Ruskete
Språklig er dette som å høre Carl I. Hagen snakke. Selv om boka er lang, noe ujevn og med fordel kunne vært redigert strammere, skriver han tidvis svært godt. Hagen har i utvalget gjort gode prioriteringer i forhold til viktige episoder i Fremskrittspartiets historie. Hans beskrivelser av prosessen rundt splittelsene i partiet i flere omganger gir interessante innblikk i hvordan de tre fløyene i Frp; kristenkonservative, populister og liberalister, sto mot hverandre i kampen om posisjoner og politikk, og hvorfor og hvordan flere av dem Hagen så som sine etterfølgere valgte å gå ut av partiet. Den som lurer på hvem av dem som kan tenkes å komme tilbake bør dessuten merke seg Hagens beskrivelser av dem; her er døren vidåpen for enkelte, men slenges i trynet på andre. Dette er spennende lesning, som dessverre skjemmes av mye språklig rusk som forlaget burde luket ut.
Verdig og uverdig
Hagens beskrivelser av egen barndom er et skolebokeksempel på hvordan Frps politiske retorikk forfekter et skille mellom «verdige» og «uverdige» mottakere av velferdstjenester. Hagens memoarer minner om Bondeviks i den forstand at han beskriver sin egen historie med stadige påstander om hva han lærte i den og den situasjonen. «Jeg lærte å klare meg selv,» «jeg lærte å bukke dypt foran en pike og spørre: Vil du danse med meg?», «jeg lærte at slik er livet.» Det Hagen lærte, var det alle trygdemottakere i følge Frps politikk bør forholde seg til også: «Skal du få noe, må du gjøre noe». Den pietistiske arbeidsmoralen Hagen beskriver som sin, er den samme som partiets: Velferdstjenestene er der for å hjelpe hardt arbeidende folk som av ulike grunner nektes å jobbe, ikke for at folk skal drive dank.
Hagen forteller om en bakgrunn klassisk for småborgerskapet på Oslo vest: Far var byråkrat, så disponent og mora hjemmeværende – i en tid der kjønnene var delt i ulike klasser på skolen og familien bodde trangt i Røahagen. Om vinteren drev Hagen med skihopping og bandy, om sommeren fotball og tennis. På skolen gjorde han det ikke bedre enn at han ikke kom inn på den videregående skolen han ville, og som russ var karakterene for dårlige til å få den unge Hagen inn på riktig studie. Hans første yrkeserfaring kom gjennom jobben faren skaffet han på Amerikalinjen og deretter jobben han fikk i onkelens asfaltfirma. Også da Hagen dro utenlands for å studere, strøk han i en eksamen på studiet og byttet både universitetet, by og linje året etter.
Tillitsmannen
Carl I. Hagen framstiller seg selv som Fremskrittspartiets nødvendige organisasjonsbygger, når han beskriver hvordan erfaringen som studentpolitiker under studietida i Storbritannia kom til nytte da Anders Langes parti skulle bygges fra bunn. Hagen kom inn i partiet på det sagnomsuste folkemøtet på Saga kino i 1973, og kom raskt i posisjon blant de ferske protestpolitikerne. I hans erindringer fra tida var det blant de andre partistifterne en motstand mot å bli et klassisk parti, mens Hagen så behovet for og gjennomførte en organisasjonsbygging en Einar Gerhardsen verdig. For alle andre som er opptatt av organisasjonsbygging, er Hagens arbeid en studie verdt. Fremskrittspartiet under han er det partiet i Norge som har bygget organisasjon mest i tråd med den Gerhardsen beskrev i sin klassiker Tillitsmannen. Her er det mye å lære.
Drittsekk
Men personkarakteristikkene overskygger dessverre mye av det politiske innholdet med god grunn. Ikke alle er like interessante, men Hagen begår et politisk mord på arbeids- og integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen som gir denne leseren et smil likt det som preger smussomslaget på boka. Det lange avsnittet Hagen har viet Hanssen begynner med saklig skryt av Hanssens opptreden som politiker og debattant, men fortsetter med utlegninger om hvor nært opp til Fremskrittspartiet Hagen tror Hanssen egentlig ligger politisk. Så fornøyd har Frp vært med Ap-ministeren, skriver Hagen, at de har måttet «nesten lete etter muligheter for å skjelle ham ut for å være for snill og naiv, slik at han ikke skal få problemer internt». For de mange velgerne og medlemmene i Arbeiderpartiet som ikke deler Fremskrittspartiets syn på innvandring, er dette et nykvesset våpen mot Hanssen.
Men det er særlig tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik som får gjennomgå i Hagens memoarer. Gjentatte ganger gjennom de 563 sidene får både partiet Krf og Bondevik personlig mistenkeliggjort sine motiver. Selv om Hagen forsøksvis skiller person og politikk, sklir de raskt sammen når Bondevik blir anklaget for å sette personlig makt foran både politikk og eget parti, og dessuten blir kalt drittsekk. Det er liten sjanse for at Hagen og Bondevik kommer til å ha en hyggelig samtale etter dette. Bondevik gjør rett i å la være å kommentere boka, Valgerd Svarstad Haugland og Dagrunn Eriksen har dessuten gjort en god jobb for å forsvare han.
Utfallene mot Bondevik er verken balansert eller elegant formulert. Tvert imot virker Hagen her som gutten som kontinuerlig plager den foran seg under matteprøven, bare fordi han kan. Hagen kaster derimot ikke papirkuler, men slenger dritt. Politisk og personlig er dette likevel interessant. De negative sidene Hagen anklager Bondevik å ha, slår like mye tilbake på han selv. For boka er på samme tid et spennende innblikk i Carl I. Hagens personlighet og historien om – og oppskriften på – hvordan man bygger et av landets største partier.
