Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Frykten for verdens undergang

FREMTID / For første gang i sin lange historie står menneskeheten – muligens uunngåelig – overfor en økende og reell risiko for å bli utryddet på grunn av Homo sapiens’ hensynsløse aktiviteter. Effektene av grådighet, vold, uvitenhet, fanatisme, politisk kortsynthet, overbefolkning og overutnyttelse av alle tilgjengelige ressurser er forutsetningene for en ventet katastrofe.

Frykten for verdens undergang er en del av menneskehetens kulturarv. Den finnes i myter, legender og religioner over hele verden, enten den er beskrevet i dokumenter eller gjennom muntlige tradisjoner. Den ble knyttet til observasjonen av livssyklusen, til katastrofer på grunn av kataklysmer, til dårlig vær og til hungersnød og skremmende og uforklarlige hendelser. Men helt siden antikken har forholdet mellom klimaendringer og de påfølgende katastrofene for mennesker og myndigheter vært gjenstand for analyse og refleksjon. For mer enn 2300 år siden tenkte Hippokrates, Aristoteles og deres tilhengere på jorden som en helhet, som et system av materiestrømmer som forbinder jord, hav, atmosfære og vegetasjon.

Plinius hevdet i sin Historia Naturalis at mennesker kunne bidra til å endre regn, temperatur og vind. Spørsmålet om forholdet mellom klima og menneskelig aktivitet ble dermed, over tid og gjennom klimatiske farer, en stor politisk sak, gjenstand for lidenskapelige studier og debatter.

Klimaendringene

Gjennom de siste århundrene har forskere og politikere stilt seg to spørsmål: Har disse klimaendringene oppstått spontant? Eller er de et resultat av menneskelig handling? De siste tiårene har den systematiske studien av klimaets historie så vel som moderne forskning i klimatologi gjort det mulig å svare bekreftende på begge spørsmålene. Selv om klimaet har vært relativt stabilt de siste 12 000 årene, har det noen ganger gjennomgått betydelige variasjoner over flere tiår, eller til og med århundrer, og forstyrret livet til levende vesener, fauna og flora. Disse variasjonene skyldtes i hovedsak astronomiske årsaker, men også menneskelig aktivitet.

Den gjennomsnittlige temperaturøkningen (+1,2 prosent) siden slutten av «den lille istiden» rundt 1850, hvis virkninger vi føler mer og mer alarmerende, kan ikke benektes. Det er vanskelig å vurdere den nøyaktige andelen som utvilsomt skyldes astronomiske årsaker, og skille dem fra menneskeskapte årsaker. Det er imidlertid ubestridelig at menneskelig aktivitet og teknisk utvikling, urbanisering, intensivt jordbruk og avskoging alltid har hatt innvirkning på klimaet. Det har imidlertid ikke vært i like stor grad som utviklingen siden 1950, hovedsakelig av tre årsaker.

Ikke-bindende forpliktelser

Den første er at til tross for FNs rammekonvensjon om klimaendringer fra 1992 (UNFCCC) fortsetter temperatur og klimagassutslipp å øke, selv om enstemmige, men ikke-bindende forpliktelser er blitt gitt på 26 COPs-konferanser med 197 signaturer. I perioden 2000–2021 økte drivhusgassene fra fossilt brensel med 47,4 prosent, sammenlignet med bare 13,1 prosent i perioden 1989–2000.

Alle land i verden fortsetter å fremme en politikk for økonomisk vekst og hyperforbruk, politikk som forurenser, forbruker energi og tømmer naturressurser. Dette er i strid med målene i Parisavtalen (2015) – bekreftet i Glasgow i 2022 (COP26)– for å redusere klimagassutslipp og global oppvarming til under 2 °C, og om mulig (sic!) til 1,5 °C.

I perioden 2000–2021 økte drivhusgassene fra fossilt brensel med 47,4 prosent, sammenlignet med bare 13,1 prosent i perioden 1989–2000.

Russlands krig mot Ukraina, og kanskje kommende kriger, har fått mange land til å gjenåpne eller bygge ut kullfyrte kraftverk. Den siste IPCC-rapporten, publisert i februar 2022, spår at temperaturene vil ha steget med 1,5 °C innen 2030, og kan nå 3,5 til 5 °C innen 2100 hvis ingenting gjøres.

Imidlertid vil de foreslåtte løsningene – frem til nå – kun gi en marginal effekt på problemet. Dette gjelder enten det er «energiomstillingen», «bærekraftig vekst» (inkludert el-biler) eller bare er grønnvasking, siden forslagene er basert på teknologier som ennå ikke eksisterer eller er vanskelige å implementere, eller farlige – for eksempel «karbonnøytralitet innen 2050» ,som er foreslått av multinasjonale selskaper som er ansvarlige for 70 prosent av klimagassene.

