Frykten i Lhasa

En bok har blitt resultat når frykt og aggresjon skal skildres. Utålmodigheten er til å ta og føle på.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Tsering Woeser er tibetansk forfatter, født i Lhasa, og en av de første støttespillerne til nobelprisvinner Liu Xiaobos «Charter 08». Woesers bøker er forbudt i Kina og hun har sittet i husarrest. I 2007 vant hun den norske forfatterforenings ytringsfrihetspris, som hun ikke fikk lov til å dra for å motta.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Beijing, Kina. Året 2008 var i Tibet året 2135, jordmusas år. Det var året da jeg bestemte meg for å skrive en bok om alle menneskerettighetsbrudd som foregikk på tibetansk grunn. Jeg ønsket å skrive en bok som skulle fortelle disse historiene på en narrativ måte.

Jeg var nok litt for oppslukt av denne oppgaven. Resultatet har blitt en tekst med utålmodig babling. Det gjenspeiler hvor opptatt jeg ble av minnene fra det som skjedde i 2008.

En dag, på slutten av den åttende måneden i jordmusas år, måtte min mor holde tårene tilbake mens hun berørte pannen min og tok farvel med meg på den tungt bevoktede Gongkar-flyplassen.

BOK: Tsering Woeser omtaler boka si som «en tekst med utålmodig babling. Den viser hvor opptatt jeg ble av minnene fra det som skjedde i 2008», forteller hun. FOTO: highpeakspureearth.com

– Lhasa er ikke det samme i dag som det var i fjor, sa hun trist. Det gikk inn på meg å høre det. Humøret mitt sank.

Ikke lenge etter lettet flyet mitt. Av en eller annen merkelig grunn kom jeg på en gammel revolusjonær sang som jeg pleide å ha på hjernen som barn: «Gylne villgås, fly av sted, fly av sted. Når du flyr over det snødekte fjellet, ta med noen lotusurter hit til Beijing, ya la so…»

Frykten i Lhasa

Jeg begynte på et dikt:

«Et raskt farvel til Lhasa, en by i frykt

Et raskt farvel til Lhasa, hvor frykten ligger i pusten, i hjerterytmen – i stillheten når du vil snakke, men ikke snakker. I det som stopper i halsen din.

Et raskt farvel med Lhasa. Frykten i Lhasa knuser hjertet mitt. Skriv det ned.»

Faktisk har frykten i Lhasa alltid kommet fra Beijing. Jeg har alltid savnet Lhasa.

Det var så mye som skjedde dette året. De tingene fikk meg til å samle stoff til Sju dager i Lhasa, som ble publisert online i 2009. Men jeg var fremdeles for sint, jeg hadde gått for langt. Jeg måtte roe meg ned, for jeg hadde lyst til å skrive sakte og fortelle historier på en skikkelig måte. Det gikk for fort over i denne bablingen.

I tillegg hadde jeg nettopp sendt manuskriptet til redaktøren. Som i 2008, ble jeg angrepet enda en gang – både bloggen, eposten og Twitter-kontoen min ble hacket.

Bloggen og Twitter-kontoen var vanskelige å få opp igjen. Hackerne hadde faktisk stjålet manuskriptet til boka mi fra epost-kontoen min, og sendt eposter med trojanske hester og andre virus til alle mine venner.

Dette er også en type vold, og på mange måter var disse handlingene knyttet til den fysiske volden jeg beskriver i boka mi. Kanskje vi kan forstå det slik: Sannheten er alltid under tvil, den hates og angripes av voldelige krefter – nettopp derfor er det verdifullt å beskrive alt.

Det var tilfeldig at boka mi ble gitt ut det samme året som Tibet gjennomgikk et «sensitivt år». De lokale myndighetene kalte det 60-årsjubileet for den fredelige frigjøringen av Tibet.

En frigjøring

Så med boken jeg har skrevet, vil jeg vise verden hvorfor de «frigjorte livegne» reiser seg i protest mot sine «frigjørere». Er det ikke overraskende at de fleste opprørerne over det store tibetanske territoriet nå er tibetanere som ble født etter denne såkalte frigjøringen?

Jeg vil gjerne takke Lama Jigme fra Labrang-klosteret i Amdo for den tibetanske kalligrafien jeg har brukt i boka. I 2008 hadde han motet til å rapportere sannheten fra Tibet ut til verden, selv om det var en stor risiko.

Jeg vil også gjerne takke kunstneren Lobsang Gyatso, som lot meg bruke noen av arbeidene sine i boka mi. Han har også skrevet en artikkel til minne om det som skjedde i 2008. Han er en av tibetanerne som forlot sin hjemby Lhasa i 1959 og som nå bor i USA.

Til slutt vil jeg takke Yondan, en munk fra Amdo, og den tibetanske maleren Phurbu, som har tegnet opp viktige kart for denne boka.

Nå har jeg nesten greid å frigjøre meg. Fra høsten det året og fram til vinteren tre år senere, har jeg endelig greid å frigjøre meg fra alt. Snart skal jeg dra tilbake til byen jeg elsker og hater – til Lhasa, min hjemby.

Faktisk er prosessen med å frigjøre seg en viktig del av buddhismen. Buddhistisk praksis er en lang prosess som må gå over flere generasjoner. La oss fortsette med å skrive ned og huske hendelser. Min hukommelse vil alltid være Tibet.
La os snakke, la oss huske!

Publiseres i samarbeid med highpeakspureearth.com.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 04.11.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL