Gammel er det nye ung

I Netflix’ nye situasjonskomedie Grace and Frankie demonstrerer Jane Fonda og Lily Tomlin at det ikke finnes noe vittigere, smartere og kulere enn damer i 70-årene. Men best er tv-serien når den ikke forsøker å være morsom.

Jane Fonda og Lily Tomlin. Foto: Melissa Moseley for Netflix.

Grace and Frankie
Serieskapere: Marta Kauffman og Howard J. Morris

1980: En en nevrotisk og anspent Jane Fonda lærer å ta kontroll over skilsmisselivet sitt av en hipp og alternativ Lily Tomlin i Nine To Five. De kan egentlig ikke fordra hverandre, men siden de begge er kvinner i en tøff verden, blir de venner. Ved én anledning bonder de over hallusinasjonene de får av å dele en joint.

2015: En nevrotisk og anspent Jane Fonda lærer å ta kontroll over skilsmisselivet sitt av en hipp og alternativ Lily Tomlin i Grace and Frankie. De kan egentlig ikke fordra hverandre, men siden de begge er kvinner i en tøff verden, blir de venner. Ved én anledning bonder de over hallusinasjonene de får av å skylle ned en eske valium med et norgesglass peyote.

Den økte mengden med dop er absolutt forståelig – utfordringene som venter Jane og Lily, det vil si Grace og Frankie, lar seg ikke takle med en skarve tjall.

Nytt kapittel. Jane og Lily har vært gift med henholdsvis Martin Sheen og Sam Waterston i 40 år. Martin og Sam har drevet advokatpraksis sammen i 20 av dem, så til tross for at Snerpe-Jane og Hippie-Lily absolutt ikke kan utstå hverandre, har de måttet forholde seg til hverandre.

Når Martin og Sam inviterer sine koner på lunsj for å fortelle en viktig nyhet, håper begge konene at mennene endelig skal pensjonere seg – de er jo godt over 70, alle sammen – for da behøver Jane og Lily aldri å ha noe med hverandre å gjøre igjen. Noensinne. Frihet!

I stedet avslører Martin og Sam at de vil skilles – for de er nemlig forelsket i hverandre, og har vært det i 20 år.

Frankie and Grace bruker åtte minutter på å få firkløveret ut av skap og ekteskap – et vidunderlig eksempel på amerikansk fortellereffektivitet – og kan begynne å handle om det den skal handle om: å starte på et nytt kapitel når man er 75.

«Well, enjoy!» bjeffer Lily Tomlin rasende til de nyutsprungne mennene: «The next chapter in your life isn’t as long as you think!»

Usynlige superkrefter. I en så manisk ungdomsfiksert kultur som vår, hvor ethvert tegn på alderdom, fysisk og mentalt, må bekjempes med radikale midler, er det en absolutt lise å se en serie hvor noen-og-70-åringer strever med akkurat det samme som de som er 50 år yngre enn dem: å finne et sted å bo, skaffe seg jobb og kanskje en kjæreste. Samtidig er det litt skummelt, for man håper jo at man før eller siden skal få livet sitt under kontroll, komme i mål og slappe av. I hvert fall når man er pensjonist.

På den annen side – når noen-og-70-åringer må starte på nytt, gjør de det med en stil og en fandenivoldskhet som ungdommen kan misunne dem. Som når Lily Tomlin nasker en pakke sigaretter i en butikk etter at ekspeditøren har ignorert henne til fordel for en yngre og penere kunde.

«Stjal du den?» spør Jane Fonda sjokkert.

«Vi har superkrefter,» svarer Lily: «De kan ikke se oss, ergo kan de ikke stoppe oss.»

En serie som hyller den livlige alderdommen har hovedrolleinnehavere med flere ansiktsløftninger enn barnebarn.

Nå ville jo verken Lily Tomlin eller Jane Fonda bli ignorert i vår alminnelige virkelighet – de er ikke tradisjonelle little old ladies, akkurat – og det er selvfølgelig et paradoks at en serie som hyller den livlige alderdommen har hovedrolleinnehavere med flere ansiktsløftninger enn barnebarn (Martin og Sam har så perfekt runde øyne at det er nummeret før de likner Ivo Caprino-dukker), men samtidig er det passende: Fremtidens little old ladies kommer jo på ingen måte til å se ut som little old ladies.

