Frykten har vendt tilbake i Egypt

«Ikke skriv noe som kan få meg i trøbbel!» sier én. «Jeg vet ikke helt med det intervjuet, jeg tror jeg har ombestemt meg,» sier en annen.

Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

Sitatene er fra forskjellige mennesker jeg møtte i løpet av min siste reise til Egypt. I januar 2011 gjorde egypterne opprør mot Mubaraks undertrykkende regime. Den gamle frykten var borte. De hadde ikke lenger noe å miste – så dårlig forfatning var landet i, og så tilfeldig traff regimets overgrep. Seks år senere har frykten vendt tilbake, sterkere enn noensinne. Nå snakker folk om regimet med lav stemme mens de ser seg over skulderen. Noen tør ikke å møte meg i det hele tatt.

Fem år har gått siden jeg sist forlot Egypt. Den gangen gikk landet mot slutten av en ett år lang revolusjonær epoke. Da jeg dro, var Kairo preget av protester. Fotballsupportere hadde mistet over 70 av sine egne i et angrep etter en kamp mellom Kairos Ahly og Port Said. Som så mye annet var også denne hendelsen preget av de politiske frontene; supporterne i Ultras Ahlawy hadde vært svært aktive i demonstrasjonene mot Mubarak og senere mot militærrådet. Mange trodde angrepet var iscenesatt av tidligere regimefigurer ute etter hevn.

Militærdiktatur. Det er et ganske annet Kairo jeg kommer tilbake til. På den ikoniske Tahrirplassen er det innført nye sikkerhetstiltak. Militærpoliti dirigerer trafikken. Rundkjøringen har fått en enorm flaggstang oppå et platå med en estetikk som nærmest roper om militærdiktatur. Åpne protester i bybildet er helt utenkelig. Til og med rommet for kunst og kultur som blomstret opp i kjølvannet av revolusjonen, er i stor grad stengt ned. Nå henger det overvåkingskameraer på hvert gatehjørne – etter sigende for å forebygge terror.

Det er som om de unge som deltok i revolusjonen lider av en kollektiv politisk depresjon.

Det politiske rommet revolusjonen åpnet, fikk en brå slutt sommeren 2013. Militærkuppet som avsatte Det muslimske brorskapets president Muhammed Morsi ble fulgt opp av en massakre på brorskapets tilhengere. Året etter tok feltmarskalk Abdel Fattah el-Sisi over presidentstolen. Siden da har det meste av sivile og politiske friheter vært under angrep. Spesielt har medlemmer av Det muslimske brorskapet vært utsatt for forfølgelse, men også aktivister, journalister og fagforeningsfolk har blitt arrestert eller er regelrett forsvunnet.

Det er som om de unge som deltok i revolusjonen lider av en kollektiv politisk depresjon. Alle kjenner noen som er i fengsel. Mange har reist fra landet. Men det verste er kanskje tapet av tillit. En venn beskriver hvordan flere gamle kjente har blitt informanter. Han må være forsiktig med hvem han snakker med. Før man vet ordet av det, står politiet på døren. Dagene da han åpent kunne kritisere regimet og snakke om frihet og demokrati, er borte. Nå holder han revolusjonære ideer for seg selv, og prøver å leve livet sitt fra dag til dag som det best lar seg gjøre, mens han venter på en ny politisk vår.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here