Galskap og genialitet

«Professoren og galningen» er en rasende godt skrevet fortelling om interessante menneskeskjebner og arbeidet bak forrige århundres største litterære prestasjon.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Professoren og galningen handler om arbeidet med det som er en av litteraturhistoriens store milepæler, Oxford English Dictionary, som til slutt skulle resultere i en tjue binds bauta over det engelske språk. Arbeidet med den første komplette tolvbindsutgaven av OED, som den gjerne forkortes til, tok sytti år og involverte tusenvis av frivillige, i tillegg til en stor stab av varierende redaktører og underredaktører.

I Professoren og galningen er det to av disse personlighetene det handler om. Den ene er redaktøren James Murray, som var den som endelig klarte å få et grep om det til da nokså uformelige prosjektet med å lage en uttømmende ordbok over hele det engelske språk. Den andre den schizofrene amerikaneren William Minor, dømt til livslang forvaring i et landlig sinnssykehus for rovmordet på George Merrett, syvbarnsfar og tilfeldig offer for et av Minors mer uberegnelige anfall. Begge høyt utdannede menn, og, som Winchester påpeker, påfallende like. På et underlig slags vis var det nettopp mordet på George Merrett som førte dem sammen, og som dermed dannet grunnlaget for et av de viktigste bidragene til OED.

Hjelp for damer

Det første forsøket på å lage en ettspråklig engelsk ordliste var en tynn, liten sak på 120 sider, «til nytte & hjelp for damer, fruer og andre ulærde personer, hvorved de lettere og bedre kan forstå mange vanskelige ord som de hører og leser i Skriften, salmene eller andre steder, og derved bli i stand til å bruke de samme selv». Sikkert en både god og politisk korrekt programerklæring i 1604.

Forfatteren, Robert Cawdrey, bygde sitt verk på et prinsipp som lenge skulle komme til å være rådende blant ordbokforfattere: Han valgte ut de vanskelige og særegne ordene.

«Gjennom hele det syttende århundre hadde disse ordbøkene en tendens til å konsentrere seg om det som ble kalt ‘vanskelige ord’ – ord som ikke ble brukt til daglig, eller ord som var spesielt oppfunnet for å imponere andre, såkalte ‘blekkhustermer’ som bøker fra det sekstende og syttende århundre syntes så spekket med. … Pretensiøst og oppfinnsomt blomsterspråk prydet litteraturen – kanskje ikke så merkelig i betraktning av den tidens snirklete moter med pudrede parykker, franske bladkrager og skjøtefrakker, med pipekrager, sløyfer og knallrøde fløyelsvester.»

Paradokset i at ord som knapt kunne brukes til annet enn intellektuell underholdning skulle være egnet til å oppdra de ulærde, synes i dag skrikende klart.

Nytt prinsipp

Prinsippet om å lage en ordbok som inkluderte alle ord var derfor slett ikke opplagt, selv om det i ettertid kan synes slik. Det fantes ingen ordbok som tidens forfattere, som Shakespeare, kunne slå opp i for å konsultere i praktisk arbeid. Og det fantes ingen autoritet som fortalte hva som var riktig kontra gal bruk av ord, eller stavemåte for de samme ordene. Fra dét via et stadig økende rop om å fiksere språket, og til OEDs første komplette utgave i 1928, med 414 825 definerte ord med 1 827 306 illustrerende sitater innsendt av ivrige lesere i hele Det britiske samveldet, samlet, loggført og trykket over sytti år, var det en lang vei.

OED skulle komme til å bli standardverket over det engelske språk. Og det skulle omfatte alt språket hadde å by på, både av krinkelkroker og hverdagsord. Oppfordringer til å bidra gikk ut til allmennheten gjennom flygeblader, pressemeldinger i avisene og annonser. Man ønsket at all litteratur skulle gjennomgås for alle tilgjengelige ord, og konkrete illustrerende eksempler på ordenes bruk og betydning i alle dets varianter skulle føres inn i den store ordbok.

Tidkrevende

Blant de som meldte seg frivillig til dyst i dette møysommelige og ekstremt tidkrevende arbeidet var altså amerikaneren William Minor, denne bokens «galning». Han skrev et av de største bidragene, flere titusener sitater, til den sagnomsuste ordboken.

Arbeidet foregikk fra hans toroms celle i Broadmoor-asylet, hvor han om nettene vred seg i pinefulle vrangforestillinger om at han ble torturert på det grusomste og at onde irer og pygmeer prøvde å trenge inn til ham gjennom gulvbjelkene, og om dagene satt bøyd over bøkene og med pinlig nøyaktighet noterte hvert ord med sin betydning og tilhørende sitater, før han sendte sine funn til redaktøren i Oxford. Asylet viste seg å utgjøre en ypperlig ramme rundt en slik forskningsvirksomhet. Ikke minst hadde Minor et hav av tid å ta av og en legning for monoman jobbing med de språklige oppgavene.

Kontor i asylet

Det var da heller ikke mye gjennomsnittlig over det krypinnet Minor var blitt bevilget i asylet.

«Først forlangte han at hans egne bøker skulle sendes over fra New Haven. Straks disse var installert, bestilte han mengder av både nye og brukte bøker fra en bokhandler i London. Disse bøkene la han i vaklevorne stabler i cellene sine, før han bad om å få bygd bokhyller, som han selv betalte for. Til slutt hadde han konvertert det vestre av de to rommene sine til et bibliotek med skrivebord, et par stoler og teakhyller fra gulv til tak,» forteller Winchester.

