Fryktens stengsler

I sin siste dokumentar, The Border Fence, framstiller den østeriske regissøren Nikolaus Geyrhalter nok en gang den europeiske frykten for «The Other». Hans film Abendland (2011) viste en serie scener som framstilte Europa om natten, der hovedmotivet var overvåkningskameraer og grensegjerder som holder de fremmede ute. I The Border Fence tar han pulsen på livet ved den
østerriksk-italienske grenseregionen Tyrol. Tidlig i 2016 annonserte østerrikske politikere sine planer om bygge et grensegjerde i Brennerpasset – som markerer en av de viktigste trafikkforbindelsene mellom Nord-Europa og Italia – for å stoppe illegale flyktninger fra Italia. Tyrol kan slik bli sett som et mikrokosmos som reflekterer Europa som helhet der ulike ideer og engstelser kolliderer.

Vil beskytte paradiset

Etableringen av Schengen-området og avviklingen av grensevaktholdet var et revolusjonerende steg for Europa. Takket være denne beslutningen har Europa blitt befridd for unødvendige gjerder og murer. Grensestasjonene er ikke lenger kontrollmekanismer, og men innretninger fra fortiden. Det har blitt raskere og behageligere å reise, og samtidig mer humant.

Den vestlige skyldfølelsen er høyst tilstedeværende i hele filmen.

Flyktningkrisen har imidlertid snudd opp ned på alt. Ungarn, Bulgaria, Makedonia, Slovenia og flere andre stater har nå begynt å bygge grensebarrierer og gjenopprette grensekontrollene. Ett av disse gjerdene skulle markere grensen mellom Østerrike og Italia i Alpene. Geyrhalters kamera registrerer alpelandskapet og dets beboere tålmodig og presist. Ulike beboere beskriver sin levemåte som svært god – nesten fullkommen. Samtidig er engstelsen for et mulig forfall høyst nærværende. Dette samsvarer perfekt med Nikolaus Geyrhalters utsagn om Europa i Abendland: «Det høres ut som et paradis: et sted på Jorden som er rikt på ressurser, som har et behagelig klima og som er befolket av mennesker som utnytter disse godene på beste vis. Det som gjør dette privilegerte livet mulig, er eksklusivitet – å begrense deltakerne som nyter disse godene, av den enkle grunn at ressursene ellers ville blitt for knappe.»

Vestlig skyldfølelse

Likevel, frykten til tross er ikke de privilegerte likegyldige overfor de andres lidelse. Den vestlige skyldfølelsen er høyst tilstedeværende i hele filmen. Geyrhalter stiller provoserende spørsmål til personene i filmen sin og utfordrer deres synspunkter. Når for eksempel en kvinne sier at hun ikke ville drepe noen i religionens navn, minner regissøren henne på at den katolske kirke kan holdes ansvarlig for at mange mennesker er blitt drept i Guds navn.

I en annen scene framhever en arbeider fra Senegal Vestens utnyttelsen av senegaleserne: Hvis et selskap fra et annet land bygger oljerigger i Senegal, får lokalbefolkningen minimalt igjen av den totale fortjenesten.

Tyrol kan slik bli sett som et mikrokosmos som reflekterer Europa som helhet der ulike ideer og engstelser kolliderer.

Likevel kommer den mest overbevisende talen fra en gammel bonde som framstår som en legemliggjørelse av «den kloke gamle mannen» – en jungiansk arketype i sin reneste form. Han mener det er absurd og tragisk at folk er redde for dem som er tvunget til å flykte fra sine hjem, og anklager politikerne for å anvende utdaterte manipulasjonsteknikker og propaganda. Slik han ser det, kan ikke populisme være et godt grunnlag for et moderne samfunn.

Nikolaus Geyrhalter har gjort et tydelig kunstnerisk valg ved ikke å vise flyktningene. Vi blir bare kjent med dem gjennom nyheter på TV-skjermer og historiene lokalbefolkningen forteller. Mange filmskapere ville sikkert ha tatt i bruk bilder av asylsøkerne for å vekke følelsesmessige reaksjoner. Vi kjenner imidlertid godt bildene av gråtende barn og dårlig kledde immigranter gjennom ulike medier. Geyrhalter serverer oss i stedet velkomponerte bilder av alpelandskaper og overlater dermed mye til vår fantasi og tvil: Hvem er disse immigrantene? Hvor virkelige er deres tilstedeværelse? Er lokalbefolkningens frykt realistisk eller basert på innbilninger?

Kafkask absurditet

Byråkratiske kontrollmekanismer har noe skremmende, absurd grotesk og til og med noe lett komisk over seg. Franz Kafka var en mester i å skildre slike situasjoner. Den latviske regissøren Davis Simanis nevner den framstående forfatteren i sin film D is for Division (2017), der han viser en svært lang kø ved EUs grense mot Russland. I Kafkas parabel «Foran loven» venter en mann hele livet ved en stengt port som representerer «loven» helt fram til dødsøyeblikket. Jeg kan tenke meg at en rekke asylsøkere opplever en tilsvarende følelse av håpløshet mens de venter i flyktningleirer.

I Geyrhalters The Border Fence blir den groteske absurditeten i byråkratiet sterkt framhevet. Under en pressekonferanse ser vi polititjenestemennene ordne buksene sine, bøye seg under bordet for å plukke opp noe fra gulvet, de hvisker seg imellom eller stirrer tomt ut i luften. I intervjuer sier mange av tjenestemennene at de ikke tar egne beslutninger, men kun følger ordre. Disse menneskene tjener den byråkratiske makten i form av politikere vi aldri får møte – bortsett fra på TV.

Til tross for den anspente atmosfæren i Europa kan den siste scenen i dokumentaren gis en optimistisk fortolkning. Vi får endelig se det berømte grensegjerdet. I to år allerede har det ligget i en lagerbygning, der politimenn regelmessig sjekker at det er i god stand. Vi kan bare håpe at også de andre gjerdene og ideene for å splitte Europa vil bli liggende ubrukt. Like fullt er det klart at Europa ikke kan forbli isolert og bevart i sin luksustilstand. Med eller uten gjerder vil vi bli nødt til å ta del i en verden i løpende endring.