Fuck autonomi! 

Houellebecqs franske dystopier sammenfaller med Arne Garborgs norske dekadanse. Begge skriver ironiske utviklingsromaner med løsninger de selv ikke tror på.

DEKADANSE handler om kulturers forfall og nedgang. Her vises Romas fall, tolket av maleren Thomas Cole (1801–1848). Destruction, olje på lerret. FOTO: Thomas Cole - Exlore Thomas Cole, Public Domain Creative COMMONS
Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Arne Garborg:
Trætte Mænd (1891)

Michel Houellebecq:
Underkastelse (2015)

Garborgs dekadanseroman Trætte Mænd kom ut nesten 125 år før Houellebecqs Underkastelse. Der Houellebecqs hovedperson er beskrevet flatt og usympatisk, er Garborgs Gabriel Gram langt rikere på psykologiske nyanser. Men begge romanene beskriver en utvikling fra forfall til frelse. En frelsesroman kan virke forførende. Derfor er det viktig å se på bakgrunnen for omvendelsen.

Den enkeltes forfall står i forhold til hele tidsepokens nedgang. Forfallet er ikke bare individuelt. I Trætte Mænd knyttes det ett sted an til Romerrikets undergang: «Da det gamle Rom begyndte at raadne, fik Folk det ogsaa med at løbe om efter Mirakelmagere og Mysterier.» Dekadanseheltene nærmer seg nullpunktet på grunn av oppløsningen av kulturelle verdier, mislykkede forhold til kvinner og av mangel på mening i livet. De er handlingslammede hjernehelter som reflekterer over sin deprimerende tilværelse. Men selv om hovedpersonene forfaller, tester de også ut eksistensens yttergrenser. Som stjerner som flammer opp rett før de slukner, kaster disse romanpersonene lys over livets grunnvilkår.

Dikteren Arne Garborg. Foto: SCANPIX Arkiv.
Dikteren Arne Garborg.
Foto: SCANPIX Arkiv.

Desillusjon. Hovedpersonen François i Houellebecqs roman Underkastelse har doktorgrad på den franske forfatteren Joris-Karl Huysmans, som skrev dekadanseomanen Mot Strømmen (1884). Huysmans beskriver hovedpersonens vei fra dekadanse til et rop om hjelp fra religionen. Han omvendte seg i 1892, og så selv, 20 år etter i et forord til romanen, dette som en profeti om egen utvikling. Garborgs Trætte Mænd minner om Huysmans roman når det gjelder religiøs omvendelse. Det hersker uenighet om Garborg var direkte påvirket av Huysmans.

Dekadansen setter igjen dagsorden – det viser Houellebecqs suksess. I Norge finnes det to bøker om fenomenet: Per Thomas Andersens Dekadanse i nordisk litteratur 1880–1900 og Per Buviks Dekadanse, som henholdsvis tar utgangspunkt i den tyske (Nietzsche) og den franske (Bourget, Huysmans) tradisjonen. (Buvik har også skrevet om Huysmans og Houellebecq i Vinduet 2-2015.)

Michel Houellebecq. AFP PHOTO / MIGUEL MEDINA
Michel Houellebecq. AFP PHOTO / MIGUEL MEDINA

Houellebecq forestiller seg et postdemokratisk, postfeministisk samfunn anno 2022. Ideene om frihet og likhet knuses av det muslimske brorskapet. Tvilen på fremskrittet og «veksten» har et objektivt grunnlag: Klodens ressurser tåler ikke at disse idealene realiseres av alle. Opplysningsidealene om en grenseløs forbedring av menneskehetens vilkår har nådd et metningspunkt. Høyrepopulistiske og autoritære bevegelser får vind i seilene. En lignende desillusjon knyttet til fremskrittet målbæres av Garborgs hovedperson Gabriel Gram i Trætte Mænd. Han er lei av det moderne gjennombruddets fremskrittsoptimisme, og eksperimenterer med blant annet buddhisme, Schopenhauers pessimisme, naturromantikk og bohemideologi. Til sist omvender han seg til kristendommen for å fylle livet med mening.

