ikke et bemerkelsesverdig godt valg, med en fremgang på noe over et prosentpoeng, til litt over 28. Rahul Gandhi, sønn av partiets leder Sonia og etterkommer etter tre tidligere statsministere (Rajiv Gandhi, Indira Gandhi og Jawaharlal Nehru), stilte fra familiens tradisjonelle valgkrets Amethi (i Nord-India) og vant, men med en lavere prosent enn partiet sikret ved forrige valg.

Vi kan med andre ord slå fast at verken regjeringens politikk og valgkamp, hindunasjonalismen, eller Kongresspartiets appell eller dets dynasti synes å ha gitt direkte utslag i resultatene.

Valgsystemet

En viktig årsak til de store utslagene ligger i det indiske valgsystemet med enmannskretser. Kandidaten som får flest stemmer i en krets, vinner parlamentssetet, selv om rivalene til sammen får flere stemmer. Dette gjør brede koalisjoner nødvendig for å vinne kretser. I det brokete indiske samfunnet, med uendelig mange etniske grupper, språk, religioner, kaster og klasser, er koalisjoner som favner over flere sosiale grupper nødvendig for å vinne. Ideen om en hinduistisk nasjon viste seg for eksempel vanskelig å opprettholde over tid på tvers av etniske tilhørigheter og sprikende ønskemål for landet. At avtroppende statsminister Vajpayee, leder av det hindunasjonalistiske BJP, under valgkampens siste innspurt lovte mer penger og flere stillinger til muslimske religiøse skoler (madrassaer), var et uttrykk for nødvendigheten av å trekke velgere fra andre samfunnsgrupper enn kjernevelgerne. Når over halvparten av velgerne ikke soknet til BJP eller Kongresspartiet, men til helt andre partier, så ble det avgjørende å tilpasse disse i brede koalisjoner for å vinne valget.

I overskuelig fremtid vil koalisjon være den vanlige formen for regjeringsplattform i India, hvor de nasjonale partiene BJP og Kongresspartiet, og de regjeringer de vil lede, må stå på skuldrene til en underskog av regionale partier.

Det er med andre ord blant de mindre partiene og i delstatene at utslagene i velgernes preferanser synes best. Flere av de regionale (delstatlige) partiene gjorde dårlige valg, mens andre gjorde svært gode valg. For eksempel gjorde BJPs allierte Telugu Desam i den store sørindiske delstaten Andhra Pradesh et svært dårlig valg, til fordel for Kongresspartiet. Samtidig tapte Kongresspartiet kraftig i en annen sørindiske delstat, Karnataka, hvor BJP og dets allierte vant. Totalt sett tapte BJP og dets allierte i de fem største delstatene, mens de vant i flere mellomstore (India har 25 delstater).

Delastatene avgjør

Selv om nasjonale politiske spørsmål og de to store nasjonale partiene ikke er uten betydning, ble valget avgjort i delstatene. Her spilte en rekke forskjellige forhold inn, avhengig av hvilken delstat og hvilken ende av dette store landet det er tale om. Flere steder var enkeltpersoner avgjørende. «Lokale» forhold som tørke, økonomisk vekst, eller delstatregjeringens rulleblad har også vært avgjørende. Særlig i sentral- og sørindiske delstater var spørsmål som gjaldt styring viktige: Korrupsjon, effektivitet, strømtilførsel, veier og skoletilbud var langt fremme i valgkampen. En av de mest bemerkelsesverdige endringene i nord de siste årene har vært at de mellomste og lavere kastene er blitt mobilisert i egne partier. I protest mot høykastene i BJP har de vært naturlige, om enn ofte nølende, allierte av Kongressen. At de vant solid oppslutning i de folkerike delstatene i nord var ikke så mye på grunn av Sonia Gandhi og Kongresspartiets appell som på grunn av markante egen ledere og en nyvunnen selvtillit og kampvilje.

