Har noen kulturell epoke, renessansen inkludert, vært gjenstand for flere bøker enn The Golden Age of Rock and Roll? Det er eksempelvis publisert mer enn 3000 titler bare om The Beatles.
Jeg vil tro det er minst et par tusen plasser ned til nummer to på listen, men i løpet av de siste 40 årene har musikkbiografien vokst seg til å bli en genre med sine egne hyller i bokhandlene, sine egne undergenre og sin egen litteraturhistorie. Og, helt i tråd med menneskene som biograferes: sine egne moteluner.
Etter at Keith Richards – selve personifiseringen av tesen om at hvis du kan huske 60-tallet, var du ikke der – satte salgsrekorder med sine memoarer, Life, kom syndfloden: Elton John, Bruce Springsteen, Neil Young med henholdsvis ganske festlige, litt dystre og temmelig uinteressante selvbiografier. At selvbiografien skulle sitte løst hos en kunstnergruppe som har hatt det som en del av arbeidsinstruksen å så forakt for pressen, overrasker ingen som har vært på pressekonferanse med en popstjerne.
Det er altså de overlevendes historier som fortelles i de siste ti års suksessbiografier, men genren som sådan er bygget på de døde. I 1981 kom en rockbiografi for første gang inn på bestseller-listen til The New York Times. Jim Morrison-biografien No One Here Gets Out Alive vekket forlagsbransjen til å forstå at millionene som kjøpte rockeskiver, overraskende nok også kunne lese. På 80-tallet befattet rockbiografiene seg gjerne med de unge døde, ikke minst den morbide 27-klubbens medlemmer Jimi Hendrix og Janis Joplin. Etter hvert ble Elvis Presley og John Lennon med i gravfølget.
Den dramaturgiske kurven, med det premature dødsfallet som et klimaks mot slutten av No One …, skapte i seg selv en dynamisk fortelling, og på toppen av det hele en fortelling som opprettholdt rockens løfte om aldri å bli gammel. Den opprinnelige rockbiografien handlet om folk som fulgte oppskriften «live fast – die young». Men hva med dem som ikke døde tidsnok til å dø unge, men levde til en alder da døden for lengst har mistet sin oppsiktsvekkende kraft?
John Entwhistle og John Martyn
I årets skred av musikerbiografier finnes blant annet to som når de leses samlet, gir et bilde av beslektede musikere i hver sin divisjon, begge fanget i skjærings-
punktet mellom kunst, mytologi og industri. Både The Ox: The Authorized Biography of John Entwistle og Small Hours: The Long Night of John Martyn forteller også noe om hvordan biografikunsten er i endring. Konsekvensene for slike geniers venner og familie, det man i rockbransjen gjerne kaller «sivilister», er nå blitt en sentral del av historien.
Både The Whos bassist John Entwhistle (1944–2002) og gitaristen/låtskriveren John Martyn (1948–2009) ville for lengst fått sine biografier hvis de bare hadde hatt vett på å dø som 27-åringer, de også. Det ville for så vidt gitt deres biografier en bedre dramaturgisk kurve. Begge hadde allerede levert sine mest essensielle arbeider ved den alderen. Så dermed må biografiene deres befatte seg med spørsmålet: Hvordan får man resten av livet til å gå?
Keith Moon (1946–1978), rockens mest kjente ranglefant, med dødsattest som bekrefter myten, var en smågutt i forhold til svirebroren John Entwhistle når det kom til stykket, skal vi tro boken The Ox. Forskjellen på de to er først og fremst at Entwhistle fortsetter festen i 25 år etter Moons død, før han avslutter in character med et kokain-indusert hjerteinfarkt i en hotellsuite i Las Vegas i selskap med en stripper eller to kvelden før en ny turne med The Who. Sex and drugs and rock and roll, indeed.
At selvbiografien skulle sitte løst hos en kunstnergruppe som har hatt det som en del av
arbeidsinstruksen å så forakt for pressen, overrasker ingen som har vært på
pressekonferanse med en popstjerne.
