Frp er landets største parti. Hva er det som skjer?

Ser vi startet på en ny politisk æra eller er høyrebølgen en kortvarig protestbølge? Litt av begge deler, men kanskje mest en enestående evne til å påpeke folks problemer først, skriver valgforsker Frank Aarebrot i dette innlegget. Løsningene på disse problemene er det derimot verre med.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Høyrepopulismen i Norge og ellers i Europa er blitt et viktig fenomen i vår tid. Kanskje er denne politikken for viktig til å overlates til politikerne og ideologene? Talløse forsøk er blitt gjort på å klassifisere det nye høyre: Som situasjonsbestemt protestbevegelse, som uttrykk for en ny æra i kjølvannet av de foregående nasjonal-liberale og sosialdemokratiske folkelige politiske prosjekter, som reaksjon på innvandring i form av fremmedfrykt eller som et uttrykk for økt individualisme og motstand mot fortidens fellesskapsløsninger.

Ingen av disse forsøkene på forklaringer er i og for seg gale, men blir likevel ofte feil fordi de gjennomgående tar utgangspunkt i programmatiske utsagn fra høyrepopulistiske partier og deres ledere.

Tydeligst kommer dette til utrykk når man sammenligner partier fra ulike europeiske land på jakt etter fellestrekkene for en ny «høyrebølge». Jean Marie Le Pens Front National, Jörg Haiders Frihetsparti, Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti, Pim Fortuyns bevegelse i Nederland, Vlaamse Block i Belgia og vårt hjemlige Frp er alle betegnet som høyrepopulistiske i sine respektive hjemland.

Få programmatiske likheter

Jeg vil likevel påstå et det ofte er forbundet med store vanskeligheter å finne gjennomgående programmatiske fellestrekk for disse partiene.

Jeg må faktisk innrømme å ha en viss sympati for Carl I. Hagens raseri når han settes i bås med Le Pen. Pim Fortuyn lot seg engasjere politisk fra en akademisk posisjon som dosent i marxistisk sosiologi ved Universitetet i Groningen først og fremst fordi han følte at nederlandske islamister var en trussel mot homoseksuelles opparbeidete rettigheter i Nederland. Det er vanskelig å se brave fjellbønder fra Kärnten marsjere under en slik ideologisk fane.

Høyrebølge?

Er det da helt urimelig å snakke om en høyrepopulistisk bølge? Mitt svar er nei, men mer på grunnlag av bevegelsenes sosiologi enn deres ideologi. Det er nemlig relativt lett å finne demografiske fellestrekk når vi ser på partienes velgeroppslutning i de ulike land. Partienes demografiske profil vil selvsagt påvirkes av deres relative oppslutning fra valg til valg. For å si det enkelt: Et 5 prosent parti vil ofte ha en mer markert demografisk profil enn et 30% parti – et 90% parti vil jo ligne svært på allmennbefolkningen.

Demografisk mønster

De demografiske utviklingstrekk for høyrepopulistiske partier følger altså et mønster med klare internasjonale fellestrekk. I oppstartsfasen, mens partiene ennå er små, er det gjerne yngre menn med svak allmennutdannelse som er overrepresentert blant partienes velgere.

I Norge så vi dette klart i skolevalgene allerede på 80-tallet, gjennom Frps gode resultater på yrkesfaglig studieretning. Dernest blir ofte de eldste av mennene overrepresentert, i Norge manifestert gjennom den såkalte «eldrebølgen» tidlig på 90-tallet, og personifisert ved stortingsrepresentant Jon Alvheim. Etter hvert får partiene også en overrepresentasjon av menn i yrkesaktiv alder – men ikke nødvendigvis personlig yrkesaktive. Men når et parti, som Frp, blir stort, begynner også kvinnegrupper å komme til. Vi ser at mønsteret fra mannsrekrutteringen på en måte gjentar seg. Først begynner et tilsig av yngre kvinner med lav allmennutdannelse, deretter eldre kvinner og så videre.

Et paradoks

I forhold til Anders Langes opprinnelige utgangspunkt er denne demografiske strukturen på mange måter paradoksal.

Et parti som i utgangspunktet hadde skatte- og avgiftslette som fanesak får størst oppslutning blant grupper som har minst å tjene på en slik politikk, mens de resurssterke yrkesaktive på mange måter ha vært blant de mest resistente overfor Frp, selv om de klart har mest å tjene på partiets skatte og avgiftspolitikk. Her tror jeg vi finner det strukturelle grunnlaget for Hagens oppgjør med liberalistene på Bolkesjø.

Men la oss ikke gå vill i betraktinger om demografisk overrepresentasjon. Den oppslutningen Frp har på meningsmålingene i dag ville ikke vært mulig uten betydelig støtte også i de gruppene som ikke er profilerte.

