Bestill sommerutgaven her

Frykten for Amerika i oss

Med essayet «Vi som elsket Amerika» (1966) skapte Jens Bjørneboe (1920-1976) kampskriftet som fra og med motstanden mot Vietnamkrigen har forklart hvorfor vi europeere nå ikke lenger elsker Amerika, men snarere hater det.

Det hefter imidlertid noen problemer med en slik forståelse av Bjørneboes essay: For det første var det ikke med Vietnamkrigen at de europeiske intellektuelles forakt, eller frykt, for USA kom. Dette har vi har sett helt fra slutten av 1700-tallet, og noe som i den kalde krigens første fase kan eksemplifiseres med tyske Robert Jungks imperialismeangrep i 1952, eller med Sartres tilnærmede krigserklæring mot Amerika i 1953. Bakgrunnen er konsekvensene av USAs kalde krig mot Stalin, Sovjetuinionen og kommunismen, noe som satte vesteuropeerne i en helt spesiell skvis i valget mellom de to supermaktene.

Det andre problemet med å ta «Vi som elsket Amerika» på ordet, er at Jens Bjørneboe aldri har elsket Amerika.

Hans Amerika-essay fra 1966 er ikke et brudd, men en fortsettelse av hans Amerika-syn, bare med andre argumenter. «Vi som elsket Amerika» var ikke Bjørneboes første Amerika-essay. Det sto nemlig på trykk allerede i 1952, da han som 32-åring skrev «Frykten for Amerika i oss».

Dette skjedde 14 år før «Vi som elsket Amerika», og før USAs Vietnamkrig begynte. I «Frykten for Amerika i oss» øser Bjørneboe ut eder og galle. I likhet med Hamsuns Amerika-beretning fra 1889 er heller ikke Bjørneboe-essayet et tilfeldig ungdomsskrift. Han valgte det ut til essaysamlingen Norge, mitt Norge fra 1968, som det innledende essayet til fire essayer om «Amerika» – ikke inkludert «Vi som elsket Amerika».

Allerede som 16-åring kom Bjørneboe til USA, som «oppvaskgutt over Atlanteren på en av farens båter». Han kom aldri mer tilbake. Så i 1952, samme år som han romandebuterer med Før hanen galer, og året etter at han har begynt som lærer på Steinerskolen, får han trykt «Frykten for Amerika i oss» i det konservative tidsskriftet Spektrum.

Bjørneboe anno 1952 er opptatt av identitet. Nærmere bestemt vår norske og europeiske identitet, som trues av det amerikanske. «Frykten for Amerika i oss» begynner med en nøktern beskrivelse av våre irrasjonelle følelser: «Vi lever mellom to angstpoler.» Den ene angstpolen er Sovjet: sult, bomber, konsentrasjonsleirer. Det er en offisiell, rasjonell angst. Men så er det den andre angstpolen, USA: «Den andre polen ligger dypt nede i underbevissthet og mørke … Det er redselen for Amerika og for noe som ingen riktig vet hva er.»

Her tar han den europeiske angst og beven på kornet, formulert i den kalde krigens språk – de to motpoler, de to angstpoler i verden. Bjørneboe beskriver en angst for noe ingen riktig vet hva er – det ukjente, det nye, det fremmede. Om denne redselen skriver han:

“Den kan bli til modernistisk poesi eller til alminnelig nervesammenbrudd. Men den kan også maskeres og operasjonaliseres til et arsenal av kommunistslagord: krigshisseri, kapitalisme, imperialisme osv. Den kan bare ikke avskaffes. For angsten for Amerika er frykten for en indre tilstand, for Amerika i oss.

Den nye verdensorden gjør at vi først og fremst frykter Amerika i oss selv. Det er en indre tilstand som ikke kan avskaffes, påstår Bjørneboe. Om ikke annet synes det svært vanskelig for skrivende å bli kvitt angsten.

Etter en rasjonell innledning om trusselen mot det europeiske, blir det mer og mer klart at Bjørneboe selv er et offer for den irrasjonelle frykten for Amerika som han prøver å beskrive: «I amerikanismens fotspor følger en stemning som gjør livet fattig og døden meningsløs. Døden er en uinvitert gjest, hvis ankomst ikke kan forhindres ved hjelp av kjøleskap og illustrerte magasiner. Livet, derimot – det vet man hva er: det er syltede ananas.»

Det kommer fram i 1952-artikkelen at Bjørneboe først og fremst uttrykker en kulturell kritikk av Amerika. Hans politiske kritikk skulle først bli uttrykt 14 år senere med «Vi som elsket Amerika». For ham står USAs kultur på 1950-tallet fram som «syltede ananas». I likhet med Mykle misliker Bjørneboe store deler av det moderne samfunn – blant annet den nye teknologien – symbolisert ved kjøleskap og hermetisering:

“Gjennom de organer U.S.A. har valgt til representanter i Europa forkyndes sammenhengende at livets hemmelighet er løst: det var radio – kjøleskapet, menneskeheten ventet på … Gjennom alt vi hører fra Amerika går det som en rød tråd at det store demokrati er bebodd av en ny sort mennesker, av prektige, halvmekaniske kjempebaby’er som lever av hermetisk tomatsaft og kunstige vitaminer.”