Houellebecq forestiller seg et postdemokratisk, postfeministisk samfunn anno 2022. Ideene om frihet og likhet knuses av det muslimske brorskapet.

Mange trodde derfor feilaktig at Garborg hadde omvendt seg til kristendommen. Hovedpersonen Gabriel Gram blir religiøs, mens hans motstykke, fremskrittsoptimisten Georg Jonathan, hevder at bare de trette går til presten. Hvor sto Garborg selv? Han var ambivalent og regisserte et møte mellom to tendenser i seg selv og i tiden, og gestaltet dem som romanpersonene Gabriel Gram og Georg Jonathan.

Noe liknende kan man si om hovedpersonen i Underkastelse. Ingen mistenker Houellebecq for å støtte en muslimsk maktovertakelse i Frankrike etter at François omvender seg til islam av svært dennesidige grunner. Til det er ironien smurt for tykt på.

Gram trenger et surrogat for sin ulykkelige kjærlighet til Fanny, mens François mister sin Myriam fordi hun emigrerer til Israel. På slutten blir Houellebecqs hovedperson forespeilet mangedobbelt gasje og tilgang på et lite harem av unge kvinner. De egoistiske motivene bak omvendelsen blir overtydelige.

En deprimert person kan finne Jesus eller Allah og hans profet uten at dette sier spesielt mye om kriser eller epokeskifter i samfunnet. Romanen var bevisst apolitisk i forhold til hovedpersonens foreldregenerasjon, sekstiåtterne. Omvendelsen må også avspeile et mentalitetsskifte i tiden. Både Garborg og Houllebecq skaper slike forbindelser mellom enkeltpersoner og allmenne tendenser. Men ikke bare. Man får liten medfølelse med François’ og hans problemer: Han er en temmelig usympatisk karakter. Ikke nødvendigvis fordi han spiser ferdigmat, ser på nettporno og betrakter kvinner som kjønnsobjekter – men fordi hans privatliv nesten bare består av disse ingrediensene. Han er misfornøyd, men grunnene til hans misnøye er dårlig psykologisk begrunnet. Her går Garborgs skildring av Gabriel Gram langt dypere.

Gram er på mange måter et offer for viktoriatidens dobbeltmoral – han svermer for «den rene kvinne» samtidig som han oppsøker prostituerte. Han går psykisk og fysisk til grunne gjennom sin egen ambivalens. Men kunne han ikke ha levd lykkelig? Selv om Gabriel Gram lever i en overgangstid og befinner seg på et historisk vippebrett mellom realisme og nyromantikk, kan ikke hans problemer forklares bare ut fra det. På samme måte er koblingen mellom hovedpersonens meningsløse liv og nødvendigheten av muslimsk maktovertakelse hos Houellebecq langt fra opplagt.

Flukten fra friheten. Begge hovedpersonene har høyreradikale tendenser og forakter demokratiet. Gram vil være aristokrat og synes Norge har forfalt:

«Nu ligger dette engang saa aristokratiske og sagnrige Land og driver som en elendig, demokratisk Fladpram, opfyldt af Skillingspolitik, Stavangergudsfrygt, Blaastrømpedyd og Skydsskafferdannelse.»

François konstaterer at kvinnene under islamsk styre «har mulighet for å forbli barn praktisk talt hele livet». «Selvsagt mistet de sin autonomi, men fuck autonomy, jeg var pent nødt til å innrømme for min egen del at jeg med letthet, og med oppriktig lettelse, hadde gitt avkall på alt ansvar av yrkesmessig og intellektuell art.»

Når man fornekter friheten, blir underkastelsen et ideal. Den nye rektoren ved Sorbonne trekker parallellen mellom menneskets underkastelse under Gud, og kvinnens underkastelse under mannen i den masochistiske klassikeren Historien om O. Belønningen er tredobbelt lønn og flere yngre koner. Parallellføringen av Nietzsches kristendomskritikk med Islams er et ironisk høydepunkt hos Houellebecq. Tanken om Kristi guddommelighet fremstilles som den grunnleggende feiltakelsen som førte til de ødeleggende ideene om humanisme og menneskets rettigheter, fremhever den nye islamske rektoren ved Sorbonne.