I tilbakeblikk kan vi se at de fire delstatsvalgene som ble holdt sist vinter antydet holdningsendringer blant velgerne. Riktignok vant BJP tre av de fire valgene, men valgkampen stod ikke om hindunasjonalismen. Det var «utvikling» og veier, vann og strøm som var viktig for både BJP og Kongressen – og i siste instans for velgerne. Også i siste valget var det slike saker som trakk fattige og lavstatusvelgere til urnene. Kongresspartiet var raskere til å fange opp endringene, mens BJP synes å ha feiltolket vinterens seier. Unge politikere ble satt til å lede BJPs strømlinjeformede og digitaliserte valgkamp mot det mindre moderniserte Kongresspartiet. Kongressveteraner, derimot, reiste på kryss og tvers av landet og lyttet til hva lokale aktivister hadde å si om stemningen blant dem som ikke tilhørte den urbane middelklassen.

Endret taktitkk

Videre oppgav Sonia og hennes rådgivere forestillingen om at Kongresspartiet var unikt blant Indias politiske partier, med en arv tilbake til mahatma Gandhi og uavhengighetsbevegelsen, og at det derfor skulle danne regjering alene. Etter nederlaget i vinter endret de taktikk, og inngikk allianser med andre partier før valget. Kongresspartiets store seier skyldes ikke dets evne til å fremstå som et troverdig alternativ, i alle fall ikke bare det, men dets evne til å bygge valgtaktiske allianser med de rette partiene. Det er i dette perspektivet Sonia Gandhi og Kongresspartiet gjorde et godt valg.

Sonia Gandhi har likevel spilte en viktig rolle, kanskje ikke minst etter valget. Hun har utmerket seg ved å si fra seg stillingen som statsminister, etter en lang og strevsom valgkamp med omfattende reising og et godt valgresultat. Journalister har bemerket at hennes utfall mot BJP-regjeringen var uvanlig harske og direkte, til forskjell fra hennes tidligere valgkampstil. Nå synes det som om hun var oppriktig da hun sa hun ikke kjempet for statsministerstillingen, men for partiet og for de fattige.

Hun har vært en nølende leder. Det er dokumentert at hun tryglet ektemannen, Rajiv Gandhi, om ikke å gå inn i politikket etter at hans yngre bror, Sanjay, omkom i en flyulykke. Etter at ektemannen ble drept i et attentat holdt hun dessuten det politiske livet på armlengdes avstand i syv år, selv om hun hele tiden mottok Kongressledere i sitt hjem. Da hun endelig gikk inn i politikken i 1998 var partiet på sammenbruddets rand, og hun aksepterte at hun som representant for Gandhi-familien kunne være et samlingspunkt for partiet. Dette synes å ha vært riktig, selv om det tok lang tid før hun ble en effektiv taler.

Tok ikke jobben

Sist vinter gikk diskusjonen heftig om hvem Kongresspartiet skulle fremme som sin statsministerkandidat, ettersom Sonia nektet å ta stillingen. Politiske kommentatorer mente at hun uansett ikke ville bli noen god statsminister, ettersom hun ikke hadde modnet i særlig grad etter å ha inntrått i politikken. Hun fortsatte snarere å omgi seg med folk hun personlig stolte på og som ikke effektivt maktet å gjenreise Kongresspartiets splittede organisasjon. Det må her understrekes at det indiske samfunnet er et av verdens mest komplekse, og at overlevelse og suksess i det indiske politiske spillet krever særlige egenskaper og lang erfaring. Rajiv Gandhi var ikke spesielt vellykket som partileder og statsminister da han plutselig fikk jobben etter mordet på hans mor, Indira. Da Sonia endelig trådte inn på arenaen viste heller ikke hun seg umiddelbart som en effektiv leder. På sikt synes det likevel som om hennes arv gjorde henne til et ubestridt leder som andre ikke kunne utfordre, og at hun slik maktet å samle partiet på tross av manglende politisk erfaring.

Sikkerhetshensyn må ha veid tung for Sonia og hennes to barn. Hindunasjonalister var sterkt imot tanken på en «utlending» som statsminister, og det var registrert flere trusler mot hennes liv. Sonia synes derfor som en person som kjempet for hva hun ønsket, et bedre og sekulært India, men som også anerkjente at hennes egne begrensninger ville gjort det vanskelig å oppfylle løftene hun hadde gitt velgerne. Gad flere politikere var så vise.

---
DEL

Legg igjen et svar