Fuck autonomi! 

Houellebecqs franske dystopier sammenfaller med Arne Garborgs norske dekadanse. Begge skriver ironiske utviklingsromaner med løsninger de selv ikke tror på.

DEKADANSE handler om kulturers forfall og nedgang. Her vises Romas fall, tolket av maleren Thomas Cole (1801–1848). Destruction, olje på lerret. FOTO: Thomas Cole - Exlore Thomas Cole, Public Domain Creative COMMONS
Eivind Tjønneland
Tjønneland er idéhistoriker.

Arne Garborg:
Trætte Mænd (1891)

Michel Houellebecq:
Underkastelse (2015)

Garborgs dekadanseroman Trætte Mænd kom ut nesten 125 år før Houellebecqs Underkastelse. Der Houellebecqs hovedperson er beskrevet flatt og usympatisk, er Garborgs Gabriel Gram langt rikere på psykologiske nyanser. Men begge romanene beskriver en utvikling fra forfall til frelse. En frelsesroman kan virke forførende. Derfor er det viktig å se på bakgrunnen for omvendelsen.

Den enkeltes forfall står i forhold til hele tidsepokens nedgang. Forfallet er ikke bare individuelt. I Trætte Mænd knyttes det ett sted an til Romerrikets undergang: «Da det gamle Rom begyndte at raadne, fik Folk det ogsaa med at løbe om efter Mirakelmagere og Mysterier.» Dekadanseheltene nærmer seg nullpunktet på grunn av oppløsningen av kulturelle verdier, mislykkede forhold til kvinner og av mangel på mening i livet. De er handlingslammede hjernehelter som reflekterer over sin deprimerende tilværelse. Men selv om hovedpersonene forfaller, tester de også ut eksistensens yttergrenser. Som stjerner som flammer opp rett før de slukner, kaster disse romanpersonene lys over livets grunnvilkår.

Dikteren Arne Garborg. Foto: SCANPIX Arkiv.
Dikteren Arne Garborg.
Foto: SCANPIX Arkiv.

Desillusjon. Hovedpersonen François i Houellebecqs roman Underkastelse har doktorgrad på den franske forfatteren Joris-Karl Huysmans, som skrev dekadanseomanen Mot Strømmen (1884). Huysmans beskriver hovedpersonens vei fra dekadanse til et rop om hjelp fra religionen. Han omvendte seg i 1892, og så selv, 20 år etter i et forord til romanen, dette som en profeti om egen utvikling. Garborgs Trætte Mænd minner om Huysmans roman når det gjelder religiøs omvendelse. Det hersker uenighet om Garborg var direkte påvirket av Huysmans.

Dekadansen setter igjen dagsorden – det viser Houellebecqs suksess. I Norge finnes det to bøker om fenomenet: Per Thomas Andersens Dekadanse i nordisk litteratur 1880–1900 og Per Buviks Dekadanse, som henholdsvis tar utgangspunkt i den tyske (Nietzsche) og den franske (Bourget, Huysmans) tradisjonen. (Buvik har også skrevet om Huysmans og Houellebecq i Vinduet 2-2015.)

Michel Houellebecq. AFP PHOTO / MIGUEL MEDINA
Michel Houellebecq. AFP PHOTO / MIGUEL MEDINA

Houellebecq forestiller seg et postdemokratisk, postfeministisk samfunn anno 2022. Ideene om frihet og likhet knuses av det muslimske brorskapet. Tvilen på fremskrittet og «veksten» har et objektivt grunnlag: Klodens ressurser tåler ikke at disse idealene realiseres av alle. Opplysningsidealene om en grenseløs forbedring av menneskehetens vilkår har nådd et metningspunkt. Høyrepopulistiske og autoritære bevegelser får vind i seilene. En lignende desillusjon knyttet til fremskrittet målbæres av Garborgs hovedperson Gabriel Gram i Trætte Mænd. Han er lei av det moderne gjennombruddets fremskrittsoptimisme, og eksperimenterer med blant annet buddhisme, Schopenhauers pessimisme, naturromantikk og bohemideologi. Til sist omvender han seg til kristendommen for å fylle livet med mening.

Houellebecq forestiller seg et postdemokratisk, postfeministisk samfunn anno 2022. Ideene om frihet og likhet knuses av det muslimske brorskapet.

Mange trodde derfor feilaktig at Garborg hadde omvendt seg til kristendommen. Hovedpersonen Gabriel Gram blir religiøs, mens hans motstykke, fremskrittsoptimisten Georg Jonathan, hevder at bare de trette går til presten. Hvor sto Garborg selv? Han var ambivalent og regisserte et møte mellom to tendenser i seg selv og i tiden, og gestaltet dem som romanpersonene Gabriel Gram og Georg Jonathan.

Noe liknende kan man si om hovedpersonen i Underkastelse. Ingen mistenker Houellebecq for å støtte en muslimsk maktovertakelse i Frankrike etter at François omvender seg til islam av svært dennesidige grunner. Til det er ironien smurt for tykt på.

Gram trenger et surrogat for sin ulykkelige kjærlighet til Fanny, mens François mister sin Myriam fordi hun emigrerer til Israel. På slutten blir Houellebecqs hovedperson forespeilet mangedobbelt gasje og tilgang på et lite harem av unge kvinner. De egoistiske motivene bak omvendelsen blir overtydelige.

En deprimert person kan finne Jesus eller Allah og hans profet uten at dette sier spesielt mye om kriser eller epokeskifter i samfunnet. Romanen var bevisst apolitisk i forhold til hovedpersonens foreldregenerasjon, sekstiåtterne. Omvendelsen må også avspeile et mentalitetsskifte i tiden. Både Garborg og Houllebecq skaper slike forbindelser mellom enkeltpersoner og allmenne tendenser. Men ikke bare. Man får liten medfølelse med François’ og hans problemer: Han er en temmelig usympatisk karakter. Ikke nødvendigvis fordi han spiser ferdigmat, ser på nettporno og betrakter kvinner som kjønnsobjekter – men fordi hans privatliv nesten bare består av disse ingrediensene. Han er misfornøyd, men grunnene til hans misnøye er dårlig psykologisk begrunnet. Her går Garborgs skildring av Gabriel Gram langt dypere.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here