Gammel er det nye ung

I Netflix’ nye situasjonskomedie Grace and Frankie demonstrerer Jane Fonda og Lily Tomlin at det ikke finnes noe vittigere, smartere og kulere enn damer i 70-årene. Men best er tv-serien når den ikke forsøker å være morsom.

Jane Fonda og Lily Tomlin. Foto: Melissa Moseley for Netflix.

Grace and Frankie
Serieskapere: Marta Kauffman og Howard J. Morris

1980: En en nevrotisk og anspent Jane Fonda lærer å ta kontroll over skilsmisselivet sitt av en hipp og alternativ Lily Tomlin i Nine To Five. De kan egentlig ikke fordra hverandre, men siden de begge er kvinner i en tøff verden, blir de venner. Ved én anledning bonder de over hallusinasjonene de får av å dele en joint.

2015: En nevrotisk og anspent Jane Fonda lærer å ta kontroll over skilsmisselivet sitt av en hipp og alternativ Lily Tomlin i Grace and Frankie. De kan egentlig ikke fordra hverandre, men siden de begge er kvinner i en tøff verden, blir de venner. Ved én anledning bonder de over hallusinasjonene de får av å skylle ned en eske valium med et norgesglass peyote.

Den økte mengden med dop er absolutt forståelig – utfordringene som venter Jane og Lily, det vil si Grace og Frankie, lar seg ikke takle med en skarve tjall.

Nytt kapittel. Jane og Lily har vært gift med henholdsvis Martin Sheen og Sam Waterston i 40 år. Martin og Sam har drevet advokatpraksis sammen i 20 av dem, så til tross for at Snerpe-Jane og Hippie-Lily absolutt ikke kan utstå hverandre, har de måttet forholde seg til hverandre.

Når Martin og Sam inviterer sine koner på lunsj for å fortelle en viktig nyhet, håper begge konene at mennene endelig skal pensjonere seg – de er jo godt over 70, alle sammen – for da behøver Jane og Lily aldri å ha noe med hverandre å gjøre igjen. Noensinne. Frihet!

I stedet avslører Martin og Sam at de vil skilles – for de er nemlig forelsket i hverandre, og har vært det i 20 år.

Frankie and Grace bruker åtte minutter på å få firkløveret ut av skap og ekteskap – et vidunderlig eksempel på amerikansk fortellereffektivitet – og kan begynne å handle om det den skal handle om: å starte på et nytt kapitel når man er 75.

«Well, enjoy!» bjeffer Lily Tomlin rasende til de nyutsprungne mennene: «The next chapter in your life isn’t as long as you think!»

Usynlige superkrefter. I en så manisk ungdomsfiksert kultur som vår, hvor ethvert tegn på alderdom, fysisk og mentalt, må bekjempes med radikale midler, er det en absolutt lise å se en serie hvor noen-og-70-åringer strever med akkurat det samme som de som er 50 år yngre enn dem: å finne et sted å bo, skaffe seg jobb og kanskje en kjæreste. Samtidig er det litt skummelt, for man håper jo at man før eller siden skal få livet sitt under kontroll, komme i mål og slappe av. I hvert fall når man er pensjonist.

På den annen side – når noen-og-70-åringer må starte på nytt, gjør de det med en stil og en fandenivoldskhet som ungdommen kan misunne dem. Som når Lily Tomlin nasker en pakke sigaretter i en butikk etter at ekspeditøren har ignorert henne til fordel for en yngre og penere kunde.

«Stjal du den?» spør Jane Fonda sjokkert.

«Vi har superkrefter,» svarer Lily: «De kan ikke se oss, ergo kan de ikke stoppe oss.»

En serie som hyller den livlige alderdommen har hovedrolleinnehavere med flere ansiktsløftninger enn barnebarn.

Nå ville jo verken Lily Tomlin eller Jane Fonda bli ignorert i vår alminnelige virkelighet – de er ikke tradisjonelle little old ladies, akkurat – og det er selvfølgelig et paradoks at en serie som hyller den livlige alderdommen har hovedrolleinnehavere med flere ansiktsløftninger enn barnebarn (Martin og Sam har så perfekt runde øyne at det er nummeret før de likner Ivo Caprino-dukker), men samtidig er det passende: Fremtidens little old ladies kommer jo på ingen måte til å se ut som little old ladies.

Dette paradokset er da også Fonda og Tomlin fullstendig klar over, og det formelig gnistrer av dem når de får lov til å leke med forestillinger om alder og passende oppførsel – både i forhold til hverandre som motvillige allierte i en helt ny verden, men også i forhold til barn og barnebarn, som i hvert fall har klare krav til og formeninger om hva 75 år gamle damer har lov til å gjøre. Å være vitne til sparringen mellom disse to kvinnene er gåsehudfremkallende frydefullt, og man griper seg i lure på hvorfor vi ellers er så besatt og betatt av deres 50–60 år yngre kollegaer.

Svake homovitser. De enkleste vitsene å skrive har åpenbart vært alle som handler om Martin og Sam, men det er også her Grace and Frankie er på sitt minst morsomme. Serieskaper Marta Kauffman er kvinnen som ga oss Friends, og det er litt trist å melde at hun fremdeles synes den mildt homofobe humoren hun overkrydret den serien med er aldeles hysterisk morsom.

Det er replikker i Grace and Frankie som gjør at man får lyst til å skrike av frustrasjon, som når Sams sønner får vite at far er homo:

«Well, you always had a big personality, but gay …?»

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL