Gammelt og nytt på menyen

Det går raskt i svingene når Anne Britt Gran (i Ny Tid fredag 28.okt) skal overbevise oss om at kultur og næring er det nye ekteskapet vi alle heretter må forholde oss til. Det går ikke an å stikke hodet i sanden lenger, mener Gran og hun er oppgitt over at undertegnede og miljøet rundt […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det går raskt i svingene når Anne Britt Gran (i Ny Tid fredag 28.okt) skal overbevise oss om at kultur og næring er det nye ekteskapet vi alle heretter må forholde oss til. Det går ikke an å stikke hodet i sanden lenger, mener Gran og hun er oppgitt over at undertegnede og miljøet rundt UKS, samt studentene på Kunstakademiet i Oslo uttalte oss kritisk om BI og KHiO-Konferansen Kunst + Kapital. Nå er det flere grunner til at akkurat den konferansen (hvor Gran var fagansvarlig) vakte reaksjoner. Inngangsbilletten, for eksempel, kostet 4000 kroner, noe som effektivt sikret at kunststudentene ikke fikk ta del i diskusjonene om fremtidens samarbeid mellom kunst og kapital. Nok om det.

Innledningsvis i sin kronikk forstår Gran hvorfor kunstnere har behov for å forsvare kunstens frihet, autonomi og offentlige støtteordninger: «Nå er det slett ikke alle kunstnere og institusjoner det private næringslivet vil leve med, og derfor er offentlige støtteordninger svært viktig for å muliggjøre et kunstnerisk mangfold». Deretter får pipa en annen lyd – og det høres ikke bra ut. Gran synes ikke det er lett å bestemme seg for om kunstnerisk autonomi er viktig eller ikke. Hun antyder langt på vei at vi har dårlig kunst i Norge fordi den er statsstøttet. At kunstnerstanden ikke ser de kunstneriske (sic) mulighetene i det å komme tettere på kapitalen. I følge Gran blir kunsten sannsynligvis bedre dersom det er næringslivet som støtter den. Når jeg ikke tror på dette, er det ikke bare fordi slike suksesshistorier er få, mens historier om kunstens instrumentalisering er mange – det skyldes også at logikken svikter. Gran er en av få fagpersoner i Norge som har skrevet om forholdet mellom kultur og næring. Det er derfor skuffende at hun ikke er mer nyansert når konklusjonene skal trekkes.

Problemstillingen er satt på hodet. Erfaringene er heller at næringslivet ikke helt ser hvorfor de skulle støtte denne kunstproduksjonen, noe som ikke er spesielt uforståelig. En kunstner kan ha et treårig arbeidsstipend som produksjonsgrunnlag, en annen kan ha fått innvilget 30 000 i støtte fra Norsk Kulturråd til et bestemt prosjekt mens han til vanlig arbeider som lærer, og en tredje går fortsatt på skole og lever (og produserer kunst) på studielån. I følge Gran er det grunn til å sette spørsmålstegn ved denne måten å være kunstner på fordi de angivelig «setter sin lit til staten», «har tro på de offentlige rene midlene» og en «monoman tillitt til det statlige monopolet». Dette er rett og slett konstruering av posisjoner som har lite med virkeligheten å gjøre. Kunstnere arbeider ikke sjeldent med å få støttet eller sponset materialer i sin kunstproduksjon og mange ønsker seg inn i stallen til private gallerier.

Grans fremstilling av den nye situasjonen som skulle representere slutten på «nøytrale kulturpenger» er også diskutabelt. Med henvisning til Perduco/Cultura Capital-rapporten fra 2004, hentes det frem statistikk som taler for at fremtidens økning i kulturbudsjettene vil komme fra det private markedet. Leser man rapporten (som for øvrig er ført i pennen av bl.a Gran selv), finner en også andre interessante tall. På spørsmål om de kunne tenke seg å øke støtten til kultur, svarer bare 16 prosent av norske bedrifter JA. Med andre ord svarer hele 81 prosent NEI til å øke støtten til kultur (3 prosent vet ikke). Det er viktig å bemerke at dette er et holdningsspørsmål som ikke speiler hvorvidt bedriftene faktisk kommer til å øke støtten.

Ved å mistenkeliggjøre kunsten som produseres med offentlig støtte, undergraves det arbeidet faglige komiteer (som hun selv sitter i) gjør med å vurdere støtteverdig kunst og når nye støtteområder initieres. Når fagfolk og kunstnere forsvarer de offentlige midlene til kunst, forsvarer de samtidig ideen om at kunst er et offentlig anliggende, som noe som angår allmennheten – og motsetter seg at kunst skulle være en privatsak mellom kjøper og produsent. Kunstens nytte i sammenhenger der den før ikke har opptrådt, er nok økende. Og det er interessant at næringslivet samarbeider med kunstnere eller kunstinstitusjoner fordi kunsten kan tilby noe Annet, en kompetanse eller et produkt bedriftene hittil ikke har hatt tilgang til. For å si det med færre ord: Det attraktive ved kunst, er at det er kunst.

Oppdragskunst er ikke kunst, men reklame, hevdet en kunststudent hvorpå Gran repliserer med spørsmål om kunststudentene ikke lærer kunsthistorie på KHiO. Det kler ingen å være belærende, aller minst den som har noe å lære selv. Det er en grunnleggende moderne forståelse at kunst nettopp defineres som kunst i kraft av sin stilling som autonom, i betydningen selvlovgivende. At den moderne kunsten forstås som autonom er langt på vei en anerkjennelse av arbeidsdelingen eller sektoriseringen i samfunnet. I den tradisjonelle filosofiske estetikken er det et vesentlig poeng at kunsten i kraft av å være noe utskilt – noe eget – kan representere en særlig form for erkjennelse og endog en særlig tilgang til sannhet. Baumgarten, Kant, Heidegger, Adorno og Peter Burger har alle gitt sitt bidrag til denne forståelsen. Så kan vi – og det bør vi – diskutere hva autonomi bør bety for dagens kunstproduksjon. At en

mener at oppdragskunst er reklame, er ikke et utrykk for mangel på kunsthistorieundervisning – det er et uttrykk for fortrolighet med den mest grunnleggende moderne forestillingen om kunst.

Trude Iversen er nylig avtroppet daglig leder av Unge Kunstneres Samfund. Utdannet filosof med et hovedfag om Adornos estetikk.

---
DEL

Legg igjen et svar