Gamle vise menn

De er gamle, de er menn, de er forfattere og de er opptatt av samfunnet rundt seg. Du treffer dem over en kopp kaffe i intervjuboka «Historien er ikke slut» av den danske journalisten Thomas Thurah.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg er en livsglad pessimist, sier den tyske forfatteren Günter Grass og taler på vegne av flere kollegaer i boka «Historien er ikke slut. Samtaler med 36 europæiske forfattere» ført i pennen av den danske journalisten, redaktøren og forfatteren Thomas Thurah.

Den andre verdenskrigen. Det skulle gå åtte år før Jan Kjærstad ble født.

Totalitære lengsler

I boka er Jan Kjærstad den personen som kommer nærmest en samtidsanalyse og en fremtidsvisjon, på vegne av samfunnet og litteraturen. Günter Grass kommer aldri stort lenger enn nazismen, «Blikktrommen» og den tyske gjenforeningen rause ti år tilbake.

Totalitære lengsler og helhetlige ideologier er derfor sentrale trekk ved intervjuboka, fra José Saramago som fortsatt tviholder på kommunismen, til Hugo Claus som fikk sitt liv amputert av den katolske kirken, Alexander Tisma som har fått smake den serbiske ny-nasjonalismen og Salman Rushdie som ikke har noe særlig til overs for muslimske ekstremister.

Boka står derfor tilbake som et historisk vitnesbyrd om de siste 70 årenes idébrytninger, og formidler et budskap om viktigheten av å lære av historiens feil og mangler. Samtidig insisterer altså Thurah på at «Historien er ikke slut», noe den naturligvis heller ikke er. Med hos Thurah har den også en annen og mer litterær betydning; historiefortellingen lever i beste velgående. Et fellestrekk ved de fleste forfatterne som blir intervjuet i boka, er at de skriver seg inn i den klassiske og storslåtte europeiske romantradisjonen, men som på hver sin måte har forsøkt å fornye romansjangerens former og språk – tett opp til det fantastiske. Igjen støter vi på et paradoks, skulle man tror, for er det noe om kjennetegner de fleste forfatterskapene i boka, så er det vilje og evnen til å bryte inn i det politiske landskapet med sterke, tildels tydelige budskap. Derfor er det at de fleste samtalene handler like mye om politiske forhold som litterære, og derfor er det at intervjuene bærer samfunnsrelevante titler som «Kærlighed, revolution, poesi» (Hugo Claus), «Krigen er overalt» (Siegfreid Lenz), «At give de tavse stemme» (Einar Már Gudmundsson), «Revolutionen taber altid» (Vasilij Aksjonov), «Det afmægtige menneske» (Ljudmila Petrusjevskaja). Sistnevnte er unntaket som bekrefter regelen. Hun er over 60 år, men hun er en kvinne. «Historien er ikke slut» er europeiske portretter av mannlige forfattere som ville vært pensjonerte for lengst i andre yrker.

En journalist på hugget

Hvert intervju i boka starter med en kort introduksjon av Thomas Thurah som gir gode oversikter over bøker som er skrevet og temaer som går igjen i forfatternes bøker. Selve intervjuene stoler på dialogens kraft, gjennomført skrevet som spørsmål/svar. Styrken med den fremgangsmåten er at forfatterne selv får slippe til med kloke tanker og gode formuleringer. Svakheten er at mindre kloke tanker og gode formuleringer blir stående uten den korreks og de opplysninger som enhver journalist kan tilføre – for å løfte teksten. Jevnt over fungerer spørsmål/svar-formen tilfredsstillende, fordi Thurah er en journalist som har forberedt seg godt – synes det som, og som har en sterk personlig stemme.

« – Hvis jeg nå tok ditt glassaskebeger, puttet det inn i skapet og ba dine naboer om å komme inn i stuen og beskrive askebegeret, så ville vi fått fire, fem, seks forskjellige versjoner av hvordan dette askebegeret så ut. Men det ville fortsatt vært et glassaskebeger i skapet.

– ÊSikkert. Det betyr at Gud er i skapet, men hvis Gud er i skapet, og skapet er lukket, kan det hende at det til slutt ikke er noe der inne.

– Hvis vi nå kunne åpne skapet og se etter, tror du så at vi ville funnet noe, et eller annet askebeger?

– Et askebeger som var Gud ville ikke vært inne i skapet. Det ville vært utenfor, så vi kunne se det.» (Vår oversettelse)

Religionskritikeren blir altså stående tilbake som den som tror at Gud ville vært synlig dersom han eksisterte, mens han egentlig ønsker at Gud skal forbli i skapet, bortgjemt og usynlig.

Vi har ikke blitt noe klokere på Gud, men troen på behovet for kloke hoder i journalistikken, er styrket.

---
DEL

Legg igjen et svar