Kaskade-effekter

Den andre grunnen til å frykte en global systemkrise er eksistensen av såkalte kaskade- og tilbakeslagseffekter. To eksempler blant mange andre: Reduksjonen av isflater reduserer solstrålenes refleksjon, og dermed øker oppvarmingen av land og hav – som samhandler negativt med økosystemer. Smeltingen av permafrost, som skjer for første gang siden slutten av siste istid – frigjør bakterier i jorden som bryter ned biomassen som er lagret i den frosne bakken. Dette resulterer i utslipp av CO² og metan, som igjen akselererer global oppvarming. Dessuten er det en enorm treghet i klimaprosesser og et eksponentielt forhold mellom temperaturøkninger og ekstreme værhendelser. Så mye at vitenskaps- og klimahistorikeren Pascal Acot skriver i boken Histoire du Climat (Perrin, 2009): «Hvis vi slår sammen all den økologiske, og derfor klimatiske, tregheten til planeten, og alle ‘points of no return’ i hver prosess som forringer økosystemiske balanser, oppnår vi en teoretisk resultant, det vil si et øyeblikk i fremtiden der vi ikke vil være i stand til å snu.»

Avhengighet av datasystemer

I likhet med likegyldigheten vi ser hos politikere og store selskaper, med medvirkning fra befolkningen, som foretrekker å favorisere økonomisk vekst og kjøpekraft i stedet for å kjempe mot global oppvarming – har menneskeheten, med lukkede øyne, dessuten beveget seg mot et heldigitalt samfunn. Denne involusjonen har en enorm innvirkning på den individuell friheten og ytringsfriheten, på grunn av utviklingen av overvåkingsverktøy gjennom alle de elektroniske instrumentene som vi er avhengige av i all vår aktivitet. Men mest av alt gir det i verste fall en ekstrem risiko for kollaps av denne nye sivilisasjonen eller, i beste fall, en splittelse i samfunn mellom dem som kontrollerer, og dem som kontrolleres. Det blir et fullstendig sammenkoblet samfunn, som er enda mer gjensidig avhengig enn det har blitt med industriell og teknosfærisk utvikling.

Covid-krisen, og deretter krigen i Ukraina, gir oss en forsmak på konsekvensene av en slik gjensidig avhengighet og hyperspesialisering.

Covid-krisen, og deretter krigen i Ukraina, gir oss en forsmak på konsekvensene av en slik gjensidig avhengighet og hyperspesialisering når disse forpurres av forstyrrelser i handelen og oppløsning av verdikjeder. Det fører til knapphet og prisstigninger, som kan bli fatale for de fattigste landene og innbyggerne og uunngåelig vil fremprovosere konflikter og migrasjoner. Hungersnød og underernæring favoriserer utviklingen av pandemier. Kaskader av effekter og retroeffekter som burde oppmuntre til forsiktighet, i utviklingen mot samfunn som er enda mer gjensidig avhengige og avhengige av samme teknologi som er like invaderende som den er skjør.

Så langt er datasystemer utsatt for fire typer angrep: hacking (datainnbrudd), cracking (systemangrep for å ta kontroll og sabotasje), «ransomware», som er løsepengevare (ta data som gissel og kreve løsepenger) og spionasje- eller undergravingsangrep for å få tilgang til innhold, stjele eller endre data eller destabilisere politiske fiender.

Imidlertid er all kommunikasjon over et nettverk avhengig av fysisk infrastruktur – i tillegg til programvaren, protokollene og informasjonen som sirkulerer i det – DNS-servere, rutere, kabler, satellitter og så videre. Disse infrastrukturene er svært komplekse, vanskelige å administrere og beskytte, energikrevende (7,3 prosent av klimagassutslippene) og krever konstant vedlikehold. De er derfor ekstremt skjøre og utsatt for systemiske feil eller destruktive angrep. Slike «systemfeil», i tillegg til at våre arkiver forsvinner, vil føre til total samfunnskollaps.

En ventet katastrofe

Hungeren i våre økonomiske systemer og drømmen om profitt er selvdestruktive faktorer i våre tvangs- og plyndringssamfunn, til tross for forsøk på å få oss til å tro at de beskytter «humanistiske verdier». Effektene av grådighet, vold, uvitenhet, fanatisme, politisk kortsynthet, overbefolkning og overutnyttelse av alle tilgjengelige ressurser, samt konkurransen mellom stormaktene og multinasjonale selskaper om tilgangen til dem, er forutsetningene for en ventet katastrofe.

Er vi bare i stand til å tro på det vi vet, til å se for oss denne spiralen av kollaps – og til å handle for å sette en stopper for den?

 Oversatt av Iril Kolle

Relaterte artikler