Frykter borgerkrig

Ukrainas litterære stjerneskudd Serhij Zjadan mener landets politiske ledelse har sviktet samfunnet. Det kan føre til mer blod i Kievs gater.

Serhij Żadan
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

To år etter starten på Euromajdan-revolusjonen og halvannet etter at Petro Porosjenko ble valgt til president, har skuffelse og sinne slått rot i det ukrainske samfunnet. Regjeringens løfter om reformer og modernisering følges ikke av handling, og folks tålmodighet er i ferd med å løpe ut, mener den ukrainske forfatteren Serhij Zjadan.
Det kan skape en livsfarlig situasjon.
«Misnøyen vokser, befolkningens krav overfor myndighetene blir tøffere, og innsatsen høyere. Det at maktapparatet ikke forstår dette, kan gjøre at det bærer helt galt av sted. Jeg er redd det vil ende i blodsutgytelse, i en reell borgerkrig med store menneskelige tap,» sier Zjadan.
Han mener Ukrainas innbyggere befinner seg i en psykologisk vanskelig situasjon der «forræderiet fra myndighetene» om kort tid ikke lenger vil bli tolerert.
«Vi har mistet mange folk, det har flytt mye blod, og alle er utslitte. Samtidig opplever vi at myndighetene står i veien for fremskrittet. Reformene, visjonene og de reelle endringene har uteblitt.»

Sivilsamfunnet leder an. Zjadans holdning finner gjenklang i en fersk meningsmåling fra Rating Group Ukraine for International Republican Institute. Der sier 83 prosent av ukrainerne at de er misfornøyde med parlamentet i Kiev. To tredjedeler mener landet ikke beveger seg i riktig retning, mens oppslutningen rundt president Porosjenko har falt fra 55 til 24 prosent på ett år.
Det er særlig myndighetenes begrensede evne til å gjøre noe med korrupsjon og byråkrati som skaper frustrasjon. For å innvilge ukrainerne visumfrihet har EU stilt krav om at det skal bli lettere å etterforske korrupsjon. Parlamentet har imidlertid møtt regjeringens nye lovforslag med så mye motbør at stadige revisjoner har vært nødvendig, og EUs tidsfrist er i ferd med å renne ut.
Tidligere denne uken skrev Transparency Internationals Ukraina-sjef Oleksii Khmara om antikorrupsjonsarbeidet at «det lille som har vært av fremskritt, skyldes innsatsen til det ukrainske sivilsamfunnet, ikke politikerne».
«Porosjenko snakker om europeiske verdier, men de kommer ikke til uttrykk gjennom handling. Den samfunnsutviklingen som faktisk finner sted, skyldes i all hovedsak vanlige folks frivillige initiativ og innsats for å rive ned gamle strukturer,» sier Zjadan.

Tenker sovjetisk. Den 41-årige forfatteren besøkte nylig Oslo, blant annet for å la seg bokbade på Litteraturhuset og for å møte Norsk PEN.
I løpet av den tiden presidenten ifølge Zjadan har snakket, men ikke handlet, er Krim blitt annektert av Russland, mens russiskvennlige separatister har tatt kontrollen over deler av Øst-Ukraina. Porosjenko har vært nødt til å trekke opp mange av linjene for landets politikk i samarbeid med Russland og EU.
Men fraværet av reformer og fremdrift skyldes ikke stormaktsinnblanding, mener Zjadan. Hovedproblemet er fortidens tankegods. «De som har makten, forstår ikke enkle prinsipper som at man ikke kan bryte loven eller stjele bare fordi man har kommet høyt på strå. De skjønner heller ikke at de må gjennomføre det de lovet under valgkampen. Hvorfor skjønner de det ikke? Fordi mentaliteten deres henger igjen i det gamle systemet,» sier Zjadan.

