Frykter ettpartistat i Sør-Afrika

ANC kan få mer enn 2/3 flertall i Sør-Afrika. Det mener opposisjonen truer demokratiet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Regjeringspartiet ANC ligger an til å ta 70 prosent av stemmene i valget i Sør-Afrika 14. april. Meningsmålingene er entydige og bekreftes av politiske kommentatorer. De små partiene går fra små til enda mindre. Opposisjonen frykter at Sør-Afrika er på vei til å bli en ettpartistat. ANC-hegemoniet er en trussel mot demokratiet, heter det.

– Det store spørsmålet er ikke hvorvidt ANC kommer til å få et overveldende flertall, sier Patrick Laurence, politisk analytiker ved Helen Suzmann Foundation og dermed knyttet til det største opposisjonspartiet Democratic Alliance – men hvorvidt de oppnår to-tredjedels flertall allerede 14. april.

Av de øvrige partiene er det bare Democratic Alliance og Inkatha Freedom Party som ligger an til å få en oppslutning rundt ti prosent. Disse to partiene har inngått en valgallianse for å sikre seg størst mulig oppslutning. Småpartiene, med New National Party i spissen ligger an til å bli fullstandig marginalisert. Enkelte er likevel optimistiske: Den populære lederen for ett år gamle Independent Democrats, Paticia de Lille, hevder at hun kommer til å ta 12 prosent av stemmene.

– Vi skal gi de etablerte partiene en skikkelig overraskelse, sier hun.

Tre perioder for Mbeki?

Patrick Laurence tror ikke noe på henne. – Folk er redde for at ANC blir for sterke og vil ha en sterkest mulig opposisjon. Det favoriserer de største opposisjonspartiene, sier han.

Lederen for Democratic Alliance Tony Leon vet å spille på frykten for ettpartistaten. Hans valgkamp har vært preget av krasse og personlige angrep på president Thabo Mbeki og han har gjentatte ganger anklaget ANC for å ville ha et så stort flertall at partiet uhindret kan endre grunnloven i sin favør. Skremselet er at Mbeki skal stille som president for en tredje periode. I så fall vil dette bevise ANCs udemokratiske tendenser, er resonnementet.

Vi har ikke sett en valgkamp hvor Lord Acton er sitert så mange ganger som i Sør-Afrika denne våren: «All makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt!»

– Faren er der for at ANC skal ta sitt mandat som en selvfølge og bli så arrogante at de ikke vil akseptere et valgresultat der folk stemmer dem ut av regjeringskorridorene og over i opposisjonen, sier Laurence.

ANC har kontant avvist alle slike påstander og president Mbeki har selv gjort det klart at det ikke er aktuelt for ham å stille som president for en tredje periode.

Sentralisering av makt

– Jeg ser en klar tendens til sentralisering av makt i presidentens hender, sier Laurence. – Det er for eksempel presidenten som utnevner statsministrene i provinsregjeringene, og ikke provinsforsamlingene selv. Det er klart uheldig og udemokratisk, mener han.

– Men for øyeblikket er vi nødt til å se i øynene at ANC ikke er en trussel mot, men en manifestasjon av demokratiet, fortsetter Patric Laurence. – Valgene er tross alt åpne og demokratiske og det er folkets vilje som stemmer dem inn!

Laurence er enig i at det er opposisjonens ansvar å etablere et levedyktig alternativ til regjeringen, men er uenig i at de ikke klarer å synliggjøre sin politikk: – DAs forgjener fikk rundt to prosent ved valget i 1994, sier han, ved valget i 1999 tok partiet fem prosent. I år vil partiet vokse ytterligere og forventes å ta rundt ti prosent. Det betyr at DA har maktet å synliggjøre sin politikk som et alternativ til ANC. Det ser vi også ved at partiet begynner å ta stemmer i den svarte befolkningen, hevder Laurence.

Sentrumsoreintert politikk

Problemet opposisjonen møter, mener han, er at sørafrikansk politikk ikke lenger beveger seg langs en høyre-venstre-akse, men at alle partiene forfekter sentrumsorienterte politiske linjevalg. – ANC er i dag mer sentrumsorientert enn sosialistisk, mener Laurence og synes ikke årets budsjett endrer på det, til tross for at det er mer venstreorientert enn på lenge. Regjeringen går inn for å bruke mer offentlige midler for å skape arbeidsplasser i et land med 40 prosents arbeidsledighet.

– De færreste er for eksempel imot Black Economic Empowerment-politikken for å jevne ut forskjellene mellom rik og fattig. Debatten går mer på hvor lenge den skal vare og hvor omfattende den skal være, fortsetter Laurence.

En annen debatt går på om regjeringens alliansepartner COSATU (sørafrikansk LO) er for sterke og skremmer vekk utenlandske investorer, og dermed ødelegger muligheten til å skape nye arbeidsplasser. – Alle er enige i at vi skal ha en lovgivning som regulerer forholdet mellom partene i arbeidslivet, sier Laurence, – debatten handler om hva slags regulering som best tiltrekker seg utenlandske investeringer.

Roper på dødsstraff

Mangelen på tydelige politiske skillelinjer har gitt en personfokusert valgkamp hvor mange forsøker å markere seg med sterke virkemidler mot Sør-Afrikas problemer: DA og NNP roper på en gjeninnføring av dødsstraffen, og DA lover å ansette 100.000 nye politifolk. Dette kaller de effektive virkemidler i kampen mot kriminalitet, et område de hevder regjeringen har sviktet totalt.

DAs Tony Leon hevder også at privatisering og effektivisering av alle offentlige tjenester vil imøtekomme befolkningens behov i langt sterkere grad enn regjeringens «ineffektive» politikk.

For de øvrige partienes del får de medieomtale når noen kaster skitt på dem eller de selv ender opp i håndgemeng med andre politikere. Lederen for Independent Democrats, Patricia de Lille endte for eksempel opp i slåsskamp med ANC-politikere i Northern Cape-provinsen, men benekter å ha slått en av dem slik pressen hevder: – Han var for stygg, sier hun til sitt selvforsvar. Det kan stå som et eksempel på nivået i mye av årets valgkamp i Sør-Afrika.

Det partiene hittil har klart sånn noenlunde er å unngå vold. Bortsett fra noen episoder i KwaZulu Natal, har det hele gått fredelig for seg, men det er fremdeles nesten 14 dager igjen.

Mister oppslutning

Spørsmålet vi sitter igjen med er hvorfor det bare er ANC av de afrikanske partiene som styrker seg, mens de andre afrikanske partiene, som ANCs tidligere rival Pan Africanist Congress, er i ferd med å forsvinne fullstendig. – Jeg tror det skyldes at disse afrikanske partiene er preget av indre strid. ANC lar aldri indre strid ødelegge partiet, til tross for alle motsetningene det rommer.

Laurence mener dessuten at ANC har sterkere støtte i befolkningen fordi partiet står frem som mindre nasjonalistiske enn for eksempel PAC. – ANC overbeviser når de hevder at de er et parti for alle afrikanere uansett hudfarge, sier Laurence, – det makter de andre ikke å gjøre i samme grad.

---
DEL

Legg igjen et svar