Dette paradokset er da også Fonda og Tomlin fullstendig klar over, og det formelig gnistrer av dem når de får lov til å leke med forestillinger om alder og passende oppførsel – både i forhold til hverandre som motvillige allierte i en helt ny verden, men også i forhold til barn og barnebarn, som i hvert fall har klare krav til og formeninger om hva 75 år gamle damer har lov til å gjøre. Å være vitne til sparringen mellom disse to kvinnene er gåsehudfremkallende frydefullt, og man griper seg i lure på hvorfor vi ellers er så besatt og betatt av deres 50–60 år yngre kollegaer.

Svake homovitser. De enkleste vitsene å skrive har åpenbart vært alle som handler om Martin og Sam, men det er også her Grace and Frankie er på sitt minst morsomme. Serieskaper Marta Kauffman er kvinnen som ga oss Friends, og det er litt trist å melde at hun fremdeles synes den mildt homofobe humoren hun overkrydret den serien med er aldeles hysterisk morsom.

Det er replikker i Grace and Frankie som gjør at man får lyst til å skrike av frustrasjon, som når Sams sønner får vite at far er homo:

«Well, you always had a big personality, but gay …?»

Martins døtre er ikke hakket bedre:

«What am I gonna tell the children?!» hyler den ene.

«Start by telling them where poop comes from,» svare den andre.

Og grimt er det jo at Lily Tomlin – lesbisk ikon – ikke blånektet da hun ble presentert for en punchline om at hun kan suge på sigarett når Sam jo har sugd på noe annet i 20 år.

Grøss. Homsekjæresteri kan fremdeles reduseres til anal- og oralsexvitser i 2015. Joey og Chandler ville vært stolte.

Hvor kontroversielt noen enn fortsatt måtte finne det å se to menn danne ny familie med dine og mine barn, så er det altså ikke dette som er det viktige i Grace and Frankie.

For dét er at den har valgt å ta sjansen på at det vil være minst like underholdende å se 75-åringer miste hodet når ekteskap går i oppløsning, og alle må orientere seg etter et nytt og helt ukjent kart i et fremmed terreng.

Jane og Lily søker tilflukt i firkløverets felleseide sommerhus, og må der oppdage at det å skulle forsørge seg selv, eller å bli tatt på alvor på områder i livet de tidligere behersket, er det tøffeste de noen gang kommer til å gjøre.

«I don’t want to be irrelevant!» roper Lily Tomlin, til tross for at hun nettopp har blitt det.

Gammel er det nye ung. Men ute i film- og tv-verdenen kan vi se et vagt skifte i alder. Maggie Smiths bon mots fra Downton Abbey (2010) tvitres med entusiasme av unge beundrere; Julie Walters gjør stor suksess i Indian Summers (2015), Judi Dench, Bill Nighy og Maggie Smith har gjort Best Exotic Marigold Hotel (2014) og dens oppfølger i 2015 til internasjonale hits både på kino og dvd, og Dustin Hoffmann samler Billy Connelly, Judi Dench, Pauline Collins og Tom Courtney til seniorkammerspill i Quartet (2012).

Ingen av dagens godt voksne skuespillere har tenkt å bli gamle på samme måte som folk ble gamle i gamle dager. Og godt er da enda dét – hvis ikke, ville vi jo leve i en populærkultur hvor vi sjelden eller aldri kom til å se mennesker over 50.

Sparringen mellom disse to kvinnene er gåsehudfremkallende frydefullt, og man griper seg i lure på hvorfor vi ellers er så besatt og betatt av deres 50–60 år yngre kollegaer.

Netflix behøver heldigvis ikke å tenke målgrupper og alder på samme måte som tradisjonelle tv-kanaler, men man spør seg jo hvem som skal se Grace and Frankie, bortsett fra de helt spesielt interesserte.

Da bør man må få lov til å minne om den klassiske komedien The Golden Girls (1984), som var populær i alle målgrupper i sine syv år på lufta, og som ble belønnet med flere Emmy- og Golden Globe-priser, enda den bare handlet om fire eldre damer som forsøker å begynne livet på nytt. Filmen når ennå tv-skjermer rundt omkring i verden, til glede for nye seere.

Et par gode pantertanter – som Jane Fonda og Lily Tomlin – har mer å bidra med og spille på enn alle tenåringsangstkomedier til sammen. Så – gammel er kanskje i ferd med å bli det nye ung?

 

Tilgjengelig på Netflix fra 8. mai.

Brita møystad engseth er filmkritiker i ny tid.

---
DEL