Fru Gundersens 1. mai demonstrasjon

Fru Gundersen er en middelaldrende, ærverdig dame, alltid velkledd og nyfrisert – også når hun steller blomstene i den koselige villahaven et sted på Oslos vestkant.
Avatar
Email: orientering@nytid.no
Publisert: 01.05.2018

Orientering 1. mai 1968

De kan møte henne i avisene hver dag. Fru Gundersen er nemlig ingen hvem som helst. Fru Gundersen eier Den norske Creditbank. Det forteller i hvert fall annonsene fra Creditbanken.

Riktignok eier ikke fru Gundersen banken alene, står det å lese med atskillig mindre typer lenger nede i annonseteksten. «Det er 12 902 andre privatpersoner som hver eier litt av den, men hun har da 38 aksjer og er ikke så lite stolt av det. Aksjene hennes er verd 5320 kroner og gav henne siste år 323 kroner i utbytte.»

Dette er jo selvsagt hyggelig for fru Gundersen, mener banken. Og det må vi tro. Utbyttet gir henne anledning til å sitte enda lenger på Halvorsens Conditori om formiddagen – eller til å stelle litt ekstra når Høyrekvinners forening kommer på besøk.

Fru Gundersen føler nemlig et sterkt sosialt ansvar: «hun tenker også på at hennes aksjer er til hjelp for andre. Hvis det ikke var banker som kunne låne ut penger, ville næringslivet stoppe opp og mange mennesker ville bli arbeidsledige. Dette vet fru Gundersen. Derfor sparer hun i banken og benytter også de anledninger hun får til å kjøpe flere aksjer i DnC.»

Det gjør fru Gundersen sikkert. Men denne fru Gundersen er et reklametrick: kapitalismens sminkede ansikt. Og sminkør har vært Creditbankens PR-sjef.

Bak fasaden, bak tykke lag av trykksverte og sminke, finner vi ganske andre og mer beinharde realiteter.

For eksempel: Forretningsbankene har i løpet av etterkrigstiden mer enn seks-doblet sin kapital – fra 1,855 milliarder i 1939 til over 13 milliarder i dag. Samtidig er bankenes antall i løpet av de siste 25 år redusert til det halve.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Vi får altså en stadig større maktkonsentrasjon på få hender. De fire store, nemlig Den norske Creditbank, Bergens Privatbank, Christiania Bank og Kreditkasse og Andresens Bank/Folke-Realbanken disponerer alene en sum på 8 milliarder kroner. Av disse er igjen Den norske Creditbank størst med 22 prosent av forretningsbankenes samlede kapital.

I Kiærulfs Håndbok for 1966 finner vi 109 navn som fyller styrer og representantskap i disse fire forretningsbankene. 82 av medlemmene kan vi gjenfinne i ledende posisjoner innen andre av de selskap håndboken gir oversikt over. I sektorene forsikring, handel og industri er de representert med til sammen 260 plasser (jfr. Ulf Arnesen i Orientering nr. 45/67).

Direktør Alf Ihlen, styreformann i Den norske Creditbank, er for eksempel også leder for Strømmens Verksted, styremedlem i IBM (Norge) og Det norske Zinkkompani, viseformann i representantskapet for Norsk Hydro, representantskapsmedlem i Borregaard, nestformann i styret for Norges Handels og Sjøfartstidende osv.

Med andre ord: Næringslivets menn øver en innflytelse som langt overstiger det deres antall skulle tilsi. En liten krets av skipsredere, skogeiere, advokater, bedriftseiere og direktører forvalter i dag en brorpart av landets kapital og har dermed det reelle herredømme over investeringene, over utbyggingen av landet og følgelig igjen over viktige felter av norsk innenrikspolitikk.

Vårt krav er en samlet investeringsplan for hele landet til avløsning av bankkapitalens opphopning med kortsiktige investeringer i Oslo-gryta. Vi vil bringe bank- og kredittvesenet under samfunnsmessig kontroll slik at de folkevalgte organer kan dirigere investeringene til de deler av vårt land som virkelig trenger det – og på den måten gjøre Norge til et land der alle landsdeler kan by sine innbyggere samme levevilkår og muligheter, sosialt, økonomisk og kulturelt.

