Frykter nytt kappløp

Ole Kopreitan vil ikke rope ulv i utide. Men nå står senere års framgang på nedrustningsområdet i fare.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I april neste år møtes FNs medlemsland i New York til den andre tilsynskonferansen for avtalen om ikkespredning av atomvåpen. Dersom konferansen kommer til at de tilsluttede landene ikke har oppfylt sine forpliktelser, står hele avtalen i fare.

– Det kan bety begynnelsen på en ny opprustningsbølge, advarer Nei til atomvåpen-general Ole Kopreitan.

Saken er nemlig denne: Da så å si samtlige medlemsland i FN ble enige om ikkespredningsavtalen i 2000, måtte alle landene gi og ta noe. De landene som allerede har atomvåpen kunne ikke forvente at alle andre land skulle frasi seg muligheten til å utvikle slike våpen uten at også atommaktene forpliktet seg. Og det gjorde de, riktignok med noen ulne formuleringer: – Alle som har sluttet seg til avtalen har underskrevet på at de skal kvitte seg med våpnene «så fort som mulig», uten at det er nærmere definert hva «så fort som mulig» betyr, forklarer Ole Kopreitan.

Problemet nå er at Bush-administrasjonen går motsatt vei: Deres strategiske planer lener seg mer på atomvåpen enn tidligere, ikke mindre. Og når tilsynskonferansen samles i april, kan konklusjonen bli at den største atommakten ikke har fulgt opp. Og at avtalen dermed heller ikke forplikter andre.

Nye, «små» bomber

– Ett problem er at ikkespredningsavtalen er godkjent av USA på regjeringsnivå, mens Bill Clinton var president, mens den ikke er ratifisert av kongressen. Dermed står Bush friere, sier Ole Kopreitan.

– Hvis USA har brutt avtalen, hva består disse bruddene i?

– Da avtalen ble inngått i 2000 sluttet landene seg til § 6 om å bli kvitt atomvåpnene så fort som mulig. Nå sier president Bush at situasjonen er forandret og at gamle avtaler ikke lenger gjelder. I praksis betyr dette at USA har utviklet en ny atomstrategi, kalt «Nuclear posture review», best oversatt til norsk: Kjernefysisk styrketilpasning.

– Som betyr?

– Man har bevilget milliarder av dollar til å utvikle «brukstilpassede» atomvåpen, og har allerede prototyper på mindre atombomber som kan grave seg ned i jorda og inn i bunkere. Planen er å utvikle flere slike «små» atomvåpen, sier Kopreitan, og understreker at «små» i denne sammenheng betyr bomber flere ganger større enn de som falt over Hiroshima og Nagasaki for 59 år siden.

Og det er nettopp derfra – fra Hiroshima og Nagasaki – Ole Kopreitan er nyss hjemkommet. Hvert år inviterer de overlevende etter bombene som falt 6. og 9. august 1945 til konferanse om atomnedrustning og fred. Ole Kopreitan, som har gjort det til en vane å delta, forteller om en befolkning med et engasjement som begynner å likne en ny humanistisk bevegelse – nesten en ny religion. Og for de som var samlet i Japan, var det faren for et nytt atomvåpenkappløp som bekymret mest.

Derfor var også Mexicos FN-ambassadør i Genève, Luis de Alba, som fra høsten leder FNs nedrustningskomité, og FN-ambassadøren til Malaysia, som innehar lederskapet for de 115 alliansefrie stater, klare i sitt budskap: Skal nedrustningsarbeidet gå framover – og ikke reverseres – trengs det folkelig støtte fra hele det sivile samfunn: Fagforeninger, ungdoms- og kvinneorganisasjoner, trossamfunn og andre. Og derfor har Hiroshimas ordfører Tadatoshi Akiba tatt initiativ til et ordføreropprop for nedrustning. I USA har ikke mindre enn 1300 ordførere sluttet seg til, og vil delta på en parallell-konferanse under tilsynskonferansen i april. I Norge starter nå arbeidet med å få vedtak i norske by- og kommunestyrer.