«Selv om krigen skulle slutte i morgen og Putin bli erstattet av en president som gir oss Krim tilbake, er forholdet mellom landene ødelagt. Det er for mange drepte, skadde og fengslede.»

Nettopp synet på den sovjetiske arven er det sentrale i konflikten mellom myndighetene og sivilsamfunnet, ifølge Zjadan – ikke spørsmålet om Ukraina skal knytte seg tettere til EU eller Russland. «Enten fortsetter vi å la oss påvirke av sovjetisk ideologi, eller så frigjør vi oss fra den og beveger oss videre. For øyeblikket er det sivilsamfunnet som fornyer Ukraina, mens myndighetene henger igjen i sovjetiske tankemønstre,» sier forfatteren. Han mener landets folkevalgte snart må slutte å bedrive det han kaller «en dårlig skjult form for sabotasje». Ellers, tror Zjadan, kan det gå dem riktig ille.
«Janukovitsj kom seg unna til Russland, men det er ikke sikkert de nye makthaverne greier å stikke av,» påpeker han.

Postsovjetisk kronikør. Serhij Zjadan debuterte som lyriker allerede som 17-åring i 1991, og mange ukrainere kjenner ham best som poet – og snakkesyngende vokalist i skapunkbandet Sobaki v kosmossi (Hunder i verdensrommet). Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han likevel med romanene Depeche Mode og Anarchy in the Ukr. Her skildrer han den brokete tilværelsen til den første generasjonen ukrainere som ble voksne etter Sovjetunionens fall – i en original, rytmisk og poetisk form for prosa. Den tyske avisen Süddeutsche Zeitung har kalt Zjadan «en enestående språkbegavelse», mens svenske anmeldere har trukket paralleller til Dave Eggers og Marcel Proust. Den første norske oversettelsen kommer ut i 2017.
Zjadans fødeby Starobilsk i Øst-Ukraina befinner seg i dag mindre enn 100 kilometer unna skyttergravsfronten mellom ukrainske soldater og prorussiske opprørere. Forholdet til Russland vil aldri kunne bli det samme igjen, tror han.
«De som har vært soldater, eller er blitt direkte berørt av krigen på en eller annen måte, kommer aldri til å kunne se på Russland slik de gjorde tidligere. Selv om krigen skulle slutte i morgen og Putin bli erstattet av en president som gir oss Krim tilbake, er forholdet mellom landene ødelagt. Det er for mange drepte, skadde og fengslede.»

Ingen krig mot Pusjkin. Zjadan skriver på ukrainsk, men snakker russisk som en morsmålsbruker. Når han treffer sine internasjonale forleggere og andre kontakter i utlandet, danner ofte russisk litteratur en felles referansebakgrunn. Praten går på russisk. Å være i krig med et land som ikke bare er nærmeste nabo, men også har mye til felles med Ukraina historisk og kulturelt, betegner Zjadan som «en smertelig prosess».
«Vi må holde tankene klare og ikke bli barbarer. Vi skjønner alle at dette ikke er en krig mot Pusjkin eller Tolstoj,» sier han, og legger til: «Også i Russland har krigen ført til en splittelse blant kulturfolk. Mange tidligere Ukraina-vennlige forfattere har stilt seg på Putins side. For dem har Ukraina blitt en fascistisk stat. På den andre siden har du dem som ikke aksepterer det putinske verdensbildet. Dem er det viktig å opprettholde forbindelsen til.»
Mange av Zjadans reiser det siste året har gått til områder nær fronten, der han har holdt opplesninger for soldater og sivilbefolkning. Han insisterer på at man ikke skal overdrive kulturens betydning i en ekstrem situasjon som krig. Likevel:
«Forfattere fikserer maksimal subjektivitet i skrift, og det gjør at de kan opptre med en edrueliggjørende stemme. De kan stå imot propaganda, ikke la seg rive med av ildfulle ord og si tingene på en annen måte enn mediene og politikerne. For noen ukrainere er det viktig.»

---
DEL