Friheten er ikke lenger noe gode, men et problem. Man kan gå seg vill i friheten: Alle mulighetene kan føre til handlingslammelse. Noen vil si at frihet er et luksusproblem. Men hiver man friheten over bord, går luften også ut av det politiske engasjementet. Friheten har mange begrensninger, det er så mye vi gjøre: Vi må ha søvn, mat, tak over hodet, og derfor må vi arbeide. Hvordan likevel forvalte den lille friheten vi har? Når kulturen blir mer raffinert, skapes behov utover det nødtørftige. Mer frihet gir også mulighet for å slavebinde seg selv på nye måter.

Tidligere hadde vi et mer autoritært samfunn der man trodde på nasjonens ære, kongen og tradisjonen. Nå holdes vi på plass av markedet. Og det virker sterkt nok, men gjør også at vi styres av en lunefull hersker. Jeg-svakheten har blitt større, og nordmenns selvfølelse svinger i takt med oljeprisen.

Vi får mye oppstuss rundt friheten når den er truet, som når grensene for ytringsfriheten anfektes. Det å forvalte friheten på en positiv måte, er noe man må lære seg selv. Grams feil er at han ikke har lært å bruke friheten sin. Han får flere og flere kroppslige plager som innskrenker handlingsrommet hans. I andre del av romanen overtar de psykosomatiske lidelsene. Og Houellebecqs romanperson har også allerede en rekke kroppslige plager, til tross for at han bare er i begynnelsen av 40-årene.

Selvutslettelse. Den totalitære tanken «fuck autonomy» kjenner vi også fra Arild Asnes i Dag Solstads roman fra 1971: Tenk om Arild Asnes kunne flykte fra friheten! «Gjett om Arild Asnes hadde tatt beina på nakken da!» Arild Asnes valgte det enkle og autoritære som et svar på menneskets oppløsning i roller og attityder. Autentisiteten fant han i Maos Kina.

Gode romaner beskriver hvordan en person utvikler seg på livets vei, preges av erfaringer og håndterer utfordringer. Friheten tematiseres ved å beskrive mulige handlinger. De fleste romaner gir dårlige svar på hvordan en skal leve livet – det ville jo vært en utviklingsroman av gammel type. Noe slikt er håpløst passé, selvsagt. Men depresjon og frelsesbehov gjør susen! Både Garborg og Houellebecq har skrevet ironiske utviklingsromaner med løsninger forfatterne selv ikke tror på.

Gabriel Gram er på mange måter et offer for viktoriatidens dobbeltmoral – han svermer for «den rene kvinne» samtidig som han oppsøker prostituerte.

I en tid der irrasjonalismen florerer, nytter det ikke å dyrke opplysning på en ensidig måte. Mennesket består ikke bare av fornuft, men også følelse, vilje og irrasjonelle tilbøyeligheter. Ensidig fokus på fornuften driver frem et omslag til det motsatte. Vi så det både i overgangen fra 1700-tallet til romantikken, og fra naturalismen til nyromantikken rundt 1890. Og vi ser det nå. Hva er medisinen? I Ubehaget i kulturen siterte Freud Goethe: Den som har vitenskap og kunst, har også religion. Men den som mangler begge deler, han trenger religion.

Hvis vitenskapen og kunsten svikter, blir lemenmarsjen mot Gud et faktum. Solstads Arild Asnes 1970, Garborgs Trætte Mænd og Houellebecqs Underkastelse viser at selvforakten åpner opp for enten totalitære politiske ideologier, selvoppgivelse i religionen eller en kombinasjon av disse formene for selvutslettelse. Et menneske uten selvrespekt kan la seg bruke til hva som helst. Derfor er det viktig å bygge autonomi. Fuck submission!


Tjønneland har skrevet etterord til en ny utgave av Garborgs Trætte Mænd, som nettopp har kommet ut på Orkana Forlag.

---
DEL