Med sine 26 essays utforsker den amerikanske forfatteren og filmskaperen Chris Kraus (f. 1955) livet til ulike kunstnere som arbeider innenfor ulike kunststiler som performance, fotografi og visuell kunst. Essayene fungerer som korte, kritiske biografier som beskriver hennes personlige erfaringer med kunsten og kunstneren. I tillegg inneholder boken transkripsjoner av samtalene hennes med kunstnerne som er representert, samt en sju år lang e-postutveksling med en rumensk kvinne som ønsker at Kraus skal skrive om denne i sin neste bok. Hun kjenner godt til Kraus’ selvbiografiske skrivestil og vil bli kjent via henne, noe hun også får realisert med denne utgivelsen.
Med Social Practices poengterer Kraus at kunst kan være så mangt – i de fleste tilfeller et altoppslukende og sosialt livsprosjekt, derav tittelen.
Selvbiografisk livsprosjekt
Boken er et resultat av Kraus’ egen «sosiale praksis», som startet i strippeklubb-miljøet i New York på slutten av 1970-tallet. I essayet «Trick» i det første kapitlet «Personal Histories» beskriver hun hvordan hun som stripper lurer menn til å kjøpe champagne, på samme måte som kunstverdenen handler om lureri og det å forhandle seg fram til gevinster på en måte som gagner en selv. «Who can afford to play the long game, and who plays the short? […] Hustling, not in a pejorative sense, but as a necessary, tactical logistic.»
Kraus avdekker kunstneres brutale og vakre virkelighet.
I essayet «This is Chance» forteller hun så om et av sine egne kunstprosjekter: «The Chance Event: Three Days in the Desert». Dette kunstarrangementet, kuratert av henne selv, samlet framstående filosofer som Jean Baudrillard og kunstnere og poeter som Allucquére Rosanne Stone og Diane di Prima samt 600 deltakere for å diskutere mysteriet rundt «chance» (sjanse, tilfeldighet eller lykketreff på norsk) på Whiskey Pete’s Casino, midt i Nevada-ørkenen, i november 1996. Kraus oppsummerer arrangementet som en slags tredagers maratonfest: «Everyone made their own sense of what happened there, and at least one child was conceived.»
Hun skriver om hvordan hennes brev resulterte i hennes første roman, I Love Dick (1997), hennes tid som eksperimentell filmskaper og samarbeidet med Marco Vera og Richard Birkett om Radical Localism (2012): en utstilling om kunst og media fra Mexicali – en by i Baja California, helt på grensen mellom USA og Mexico. Elegant fletter hun sitt eget selvbiografiske forfatterskap inn i historiene om de ulike kunstnerne og forteller på denne måten – mellom linjene – hvordan all kunst er sosial praksis som blir til i møter med andre mennesker og kunstnere.
Kunstnerklisjeer
Mye sex, barn med forskjellige partnere, dop, sykdom og psykiske lidelser tilhører klisjeen om den frie kunstnersjelen. Når Kraus skriver om samtidskunstnerne Julie Becker, Kate Newby, Fernando Corona, Tao Wells, Lucie Stahl, Ryan McGinley, Yayoi Kusama med flere, bekrefter hun de eksisterende kunstnerklisjeene som jeg skulle ønske bare fantes i bøker og film.
I essayet «Kate Newby’s Bones» forteller Kraus en sann historie om en vakker og hudløs skuespiller ved navn Lauren som Kraus tok skuespillertimer med i New York, og som jobbet som servitør ved siden av. «Den typiske skuespillerklisjeen», tenker jeg idet jeg leser den tragiske historien, som blant annet handler om forholdet Lauren hadde til en regissør som forlot henne: «Her real art was her life, but without a script, she was floundering.»
Selv om jeg ikke kjenner til noen av
kunstnerne hun skriver om, blir jeg dratt inn hennes ærlige beskrivelser.
Som hun selv skriver: «My
essays aren’t analytical or discursive. I try to reflect the spirit of the artworks I’m writing about.» Og
dette mestrer hun utmerket, uten et eneste dødpunkt.
Hun skriver ufiltrert, av og til i en
bevissthetsstrøm, om kunstverdenen. Jeg opplever boken som en litterær
kunstutstilling, sett gjennom hennes øyne,
og det er en fryd å være med på denne reisen.
Livet som kunst
Midt i lesingen kommer jeg over setningen: «Everyone wants to be an artist.» Jeg kunne ikke vært mer enig i dette utsagnet. Hvor enn jeg har reist, har jeg møtt kunstnere på ulike felt – alle med samme drøm. Sammen med millioner av andre rundt om i verden drømmer jeg om å bli en anerkjent skuespiller en dag. Jeg bruker livet mitt i kunsten og vice versa, og jobber og drømmer om hverandre. Social Practices inspirerer meg til å fortsette å drømme, med bena godt plantet på jorden. Kraus avdekker den brutale og vakre virkeligheten for kunstnere. Essayet «What I Couldn’t Write» handler om temaer hun enten ikke kunne skrive om eller fullføre, som for eksempel kunstnere som begår selvmord og blir pengelense.
Selv om penger alltid er, og mest sannsynlig alltid kommer til å bli, et ankepunkt i livet mitt som skuespiller og skribent, har jeg likevel alltid klart meg. Det har pågått mye ubevisst lureri, med andre ord. Da jeg i løpet av det siste året har gått gjennom en livskrise helt alene i et fremmed land, har kunsten vært min redning.
Jeg har oppsøkt kunst i museer, kinosaler, teatre og bøker. Kunsten ble mitt tilfluktssted. Den tok bort ensomheten min og lærte meg å elske livet og meg selv på nytt.
