Fruktbar eksotisme

Gjennom ukas to utgivelser får vi et bredt bilde av Maurice Ravels produksjon. De gir også et bilde av hans fascinasjon for det fremmede og eksotiske, både kulturelt, geografisk og tidsmessig.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den franske komponisten Maurice Ravel (1875-1937) hadde en fascinasjon for det fremmede, både i tid, sted og kulturell praksis. Det viser seg for eksempel i balletten med mytisk motiv fra antikkens Hellas, Daphnis et Chloé, og i de spanskinspirerte verkene L’heure espagnole og Boléro.

Folkemusikalsk innflytelse

Denne eksotismen var delvis noe som lå i tida, noe som også gjaldt komponisters opptatthet av folkemusikken. Hos Ravel blir dette kombinert gjennom innflytelsen fra George Enescu (1881-1955) og sigøynermusikken.

Fra ECM er det nå kommet en utgivelse som kombinerer kammermusikken til disse to.

Ravels første fiolinsonate ble fullført i 1897, men ble utgitt posthumt. Musikken er karakterisert av en kombinasjon av modalitet og kromatikk. Tzigane fra 1924 er en samling av sigøynerteknikker, med et komplekst og dissonant rytmisk driv. Dette er et virtuosstykke hvis spillbarhet komponisten selv for øvrig satte spørsmålstegn ved.

Enescu, som vokste opp med innflytelsen fra sigøynermusikken, produserte lite – kun 30 verk fullførte han over en periode på nesten 60 år. Dette hadde delvis sammenheng med at han var opptatt som fiolinist og dirigent. Impressions d’enfance (1940), «Inntrykk fra barndommen», er et imponerende verk, hvor han bruker fiolinen på en mimetisk måte til å bringe fram landlige lyder av blant annet vann, fugler og gresshopper. Hans tredje fiolinsonate (1926) har undertittel «i den folkelige rumenske karakter». Enescus arbeid med den rumenske folkemusikken er en parallell til Bela Bartóks med den ungarske.

Den greske fiolinisten Leonidas Kavakos har det som trengs for å formidle denne musikken. Han kommer fra en familie med sterke røtter i folkemusikken, og det høres i behandlingen av dette materialet. Han forsøker ikke å tvinge en kunstmusikalsk manér på denne musikken, men nærmer seg den i et nesten-folkemusikalsk idiom, noe som må være riktig. Han får tett og briljant følge av pianisten Péter Nagy. Sammen gir de to følsomme og ekspressive tolkninger av musikk som er altfor lite framført.

Østen og fortida

Man nevner ofte Ravel og Debussy sammen som om de skulle representere en felles musikalsk estetikk. Begges musikk har et umiskjennelig fransk preg, men på mange måter var de motsetninger: Ravel var en konservativ nyklassisist som trodde på imitasjon av tidligere modeller og søkte klarhet i musikken. Claude Debussy (1862-1918) ønsket derimot å bryte med tidligere tiders estetikk og skape en ny musikk basert på farger og følelser, og han søkte det uklare og diffuse.

På en ny utgivelse fra Deutsche Grammophon får vi orkester- og vokalverker av de to, framført av Cleveland-orkestret under Pierre Boulez.

I Shéhérazade, «tre dikt for stemme og orkester» med tekst av Tristan Klingsor, møter vi Ravels fascinasjon for det fjerne Østen. Dette er eksotisme og estetisisme i rein tapning. Anne Sofie von Otter synger her følsomt og vakkert. Pavane pour une infante défunte (1899) er en av Ravels mest kjente verker. Det samme gjelder Le Tombeau de Couperin, som er en tributt ikke så mye til landsmannen Francois Couperin som til fransk musikk på 1700-tallet. Hver sats er tilegnet en venn som ble drept i første verdenskrig; verket blir altså dermed en dobbel hyllest. I tillegg inneholder cd-en Menuet antique.

Cd-en inneholder tre verker av Debussy: Danser for harpe og strykeorkester, Le jet d’eau («Fontenen») (1889) til tekst av Baudelaire og Trois ballades de Francois Villon. Dansene er sofistikert salongmusikk. Le jet d’eau er kanskje ikke Debussys mest inspirerte verk, men det får ikke særlig hjelp her, selv om sopranen Alison Hagleys stemme er vakker – det som mangler, er engasjement. Bedre er det i Villon-sangene, men hun er ikke i samme divisjon som von Otter.

Pierre Boulez og Cleveland-orkestret evner å spille både skarpt og mykt på én gang. Som alltid hos Boulez er det ingen sentimentalitet å spore; hans tilnærming er gjennomlysende og strukturell samtidig som den ivaretar framdriften. Den er også befriende fri for store fakter – heller er disse tolkningene til tider litt underkarakteriserte.

---
DEL

Legg igjen et svar