Baby-boomeren Bill Clinton skulle da, ifølge Bjørneboe, være en av de millioner av amerikanske barn som i etterkrigsårene ble flasket opp på hermetisk tomatsaft slik at de ble til halvmekaniske kjempebabyer. I dag er nok de færreste norske mødre eller fedre spesielt bekymret for å gi barna sine mat som har vært hermetisk lagret, men slikt virket truende i 1952.

Bjørneboe fokuserer mye på detaljer og det som tilsynelatende er bagateller, men etter hvert blir det klart at det lille er en del av hans lange, store linjer:

«Mens Russland byr oss utsiktene til helvete på jorden – her og nu, så kan U.S.A. varte opp med paradiset på jorden. Men i dette paradis er det slik at når man har bodd der en stund, da må man sminke eplene og appelsinene for å få øye på dem. Livet må technicoloréres.»

Syndefallet inntraff ifølge Det gamle testamente da slangen lurte Eva til å spise eplet fra Kunnskapens tre, som så fristet Adam til å gjøre det samme. Bjørneboe antyder ovenfor en parallell samtidsforståelse av det moderne og teknologiske USA som slangen i fortellingen. Europeerne får rollen som Adam og Eva, som etter å ha blitt vartet opp med paradiset på jorden blir lurt til å spise de superrøde og sminkede eplene i deres moderne, «technikolorerte» verden.

Bibelmetaforene er ikke tilfeldige. Bjørneboe bruker dem for å vise hvor kristne vi europeere er, som en kontrast til hvor lite amerikanerne har forstått av kristendommen: «Europa er kristendommens land. Den europeiske kultur er ikke en kristen kultur; den er den kristne kultur. Alt som de siste 1800 år har båret frukt på europeisk mark, var av kristen avstamning.»

Bjørneboe mente amerikanerne hadde valgt friheten framfor den kristne broderlighet. I dag kan det synes overraskende at en senere kulturradikaler som Bjørneboe kunne mene det.

I dag er jo argumentet som regel det motsatte, at amerikanerne er for religiøse og kristne, mens europeere er de sekulære.

Men la oss se nærmere på hvordan Bjørneboe i 1952 setter det norske i kontrast til det amerikanske. I motsetning til Hamsun trenger han ikke 255 sider på å dokumentere at det moderne Amerika ikke har noe åndsliv. Vi har sett hvordan både Fanny Trollope, Knut Hamsun og de fleste andre europeiske intellektuelle i over 100 år har vektlagt at amerikanere er uten ånd og sjel. I 1952 har denne forestillingen nok begynt å feste seg i mange lesende nordmenns hjernebark. Kanskje er det derfor Bjørneboe – 63 år etter Hamsun – bare bruker noen få setninger i sin argumentasjon på å overbevise leserne om at den amerikanske sivilisasjon lider av en alvorlig sykdom:

“Amerikas svakhet for det kunstige er noe helt annet enn rett og slett mangel på kultur. Den er en sykdom, en slags fortidlig oldingealder. Det amerikanske sivilisasjonsparadis har frembragt Rockefeller-fysiognomien, og dermed et eiendommelig, tvetydig symbol: fosteret og oldingen i ett … Dødsangsten er livsappetittens følgesvenn. Redselen for døden er den store natteskygge over det amerikanske paradis.”

51 år etter Bjørneboe skal en kreftrammet Einar Førde bruke nesten det samme bildet av amerikanerne, som skal ha et så annerledes forhold til døden enn det «vi» har:

“I Amerika er visst mange i ferd med å avskaffe døden. Dei frys ned kjønnsceller, DNA-materiale, heile lik og anna som vil vere til hjelp når døden endeleg kan avskaffast og erklærast daud og makteslaus. Amerikanske gravferdsskikkar blir stadig meir perverse i å framandgjere levande frå døden og dei døde. Kontrasten for meg er han som her heime står på låven og høvlar på si eiga likkiste.”

Også i den avgåtte NRK-sjefen Førdes kommentar fra våren 2003 blir det naturlige norske en kontrast til det unaturlige amerikanske, en kontrast fra vugge til grav. Også Bjørneboe, i 1952, forteller sine lesere om en ny amerikansk begravelsesskikk, en «lit de parade-variasjon som virker ganske besynderlig på uforberedte europeere». Den avdøde settes til skue i stuen. Også dette er typisk amerikansk: «Ubevisst ligger det amerikanske livssyn bak alle slike ytringer. Om det er lik eller epler man sminker, kan komme ut på ett.»

Samtidig framsetter Bjørneboe en påstand om at USA mangler det rette jordsmonn for utviklingen av ånd og intellekt: «Det jordiske Amerika er et sted hvor tenkende og følende mennesker har det verre enn noe annet sted i verden. Man behøver ikke være spesialist i amerikansk litteratur for å komme på den tanke.»

