Frykten har vendt tilbake i Egypt

«Ikke skriv noe som kan få meg i trøbbel!» sier én. «Jeg vet ikke helt med det intervjuet, jeg tror jeg har ombestemt meg,» sier en annen.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

Sitatene er fra forskjellige mennesker jeg møtte i løpet av min siste reise til Egypt. I januar 2011 gjorde egypterne opprør mot Mubaraks undertrykkende regime. Den gamle frykten var borte. De hadde ikke lenger noe å miste – så dårlig forfatning var landet i, og så tilfeldig traff regimets overgrep. Seks år senere har frykten vendt tilbake, sterkere enn noensinne. Nå snakker folk om regimet med lav stemme mens de ser seg over skulderen. Noen tør ikke å møte meg i det hele tatt.

Fem år har gått siden jeg sist forlot Egypt. Den gangen gikk landet mot slutten av en ett år lang revolusjonær epoke. Da jeg dro, var Kairo preget av protester. Fotballsupportere hadde mistet over 70 av sine egne i et angrep etter en kamp mellom Kairos Ahly og Port Said. Som så mye annet var også denne hendelsen preget av de politiske frontene; supporterne i Ultras Ahlawy hadde vært svært aktive i demonstrasjonene mot Mubarak og senere mot militærrådet. Mange trodde angrepet var iscenesatt av tidligere regimefigurer ute etter hevn.

Militærdiktatur. Det er et ganske annet Kairo jeg kommer tilbake til. På den ikoniske Tahrirplassen er det innført nye sikkerhetstiltak. Militærpoliti dirigerer trafikken. Rundkjøringen har fått en enorm flaggstang oppå et platå med en estetikk som nærmest roper om militærdiktatur. Åpne protester i bybildet er helt utenkelig. Til og med rommet for kunst og kultur som blomstret opp i kjølvannet av revolusjonen, er i stor grad stengt ned. Nå henger det overvåkingskameraer på hvert gatehjørne – etter sigende for å forebygge terror.

Det er som om de unge som deltok i revolusjonen lider av en kollektiv politisk depresjon.

Det politiske rommet revolusjonen åpnet, fikk en brå slutt sommeren 2013. Militærkuppet som avsatte Det muslimske brorskapets president Muhammed Morsi ble fulgt opp av en massakre på brorskapets tilhengere. Året etter tok feltmarskalk Abdel Fattah el-Sisi over presidentstolen. Siden da har det meste av sivile og politiske friheter vært under angrep. Spesielt har medlemmer av Det muslimske brorskapet vært utsatt for forfølgelse, men også aktivister, journalister og fagforeningsfolk har blitt arrestert eller er regelrett forsvunnet.

Det er som om de unge som deltok i revolusjonen lider av en kollektiv politisk depresjon. Alle kjenner noen som er i fengsel. Mange har reist fra landet. Men det verste er kanskje tapet av tillit. En venn beskriver hvordan flere gamle kjente har blitt informanter. Han må være forsiktig med hvem han snakker med. Før man vet ordet av det, står politiet på døren. Dagene da han åpent kunne kritisere regimet og snakke om frihet og demokrati, er borte. Nå holder han revolusjonære ideer for seg selv, og prøver å leve livet sitt fra dag til dag som det best lar seg gjøre, mens han venter på en ny politisk vår.

(FILES) This file photo taken on April 08, 2011 shows an Egyptian protester waving his national flag as tens of thousands gather for a demonstration at Cairo’s Tahrir Square two months after president Hosni Mubarak was ousted, to demand that former regime officials including the veteran strongman be purged and tried.
On January 14, 2011, Tunisians packed the streets of their capital and overthrew longtime dictator Zine El Abidine Ben Ali, which shook the Middle East, setting off the hopeful uprisings that came to be known as the Arab Spring. / AFP / MISAM SALEH / TO GO WITH AFP STORY BY GUILLAUME KLEIN

Kriser i kø. Selv om revolusjonens dager virker svært langt unna i dagens Egypt, har ingen av årsakene til opprøret fått noen løsning. Slagordet om brød, frihet og sosial rettferdighet er like uoppnåelig som under Mubarak. Situasjonen har snarere blitt verre, og kløften mellom de som styrer landet og folket har om mulig blitt dypere. Med innsettelsen av Trump i USA har vi i Vesten fått erfare det egypterne har visst lenge: hvordan det autoritære ofte manifesterer seg i en total mangel på kontakt med virkeligheten (Trump har da også beskrevet Sisi som «en fantastisk fyr»). Egypt hadde allerede strukturelle økonomiske problemer før revolusjonen. Tapet av inntekt og utenlandsk valuta fra turistindustrien i etterkant har ført til ytterligere press på økonomien. Mens folk flest sliter med å få endene til å møtes, har myndighetene satt i gang megaprosjekter som aller mest egner seg til snorklipping, hvor politikerne og generalene utstråler en urokkelig tro på at MubarakEgypt er på vei opp- og fremover.

«Når vi ser på tv, finner vi at Egypt er som Wien. Når vi er i gatene, finner vi at Egypt er som Somalias fetter!» En video av en tuk-tuk-sjåfør gikk viralt i høst da han satte ord på det «alle» føler, men ikke tør si. Sjåføren ropte ut sin frustrasjon over de mange krisene folk står overfor, og sin forbannelse over eliten som lever i sus og dus uten tanke på landets dårlige forfatning. Det er mangel på basisvarer som ris, sukker og olje. Etter at det egyptiske pundet gikk over til flytende valutakurs i fjor høst, har prisene på importerte varer skutt i været. De farmasøytiske selskapene sluttet å produsere enkelte medisiner fordi råvarene ble for dyre. Innstrammingen av gamle subsidier på basisvarer har gjort livet vanskelig for mange. Regimets løsning har foreløpig vært å la militæret kjøpe opp store mengder basisvarer og selge dem billig i deres egne butikker. Med det har militærets grep om egyptisk økonomi, og status som en egen stat i staten, styrket seg.

Slagordet om brød, frihet og sosial rettferdighet er like uoppnåelig som under Mubarak.

Hvor lenge kan det vare? Videoen av tuk-tuk-sjåføren ble fort fjernet fra tv-kanalens nettsider. Det passer seg ikke med innhold som går imot det offisielle narrativet: «Egypt er på bedringens vei. Under president Sisis stødige lederskap skal landet gjenfinne sin tapte storhet.» I en av de engelskspråklige avisene kan jeg lese et omfattende oppslag om landets økonomi etter overgangen til flytende valutakurs. Topplederne i de store bankene er intervjuet, og de kan alle som én melde at selv om det nå er en liten nedgang, vil pundet styrke seg i tredje eller fjerde kvartal, og deretter vil det bli økonomisk vekst og velstand over det hele.

Hvor mange som tror på dem, er et åpent spørsmål – men det er ingen tvil om at appetitten på opprør har stilnet i lys av de siste årenes utvikling i Midtøsten. For hver krise kan man i hvert fall si til seg selv: «Vi er ikke der Syria, Libya og Jemen er.» Men hvor lenge kan det holde? Fortsetter Egypt i den nedadgående spiralen landet nå er inne i, vil det nok bare være et tidsspørsmål før behovet for endring igjen overskygger frykten for konsekvensene.

---