Full forvirring om bønnerop

Regjeringen og Fylkesmannen i Oslo og Akershus er på full kollisjonskurs i spørsmålet om norske moskeer skal få rope inn til bønn. Manglende regelverk øker faren for religiøs undertrykkelse, mener forsker.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Damaskus i Syria, et land med 86 prosent muslimer, kimer det i kirkeklokker hver søndag. I Norge, hvor det bor drøyt 160.000 muslimer, høres aldri bønnerop fra moskeene på fredager.

28. mars er det ti år siden Bydelsutvalget i Gamle Oslo ga World Islamic Mission i Åkebergveien tillatelse til å praktisere adhan, såkalte bønnerop, fra sine minareter. Tillatelsen ble imidlertid gitt med en begrensning: Ropene kunne ikke overstige 60 desibel i lydstyrke. Muezzinen, som kaller inn til bønn, fikk heller ikke holde på lenger enn tre minutter, og moskeen fikk ikke praktisere utendørs innkalling til bønn oftere enn hver fredag. Grensene ble satt på bakgrunn av bygg- og anleggsforskrifter. Saken endte på Fylkesmannens bord, som fant vedtaket ugyldig. De konkluderte med at bønnerop er lovlig, ikke trenger godkjennelse, og at det ikke finnes rettslig grunnlag for å fastsette en støygrense.

Selv om moskeene altså har retten på sin side, er det ingen som i dag benytter seg av muligheten.

– Ingen av moskeene i Oslo har praktisert utendørs bønnerop. Jeg vet at de fikk tillatelse i Åkebergveien, men jeg er ganske sikker på at de ikke har brukt den, sier Shaib Sultan i Islamsk Råd til Ny Tid.

Mangler regelverk

Ti år etter at problemstillingen først dukket opp, eksisterer det fortsatt ikke noe nasjonalt regelverk som regulerer bønnerop fra minareter.

– Det er ikke laget noe eget regelverk i hvert fall, sier sekretær Ingrid Strand i kommunalkomiteen på Stortinget til Ny Tid.

Hun antar at bønnerop reguleres under forskrifter for støy og forurensning. Helsekomiteen vet ingenting om saken. Det gjør heller ikke Helsedirektoratet eller Helsedepartementet.

Ragnvald Berggrav, kommunikasjonsrådgiver i Kirkedepartementet, må forhøre seg med kolleger. Han bekrefter at det ikke finnes noen regler som omfatter bønnerop i kirkeloven.

Ny Tid spør så Trude Måseide, kommunikasjonssjef ved Statsministerens kontor, hvem som skal bestemme om moskeer må søke tillatelse for å få kalle inn til bønn, og om det finnes en desibelgrense for ropene.

– Det er kommunene som bestemmer selv, opplyser hun per e-post.

Også Ragnvald Berggrav i Kirkedepartementet bekrefter dette.

– Det er opp til hver enkelt kommune å lage egne forskrifter, sier Berggrav.

Trenger ikke søke tillatelse

Dermed er regjeringen på kollisjonskurs med Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som i 2000 fastslo at kommunene ikke har hjemmel til å fastsette noen støygrense, og ikke kan kreve at moskeen søker om tillatelse til å kalle inn til bønn.

I uttalelsen fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus heter det: «Det foreligger (…) ingen hjemmel som tilsier at World Islamic Mission Norway på forhånd søker om kommunens tillatelse til å gjennomføre bønnerop. Bønnerop trenger med andre ord ingen forhåndsgodkjenning, tillatelse eller dispensasjon fra kommunen for å kunne gjennomføres på lovlig måte.»

Videre påpekte Fylkesmannen at bydelen ikke hadde hjemmel til å fastsette noen støygrense, slik de hadde gjort. Her presiseres det at det ikke er noe i veien for at bydelen gir utrykk for hva de oppfatter som et helseskadelig støynivå, noe som kan fungere som en veiledning for moskeen.

Fylkesmannen stilte også spørsmål ved om bønnerop kunne være omfattet av paragraf tre i støyforskriften i Oslo, som gjør unntak for bruk av kirkeklokker. I den aktuelle klagesaken ble dette likevel ikke fulgt videre opp.

– Ulovlig forskjellsbehandling

Hvis norske kommunebyråkrater og saksbehandlere skal rå over religionsutøvelsen, vil praksisen lett kunne bli ganske forskjellig rundt om i landet, frykter Njål Høstmælingen, forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter.

Han mener mangelen på lovverk kan føre til diskriminering.

– Da mener jeg ulovlig forskjellsbehandling av ulike trossamfunn. Når det er egne regler for kirkeklokker, som ikke gjelder for bønnerop fra moskeer, da vipper det fort over i diskriminering, skriver Høstmælingen i en e-post til Ny Tid.

Han mener retten til å kalle inn til bønn fra minaretene burde vært nedfelt i lovverket.

– Religionsfrihet er ingen absolutt frihet. Både bønnerop og kirkeklokker omfattes av religionsfriheten i artikkel ni i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Staten kan regulere. Da må reguleringen være forankret i en lov, sier han.

Høstmælingen ser både fordeler og ulemper ved lokal forvaltning av religionsutøvelse. Han mener det gir mulighet til å være mer fleksibel med hensyn til de behovene som er i de ulike kommunene, både i forhold til trossamfunnene og befolkningssammensetningen.

– Ulempen er at man fort kan komme opp i situasjoner med ulovlig forskjellsbehandling og ren undertrykkelse av spesielle religioner. I slike tilfeller bør man ha retningslinjer fra statlige myndigheter, og helst også overprøving av Fylkesmannen. Jevnt over er norske byråkrater flinke og lojale til regler, men det hender jo her som ellers at jobben ikke er like solid, sier Njål Høstmælingen. ■

---
DEL