Første setning er her nesten direkte sitat fra Tocquevilles Amerika-bok fra 1835: «Jeg kjenner ikke noe annet land der det jevnt over er mindre tankeselvstendighet og reell diskusjonsfrihet enn i Amerika.»

Og disse forestillingene lever med oss den dag i dag. I en analyse av vårt forhold til det amerikanske skriver forfatteren Ragnhild Trohaug i april 2003 følgende: «For Amerika er syndas, stormannsgalskapens, dobbeltmoralens, idiotiens, kulturløysas og vonløysas land; USA er ein stad som det ikkje er verande for tenkjande, kritiske sjeler.»

Som den 30-årige Hamsun viser 32-årige Bjørneboe til den fordummende amerikanske litteraturen, dog uten å kunne gi noe navn. Trolig tenkte han ikke på den moderne romankunsten som nettopp ble fornyet av de store amerikanske romanforfattere i første halvdel av det århundret Bjørneboe skrev i etterkant av. Hamsun innrømmet senere, i 1928, at USAs litteratur hadde blitt verdensledende. Bjørneboe har muligens på forhånd gjort seg opp en mening om amerikanernes åndsevner. Derfor blir det ikke noe problem for ham å mene at USA er verdens verste sted for tenkende mennesker, til tross for de litterære nobelpristildelingene til Sinclair Lewis (Nobelprisen 1930), Eugene O’Neill (1936), Pearl S. Buck (1938) og William Faulkner (1949) – eller til tross for skrivekunsten til to andre amerikanere som senere skal få prisen: Ernest Hemingway (1954) og John Steinbeck (1962). Bjørneboe kommer med sin påstand til tross for eksistensen av de andre amerikanske samtidsforfatterne som hadde satt sine tydelige spor i 1952: John Dos Passos, Tennessee Williams, Norman Mailer, Arthur Miller og J.D. Salinger.

I likhet med Hamsun, og mer indirekte Mykle, innrømmer Bjørneboe at det er misunnelsen som driver ham inn i nedrakkingen av det trivielle Amerika, som når han kontrasterer 1950-tallet med 1930-tallet:

“Og folk i Europa betraktet ennu ikke amerikanerne som vandrende dollarbunter. De var i våre øyne fremdeles mennesker, folk man kunne snakke med uten å nære bihensikter og uten å bli mistenkt for å nære bihensikter. Man kunne kjøpe amerikanske sigaretter i alle norske tobakksforretninger, og vi var fremdeles uten de fattig-og-rik-komplekser som plager oss i dag.”

Det er amerikanernes nye framtoning etter annen verdenskrig som får Bjørneboe til å endre mening om amerikanerne, ikke Vietnamkrigen, noe som kommer fram i «Vi som elsket Amerika»-essayet. I 1952 forklarte Bjørneboe hvordan han selv og nordmenn flest så på amerikanerne på 1930-tallet:

“Og det falt ingen inn å misunne dem rikdommen. Stakkarene hadde slitt hardt nok for den … Vi så virkelig på dem uten misunnelse – de var brødre og medmennesker, og når vi lo av dem, da var latteren uten ondskap. I dag er dette helt annerledes. Vi har gulpet i oss så meget av Amerikas livssyn at vi ikke lenger kan øyne menneskene der borte … Man kan aldri få et forhold til et menneske man håper å berike seg på.”

Bjørneboe mener alt har endret seg i de sju årene etter 1945: «I dag ville problemet meldt seg. Bevisstheten om klasseskillet ville hele tiden spøke i bakgrunnen. I fem av de år som er gått siden den gang, har vi i Europa spist sild med hode og tarmer og halefinner. Vi har samlet sigarettstumper og gjort meget annet rart.»

Essayet «Frykten for Amerika i oss» (1952) er en langt mindre kjent tekst enn «Vi som elsket Amerika» (1966). Dette skyldes nok at det siste essayet utkom på et avgjørende tidspunkt i Europas forhold til USA, samt 68-generasjonens behov for intellektuell støtte til sin politiske kamp på hjemme- og bortebane. Skal man imidlertid forstå Bjørneboes – og andre i hans generasjons – forhold til USA, så er det mye som tyder på at «Frykten for Amerika i oss» er et mer sentralt essay. Ikke bare fordi det fokuserer mer på kultur enn på politikk, og fordi det synes å være en viktig bakgrunn for å skjønne også «Vi som elsket Amerika»-essayet.

Men det er interessant også fordi det er et mer avslørende essay. På den ene siden viser Bjørneboe selvinnsikt ved å fokusere på «oss» istedenfor «dem». På den annen side mangler han den samme selvinnsikten når han mister samspillet av syne og begir seg inn på en nedrakking av det moderne Amerika – i kontrast til «oss». Frykten for Amerika i oss blir redusert til “Frykten for Amerika”.

Udrag fra boka “Frykten for Amerika. En europeisk historie”, gjengitt med tillatelse fra Tiden Norsk Forlag.

Avatar photo
Dag Herbjørnsrud
Tidligere redaktør i NY TID. Nå leder av Senter for global og komparativ idéhistorie.

Du vil kanskje også like