Frykten for verdens undergang er en del av menneskehetens kulturarv. Den finnes i myter, legender og religioner over hele verden, enten den er beskrevet i dokumenter eller gjennom muntlige tradisjoner. Den ble knyttet til observasjonen av livssyklusen, til katastrofer på grunn av kataklysmer, til dårlig vær og til hungersnød og skremmende og uforklarlige hendelser. Men helt siden antikken har forholdet mellom klimaendringer og de påfølgende katastrofene for mennesker og myndigheter vært gjenstand for analyse og refleksjon. For mer enn 2300 år siden tenkte Hippokrates, Aristoteles og deres tilhengere på jorden som en helhet, som et system av materiestrømmer som forbinder jord, hav, atmosfære og vegetasjon.
Plinius hevdet i sin Historia Naturalis at mennesker kunne bidra til å endre regn, temperatur og vind. Spørsmålet om forholdet mellom klima og menneskelig aktivitet ble dermed, over tid og gjennom klimatiske farer, en stor politisk sak, gjenstand for lidenskapelige studier og debatter.
Klimaendringene
Gjennom de siste århundrene har forskere og politikere stilt seg to spørsmål: Har disse klimaendringene oppstått spontant? Eller er de et resultat av menneskelig handling? De siste tiårene har den systematiske studien av klimaets historie så vel som moderne forskning i klimatologi gjort det mulig å svare bekreftende på . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
