Frykt og avsky i Moskva

Foreldrenes rapport fra tragedien i Dubrovka- teatret er skamfull lesning.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[russland] Foreldrene som mistet sine barn i en av de verste terrorhandlingene den siste tiden – da 912 mennesker ble tatt som gisler i Dubrovka-teatret i Moskva høsten 2002 – har offentliggjort en egen rapport om det som skjedde. Foreldrene har vært nødt til å skrive rapporten selv. Det ble foretatt en offisiell etterforskning av påtalemyndigheten i Moskva, men de har forsøkt å viske ut sannheten, forvri den inntil det absurde og tilsløre president Vladimir Putins rolle. Det var nemlig presidenten som traff den skjebnesvangre beslutningen om å bruke giftig gass.

Foreldrene fikk på mirakuløst vis tilgang til de rettsmedisinske uttalelsene om 117 av de 130 omkomne gislene, og har nå dokumentert at 68 ikke fikk noen medisinsk behandling. Blant dem var det fem barn. Sjokk og skam er det man føler når man leser foreldrenes rapport, hvor legene fra «akuttmottaket» selv beskriver det som skjedde:

A.V. Nedosejkina: «Lik ble lastet inn i ambulanser, og i bussene var det levende og omkomne gisler om hverandre.» L.N. Susjnikova: «De bar ei jente inn i bilen vår … Hun var i koma. Redningsmannskapene beordret at vi skulle ta henne til gjenopplivningsavdelingen. Vi visste ikke hvor vi skulle dra, så vi fulgte etter ambulansen som kjørte foran, og kom til sykehus nr. 53.»

V.V. Fjodorov: «Det var 40 ofre i bussen … Noen fra Senter for krisemedisin i Moskva ga meg ti ampuller med Nalokson.»

Hva er så Nalokson, som ble gitt legene sammen med ordre om at det skulle injiseres på pasientene? Det er foreldrene som er de første til å fortelle offentligheten at Nalokson er et narkotisk stoff. De støtter seg på ekspertenes uttalelser: Ja, Nalokson fjerner kramper i åndedrettsorganene som er forårsaket av en overdose med opiater, men virkningen varierer fra person til person. Stoffet kan ikke gis til barn, og feildosering medfører døden.

Moskovitten Vladimir Kurbatov mistet sin fjorten år gamle datter Kristina i Dubrovka-tragedien. Nå er han sikker på at målsetningen med myndighetenes operasjon var å likvidere terroristene, ikke å frigi gislene. I rapporten finner vi Kurbatovs vitnesbyrd om hvordan verden ble snudd på hodet da han lette etter sannheten om datterens død:

«Jeg henvendte meg mange ganger til etterforskningsorganene og senere til retten for å finne ut hva som egentlig skjedde og hvorfor min datter døde. Alle forsøkene ble møtt med likegyldighet … Jeg fikk avslag på forespørselen om nye rettsmedisinske ekspertuttalelser for å avklare sammenhengen mellom min datters død og spesialstyrkenes bruk av ‘et uidentifisert kjemisk stoff basert på bearbeidet fentanil’… Etterforsker for påtalemyndigheten i Moskva og leder for etterforskningsteamet i Dubrovka-saken, Kaltsjuk, sa følgende til meg: ‘Datteren din var ennå i live da hun kom til sykehuset, men legene kunne ikke redde livet hennes. For at ikke sykehuset skulle få skylden besluttet de derfor å tilintetgjøre alle dokumentene som hadde med datteren din å gjøre.’ Dette er jo ikke annet enn en hån mot foreldrene, som ikke bare har mistet et barn, men også meningen med å leve videre.»

Foreldrenes rapport er en dom over staten vår. De fører bevis for en svært alvorlig forbrytelse mot menneskeheten, nemlig brudd på konvensjonen om kjemiske våpen. De hevder at gassangrepet ikke var tvingende nødvendig. Myndighetene hadde kategorisk avvist forhandlinger. Det ble ikke gjort noen forsøk på å minimere antall ofre. Myndighetene brøt avtalen som gikk ut på å slippe de utenlandske gislene fri. Man framprovoserte aktiv motstand fra terroristenes side – mange av dem sovnet ikke, men skjøt rundt seg i 20 minutter.

I dette landet gir myndighetene gang på gang uttrykk for en særdeles fordreid forestilling om hva demokrati er. For dem betyr demokrati at de personlig ikke bærer ansvar for noe. Det er folket som må stå til ansvar for alt som skjer – og de betaler med sine egne liv.

Anna Politkovskaja var journalist i Novaja gazeta i Moskva og skrev eksklusivt for Ny Tid.

Teksten sto på trykk i Ny Tid den 9. juni 2006

---
DEL

Legg igjen et svar