– VI har allerede Herman Kristoffersen i Tromsø på banen. I Oslo har vi en interessant situasjon, for ordfører Per Ditlev Simonsen vil ikke blande seg i utenrikspolitikken. Men Venstre sitter på vippen i bystyret, og er positive til en tilslutning, så bystyret kan vedta å sende ordføreren til New York, sier Kopreitan.

Prøvestans i fare

Men det er ikke bare ikkespredningsavtalen som settes i fare av Bush-administrasjonen. Fem år tidligere, i 1995, fikk man et viktig gjennombrudd med prøvestansavtalen. Mye av bakgrunnen var at atommaktene følte de hadde gjennomført nok tester, og at dataene de trengte for eventuell videre forskning var ting de kunne regne seg til uten tester. Og dermed var det et relativt lite offer å si ja til prøvestans.

Men også prøvestansavtalen har den svakheten at USA sluttet seg til på regjeringsnivå – altså av president Clinton – mens kongressen ikke har gjort sin del av jobben. Dermed føler president Bush seg fri til å bevilge penger til gjennomføring av såkalte «subkritiske» tester, en ren omgåelse av avtalen, ifølge Kopreitan.

Poenget i denne sammenhengen er at det kreves fire kilo anriket uran for å ha en kritisk masse. Med subkritiske tester benytter man bare fire hekto, men i kombinasjon med store mengder krutt får man de samme testresultatene. Dermed fortsetter videreutviklingen av atomvåpen.

Ole Kopreitan har jobbet mot atomvåpen siden den gang atomfrykten preget Europa – på begge sider av jernteppet. Nå er mye av frykten borte, uten at vi har noen grunn til å være mindre redde.

– Jeg ønsker ikke at folk skal være redde, men den atomfrykten som er vel begrunnet bør kunne brukes til noe positivt. Vi står nå overfor et nytt atomvåpenkappløp som er mindre kontrollert enn under den kalde krigen, understreker han. Og han tenker da ikke bare på USAs nye atomvåpenstrategi. Han tenker på de landene som utvikler, eller kan komme til å utvikle atomvåpen. Slik India og Pakistan står mot hverandre. Eller Israels store atomvåpenarsenal – hva om også et arabisk land får atomvåpen? Eller situasjonen for Russland, som har så dårlig råd at de knapt har soldater igjen. – De lener seg fullt og helt på atomvåpnene, sier Kopreitan, som også understreker faren for spredning av såkalt «skitne bomber» – altså bomber som inneholder radioaktivt materiale uten å kunne føre til kjernefysiske eksplosjoner – hvis disse kommer i hendene på ekstreme grupper. – Med radioaktivt materiale og sprengstoff på en lastebil kan de likevel gjøre en hel by ubeboelig. Det kan bli mye mer dramatisk enn to fly som styrter i noen høye bygninger, sier han.

90 prosent mot

Med ferske meningsmålinger in mente, som viser at 90 prosent av Norges befolkning er mot atomvåpen – og, understreker Kopreitan, de siste ti prosentene er ikke for, men usikre – er Kopreitan relativt optimistisk med tanke på å følge utfordringen fra Mexicos og Malaysias FN-ambassadører om å engasjere det sivile samfunn. Fagbevegelsen blir viktig, men også alle andre organisasjoner og bevegelser.

Noe av problemet, mener han, er at folk i Norge tror at også norske politikere er imot atomvåpen. Og det er de jo – her hjemme. Men med jevne mellomrom reiser de norske politikerne til Nato-møter og går god for synet om at atomvåpen er viktig for Nato og Nato-landenes sikkerhet. – Men de kan ikke mene noe her hjemme og noe annet ute. Det norske folk, det sivile samfunn, må gi dem ryggdekning for å være modigere, og gi uttrykk for det norske folks standpunkt også i internasjonal sammenheng, sier Ole Kopreitan.

---
DEL

Legg igjen et svar