I dag investeres det anslagsvis 200 millioner kroner i nye kontor- og forretningsbygg innen hovedstadsområdet, bankene har like store administrasjonsutgifter som den samlede statsadministrasjon, og det brukes like mye til ett bankpalass i Oslo som Distriktenes Utbyggingsfond har til rådighet for hele landet i løpet av ett år. Og Oslo har fra før 250 bankfilialer.

Men disse kapitalkreftene øver ikke bare en avgjørende innflytelse på vår økonomiske politikk. I kraft av sin økonomiske makt, gjennom en kjøpt og betalt presse, kan de også øve en vesentlig innflytelse på opinionsdannelsen.

Men demokratiet blir illusorisk så lenge en pengesterk minoritet får større mulighet til å hevde sitt syn enn det overveldende flertall.

Bare ved å rydde opp i eiendomsforholdene, ved å utvide demokratiet til også å omfatte det økonomiske liv, kan man derfor skape forutsetninger for en virkelig meningsbrytning, et virkelig demokrati. Og derfor blir kampen for demokratiet i siste instans en sosialistisk handling.

Det er også de samme små, men mektige kapitalgrupper som boykotter Cuba og Nord-Vietnam, søker økonomisk forbindelse med reaksjonære regimer som Portugal og Brasil hvor de kan nyte godt av makthavernes gunst og deres underbetalte arbeidskraft, og som ellers i praksis bekjemper de land som fører en kamp på liv og død for å bryte dagens imperialistiske verdensstruktur slik den arter seg med de rike landenes utsugning av de fattige.

Det er ikke fru Gundersen som bestemmer denne politikken. Likesom den vanlige lønnstaker har en minimal innflytelse på bedriftens ledelse, har den vanlige aksjonær i praksis ingen innflytelse på storbankenes disposisjoner.

Reklamesjefen i Den norske Creditbank vil ha oss til å tro noe annet: «I følge Bankloven og DnCs egne vedtekter kan ingen stemme på generalforsamlingen for mer enn 0,1 prosent av aksjekapitalen. Derfor kan ingen gruppe eller enkeltperson påvirke bankens drift i snever egeninteresse,» forteller han.

Men dette er en meget formell omgåelse av de faktiske forhold. Den norske Creditbank har 13 599 aksjonærer (12 903 privatpersoner og 696 andre – banker, forsikringsselskap, stiftelser, bedrifter etc.) Den altoverveiende del av disse er småaksjonærer, Høyrevelgere og småsparere som fru Gundersen, spredt rundt om i landet.

Det vil i praksis være umulig for disse å organisere forbindelsene seg imellom slik at de på generalforsamlingen kan opptre samlet med sitt aksjebeløp, og dermed ha noen reell innflytelse. Noe slikt har neppe forekommet, det hører til unntagelsene at småaksjonærer i det hele tatt møter på generalforsamlingen i et stort aksjeselskap.

Men fru Gundersen tror hun er med på å bestemme. Og fordi mange tror som fru Gundersen, så bestemmer ikke fru Gundersen og de mange.

For henne har 1. mai alltid stått som noe fremmed og fiendtlig, nærmest vulgært. Derfor vil fru Gundersen også i år stelle blomster, rake i haven og brenne sin bråte i en taus tilkjennegivelse 1. mai.

Andre vil demonstrere sin likegyldighet i lange bilkøer ut av hovedstaden den dagen.

Noe tyder likevel på at 1. mai er i ferd med å gjenvinne sin posisjon som politisk demonstrasjonsdag. Jorden rundt sluttes rekkene til skjerpet kamp mot den herskende maktstruktur, mot imperialisme og nød.

Vi her behøver ikke å gå ut av landet for å finne fiender.

[/ihc-hide-content]
Gratis prøve
Kommentarer