Gamle helter

Bob Mould og Charles Thompson III, alias Frank Black, har vært ledende figurer i den alternative rocken i USA siden 1980-tallet. De er banebrytere og forbilder for flere generasjoner rockere, men ingen bryr seg så mye om deres karrierer i dag. Nå er begge her med to nye album, som ikke kan matche det beste […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bob Mould og Charles Thompson III, alias Frank Black, har vært ledende figurer i den alternative rocken i USA siden 1980-tallet. De er banebrytere og forbilder for flere generasjoner rockere, men ingen bryr seg så mye om deres karrierer i dag. Nå er begge her med to nye album, som ikke kan matche det beste de har gjort. Samtidig er platene noe av det beste de har gjort på årevis.

Stødige veteraner

La oss begynne med Frank Black, tidligere kjent som Francis. Da var han vokalist i Boston-bandet Pixies, som med monumentale album som Surfer Rosa (1988) og Doolittle (1989) var førende på 1980-tallet. Pixies’ miks av Beach Boys-aktig pop, hissig punk og støyende kunstrock var et viktig forbilde for Nirvana, men gruppa ble oppløst i 1992, før de høstet fruktene av at den tidligere så alternative rocken ble mat for menigmann på 1990-tallet. Det vil si, ikke før Pixies overraskende ble gjenforent i fjor, noe som også skal føre til det første albumet fra den kanten siden 1991s Trompe le monde.

Frank Black har imidlertid ikke ligget på latsiden etter oppløsningen av Pixies, men har sluppet hele ti album på egen hånd. Etter en lovende start med solodebuten Frank Black (1993) og undervurderte Teenager of the Year (1994) gikk han raskt over på autopilot, med en stri strøm uengasjerende og likelydende album. Heldigvis ser det ut som gjenforeningen av Pixies også har gitt positivt utslag for solokarrieren, for årets Honeycomb er noe av det mest sjarmerende han har gitt ut på lenge. Albumet er spilt inn i løpet av fire dager, i samarbeid med studiomusiker-legender som gitaristen Steve Cropper (Booker T. & The MG’s, Blues Brothers), organisten Spooner Oldham (Wilson Pickett, Neil Young) og trommeslageren Anton Fig (David Lettermans husband, Bob Dylan). De holder seg høflig i bakgrunnen, og det virker som disse stødige veteranenes tilstedeværelse har hatt en positiv effekt. Frank Black er i alle fall mer tilbakelent enn noensinne, og kvitterer med flere avslappede og sjarmerende låter i tradisjonen etter Pixies-smygare som «Motorway To Roswell» og «Here Comes Your Man». Vi kan kalle dette mannens hyllest til sine mykere musikalske røtter innen soul, pop og country. Det når selvsagt ikke opp til knærne til Pixies’ gylne stunder, men den avslappede stemningen gir et inntrykk av at Frank Black har innsett at han har passert middagshøyden, men ikke bryr seg.

Gikk under jorda

Der Pixies var en av Kurt Cobains forbilder, er det liten tvil om at Frank Black i sin tid lånte ett øre eller to til Bob Mould. I tospann med Grant Hart gjorde Mould gruppa Hüsker Dü til et av de viktigste i amerikansk rock på 1980-tallet, og bandets vei fra frådende hardcore til ambisiøs rock er et miniatyrbilde av den voldsomme utviklinga av amerikansk punkrock på 1980-tallet. Album som Zen Arcade (1984) og Warehouse: Songs and Stories (1987) er essensielle. Etter sistnevnte gikk Mould og Hart hver sin vei, og der et samtidig band som R.E.M. ble internasjonale superstjerner er Hüsker Dü-medlemmene fortsatt bare kulthelter.

Etter et knippe mørke og innadvendte soloalbum vendte Mould tilbake i rampelyset med krafttrioen Sugar i 1992, og albumet Copper Blue ble kåret til årets beste av den engelske musikkavisa NME. Men Mould var ikke klar for å bli rockestjerne igjen, og la etter noen få år Sugar på hylla. I stedet gikk han under jorda, og annonserte med soloplata The Last Dog and Pony Show at den var hans avskjed med tradisjonell gitarrock. Siden har Mould vært mest opptatt av å leke med elektronikk, omtrent som da Neil Young gikk inn i sin synthfase tidlig på 1980-tallet. Årets Body of Song er derimot en slags retur til Moulds rockerøtter, selv om hans elektronika-interesse fortsatt kaster noen skygger over prosjektet. Plata har et mer lavbudsjettspreg enn Sugar, og høres ut som en demo sammenlignet med Copper Blue. Body of Song er et fint lite comeback, men som med Frank Black kan det virke som Mould har innsett at han aldri igjen vil bli like innflytelsesrik som på gullalderen på 1980-og 90-tallet. Det skal da også mye til.

---
DEL

Legg igjen et svar