Fru Gundersens 1. mai demonstrasjon

Fru Gundersen er en middelaldrende, ærverdig dame, alltid velkledd og nyfrisert – også når hun steller blomstene i den koselige villahaven et sted på Oslos vestkant.

Orientering 1. mai 1968

De kan møte henne i avisene hver dag. Fru Gundersen er nemlig ingen hvem som helst. Fru Gundersen eier Den norske Creditbank. Det forteller i hvert fall annonsene fra Creditbanken.

Riktignok eier ikke fru Gundersen banken alene, står det å lese med atskillig mindre typer lenger nede i annonseteksten. «Det er 12 902 andre privatpersoner som hver eier litt av den, men hun har da 38 aksjer og er ikke så lite stolt av det. Aksjene hennes er verd 5320 kroner og gav henne siste år 323 kroner i utbytte.»

Dette er jo selvsagt hyggelig for fru Gundersen, mener banken. Og det må vi tro. Utbyttet gir henne anledning til å sitte enda lenger på Halvorsens Conditori om formiddagen – eller til å stelle litt ekstra når Høyrekvinners forening kommer på besøk.

Fru Gundersen føler nemlig et sterkt sosialt ansvar: «hun tenker også på at hennes aksjer er til hjelp for andre. Hvis det ikke var banker som kunne låne ut penger, ville næringslivet stoppe opp og mange mennesker ville bli arbeidsledige. Dette vet fru Gundersen. Derfor sparer hun i banken og benytter også de anledninger hun får til å kjøpe flere aksjer i DnC.»

Det gjør fru Gundersen sikkert. Men denne fru Gundersen er et reklametrick: kapitalismens sminkede ansikt. Og sminkør har vært Creditbankens PR-sjef.

Bak fasaden, bak tykke lag av trykksverte og sminke, finner vi ganske andre og mer beinharde realiteter.

For eksempel: Forretningsbankene har i løpet av etterkrigstiden mer enn seks-doblet sin kapital – fra 1,855 milliarder i 1939 til over 13 milliarder i dag. Samtidig er bankenes antall i løpet av de siste 25 år redusert til det halve.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here