Entwhistles selvbilde, hans formue, hele hans liv var bygget på det faktum at han i en lang periode kunne titulere seg som rockens ledende bassist, en virtuos musiker som endret rammene for sitt instrument – et mål som bare blir de aller beste til del å nå. Utover å spille musikk hadde imidlertid ikke Entwhistle så mange mål her i livet, bortsett fra å ha det mest mulig morsomt mest mulig av tiden, som det ble formulert av Spinal Taps avdøde trommeslager.
John Martyn var derimot en smått genierklærte visesanger fra Glasgow som dro til London for å gjøre seg fet og berømt. På sikt skulle han nå i alle fall ett av disse målene. Martyn var i utgangspunktet kompromissløs i sin musikk og skapte banebrytende innspillinger som ble møtt med glimrende kritikker, men han ble aldri noen stjerne til tross for respektabelt salg, vel å merke etter at hans beste kreative periode var over. Som Entwhistle maktet også Martyn å komme opp med en unik tilnærming til instrumentet. Ingen har ennå klart å få en akustisk gitar lenger ut i verdensrommet enn Martyn, men også hans renommé hviler på plater han spilte inn før han fylte tretti. Hadde også han dødd som 27-åring, ville han i dag hatt en status lik hans venn Nick Drake (1948–1974) – selvmorderen som kanskje ikke var noen selvmorder i det hele tatt (men det er en annen biografi). Opptil flere, faktisk. I stedet fikk John Martyn vokse seg gammel, fet, syk og stadig mindre populær – i alle livets tilskikkelser. Og på toppen av det hele ble han kalt en av de verste drittsekkene som noensinne har signert en platekontrakt.
Artistenes familier
To musikere av samme generasjon som beveget musikkens utvikling, er vel begge verdt en bok eller to, men sannheten er at verken Entwhistle eller Martyns liv neppe ville blitt litteratur om det ikke var for hvor dårlig de levde når gitarpluggen var trukket ut. Begge var fungerende alkoholikere med et skjødesløst og til dels massivt inntak av andre rusmidler og et fluktuerende forhold til sine nærmeste familiemedlemmer. Det er to reiser mot samme mål vi får beskrevet, i Small Hours og The Ox, foretatt på henholdsvis første og tredje, til dels fjerde, klasse.
For mens John Entwhistles løsning når kassa er tom, er å grine seg til nok en milliondollar-turne med The Who , må Martyn stå på egne ben. Det røyner på, lenge før han i 2000 må amputere det ene benet.
I begge disse bøkene får også historiene til de nå voksne barn deres plass, en dimensjon som mer og mer blir en del av bioigrafikunsten, her hjemme dyktig turnert av Torgrim Eggens i hans bejublede Axel Jensen-biografi. Det er til dels hjerteskjærende lesning.
Begge forfatterne gjør et nummer av at artistenes respektive familier ønsker at også skyggesidene skal komme frem. I så måte må det i John Martyns tilfelle bemerkes at man sjelden leser en autorisert biografi med sterkere lys på de mørke krokene med mindre et arveoppgjør er gått galt. Det er vanskelig, for ikke å si uhyggelig, å tenke seg at Entwhistle eller Martyn skal ha foretatt seg noe som er vesentlig verre enn det som nå står skrevet i bøkene om deres liv – ifølge barna. En salig røre av unnlatelsessynder, narkotiske eksesser og oppblåste, men skjøre selvbilder ispedd litt vold i Entwhistles tilfelle, og veldig mye vold i Martyns.
I mindre grad om musikk
Et annet trekk som er blitt tydeligere med årene, er at musikerbiografier i mindre og mindre grad handler om musikk. Ja, musikken later bent ut til å være et problem for enkelte musikerbiografer, enten det skyldes at forfatterne egentlig ikke har særlig greie på musikk, eller at den delen av jobben overlates til YouTube, der man finner for eksempel flere videoer hvor John Entwhistle forklarer sitt musikalske uttrykk helt ned til innstillingen på equalizeren i løpet av noen minutter. Å skulle skape spennende lesning av det samme er naturligvis en utfordring. Men å gå helt utenom bøygen? De to dustene/drittsekkene kunne fortjent større oppmerksomhet på det som tross alt gjorde dem til store navn, uten at det hadde trengt å gå på bekostning av innholdet for øvrig. Det burde la seg gjøre.
Er dette de siste – ja, hvem er det egentlig igjen å skrive bøker om nå?