Men innretningen til et godt liv i tråd med Minors standsmessige bakgrunn sluttet ikke her:

«I det østre rommet hadde han staffeliet og penslene. Der hadde han også et utvalg viner og litt bourbon-whisky som konsulen hadde forsynt ham med. Han begynte å spille fløyte igjen, og underviste noen av de innsatte. Han fant også ut at han hadde lov til – og råd til – å hyre en av de andre pasientene til å rydde cellene hans, sortere i bokhyllene og gjøre rent når han hadde malt.»

Riv ruskende gal

Men om Minor var en mann av de bedre lag, var han også unektelig riv ruskende gal, en diagnose det aldri rådde tvil om. Han hadde bisarre forfølgelsesvanvidd, hvor især irer plaget ham. Winchester siterer fra en av sykejournalene:

«Doktoren er overbevist om at inntrengere klarer å ta seg inn – gjennom gulvet eller vinduene – og at de fører gift inn i munnen hans gjennom et rør. Han insisterer på å bli veid hver morgen for å se om giften har gjort ham tyngre.»

Allerede før han begikk den forbrytelsen som førte ham bak murene, et rovmord med skytevåpen på åpen gate, hadde han blitt permittert fra hæren på grunn av sin sviktende psykiske helse. Han ble frikjent for straffeskyld på grunn av sinnssykdommen og sperret inne. Som lege, utdannet ved Yale, hadde han neppe skrevet seg inn i ordbokhistorien ellers. Men nå fikk han all verden av tid, og en rundelig pensjon fra den amerikanske hæren.

Da han begynte å sende sine brev til ordbokredaksjonen, var det altså fra adresse på et asyl. Men, som Winchester gjør et pussig poeng av: Ordet asyl var foreløpig kun én gang ordboksdefinert på denne tiden, og da i betydningen «Et sted hvor han som har flyktet til det, ikke kan tas ut».

Myteomspunnet

Kombinasjonen geni/gal er myteomspunnet. Man forestiller seg gjerne det rolige, pedantiske mennesket som en potensielt sprø person – antagelig av behov for å oppveie oppfatningen av nerden med noe mer fartsfullt, eller rett og slett fordi det virker ubegripelig at noen ved sine fulle fem kan ha en altoppslukende interesse for et eller annet obskurt tema. William Minor later til å ha oppfylt enhver slik antagelse med fynd, der han alene i sin celle på asylet plukket ned bind for bind fra sitt eget møysommelige ervervede bibliotek og brettet små hefter til å notere i.

«Så kanskje med et siste blikk gjennom cellevinduet, ned på landskapet utenfor, satte han seg til å lese den utvalgte boken linje for linje, avsnitt for avsnitt, langsomt og med uendelig finslipt nøyaktighet. Mens han gjorde dette, innførte han en rutine han hadde begynt å planlegge allerede i løpet av de første dagene med forberedelse.

Hver gang han fant et ord som pirret hans interesse, skrev han det ned – og på sin rette plass med små, nesten mikroskopiske bokstaver han hadde avsatt i heftet han hadde laget.»

Og med et hav av tid å ta av var han i en situasjon hvor han kunne utvikle sin helt egen arbeidsmetode og oppfylle det som til enhver tid måtte være av konkrete ønsker hos ordbokredaksjonen. Han kunne rett og slett være et skritt foran både redaktørene i London og sine «konkurrenter» på innsending.

Kryssende skjebner

Professoren og galningen har viet mye plass til William Minors skjebne. Den er da også både underlig og trist. Minor endte med å amputere sin egen penis i skyldfølelse over sine nattlige mareritt. Han sluttet å skrive til Den store ordboken. Og galskapen hans ble ikke bedre med årene, selv om arbeidet med Oxford English Dictionary hjalp på humøret i de første årene, da den altoppslukende daginteressen later til å ha oppveid for mye av tungsinnet og paranoiaen som stadig hjemsøkte ham.

Men bokens virkelige hovedperson, fremhever Winchester, er ordboken selv. Og som innføring i språkets og ordbøkenes forunderlige verden er Professoren og galningen et interessant studium.

Arbeidet med å definere språket har aldri foregått i et vakuum i forhold til den samtiden og det samfunnet det foregår i. Derfor vil ethvert studium av en ordbok eller et annet oppslagsverk avsløre langt mer enn ordenes virkelige betydning; det vil også si noe om tankegangen til de som har skrevet definisjonene. Nettopp fordi en ordbok gjerne fremstår som nøytral, vil man lettere overse dette. Hvilket gjør makten i verket enda større.

Litterært grep

God dokumentarlitteratur fordrer et bevist litterært grep. På sitt beste kan en god dokumentar være like spennende som en velskrevet roman. Simon Winchester er ifølge vaskeseddelen forfatter og journalist, og han har da også valgt en innfallsvinkel gjennom den store fortellingen. Det er mye glitrende stoff om både historie og ordbokmakeriets særegne profesjon i Professoren og galningen, av det slaget som kan passe fint inn som krydder i en passe dannet samtale. Men det er som fortelling den har sitt aller fremste fortrinn, for det er sjelden man har problemer med å legge bort en bok i denne sjangeren. Winchesters bok føyer seg pent inn i den litterære faktatrenden. Fotnotene er borte og litteraturlisten omgjort til et fortellende kapittel. Tilbake står en redigert fortelling om virkeligheten fremlagt som fakta. Det kan man like eller ikke like. Men i Winchesters tilfelle er det særdeles vellykket gjennomført.

---
DEL

Legg igjen et svar