Demografien er budskapet

Nå vil ideologisk orienterte mennesker selvsagt innvende at det er et budskap som i utgangspunktet skaper oppslutningen om et politisk parti.

La oss gjøre et tankeeksperiment. Hva om demografien er budskapet. Ved forrige valg fikk vi illustrert denne ideen, riktignok i parodisk form, gjennom valgkampen til Det Politiske Parti. Eller sagt på en annen måte, dersom man ga et oppdrag til et markedsføringsbyrå om å sikre flest mulig stemmer for et parti – uten ideologiske restriksjoner av noe slag – hvilke råd ville man da motta?

Jeg vil tro at man for det første ville rådes til å satse på saker som er endimensjonale, det vil si der et standpunkt ikke oppveies av et motstandpunkt, men av likegyldighet. Brennevinsavgifter, bensinpriser og eldreomsorg er altså gode saker, mens saker av typen EU-spørsmålet bør unngås.

For det andre ville betydningen av markedsaktørens frihet til å endre standpunkt i takt med at man vinner nye grupper understrekes. Dette illustreres kanskje best når vi ser på Frps argumentasjon om Nord-Norge i forhold til partiets oppslutning i Nord-Norge. For det tredje ville behovet for et klart og slående formspråk understrekes, på bekostning av mer nyansert argumentasjon som fordrer en viss grad av egen refleksjon fra mottakeren. Du vil ikke at konsumenten skal reflektere over en merkevare, du vil snarere at han skal føle seg trygg med den samme merkevaren.

Endelig må selvsagt kunden settes i fokus. Man kan selvsagt satse på en utvalgt kundegruppe for en spesiell vare med særpreg, men det er vel mer penger i å overbevise alle kundegrupper at den varen man selger egner seg til alle formål. Et slikt mantra er privatisering som er blitt et slags universalsvar på ethvert problem – langt utover Frps rekker.

Lettvinte løsninger

De moderne populistene – ikke bare høyrepopulistene – har for lengst innsett at det viktigste ikke er å lansere løsninger på problemer, men å være først ute med å påpeke problemer som angår flest mulig.

Høyre og SV nøt godt av dette i de siste to valgkampene om skolepolitikken da de begge påpekte problemene i skolen. Siden ingen av partiene er utpreget populistiske, hadde de også tenkt ut løsninger som var å finne i deres respektive programmer. Disse løsningene var, naturlig nok, svært forskjellige.

Poenget er imidlertid at svært mange velgere fikk med seg at SV og Høyre satset på skolen, atskillig færre satte seg inn i at løsningene på problemet var bortimot diametralt motsatte. Etter mitt syn er Frp og andre høyrepopulistiske partier mesterlige i å være tidlig ute med å påpeke problemer, løsningsdiskusjonen blir derimot preget av til mer enkle og slagordpregete postulater av typen «privatisering» eller «myndighetskontroll». Inngår de samme slagordene som del av løsningen på ethvert problem skapes også inntrykk av konsistens.

Det positive ved denne strategien er dens vektlegging av lydhørhet i forhold til problemer folk opplever – eller i det minste tror naboen opplever – det negative er selvsagt at løsningsdiskusjonen blir satt til side og med den relevansen av Erik Solheims «Store samtale» eller enhver finansministers prioritering av samfunnets resurser.

Fra vondt til verre?

Det er her problemet ligger med den høyrepopulistiske utfordringen, ettersom Frp vokser, omfatter stadig flere segmenter av folket og blir stadig mer representativt for allmennbefolkningen. Men samtidig får partiet stadig flere grupper som det er viktig å unngå å støte fra seg. Virkelige stridsspørsmål som EU-sak eller abortsak vil partiet unngå som pesten.

Jeg vil tro at lynraske utspill i forhold til problemer uten motpoler vil bli et enda sterkere trekk fremover. «Løsningene» blir en blanding av oljevelstand og markedets usynlige hånd. Stadig sjeldnere vil vi oppleve negative utsagn rettet mot enkeltgrupper fra partiets side.

Feig venstreside?

Så langt kan man vanskelig påstå at denne strategien ikke har vært fremgangsrik. Spørsmålet blir da om hvorfor andre ikke gjør det samme? Svaret kan dessverre være at det gjør andre partier.

Er det ikke slik at man finner dyktige utspillpolitikere i nesten alle stortingsgrupper. At iveren etter å påpeke nye problemer er blitt større enn evnen til å løse de problemer vi allerede har. At stridsspørsmål er til for å unngås. At slagord selges som løsninger.

Høyrepopulistenes utfordring til venstresiden blir dermed om sistnevnte har mot til å tenke annerledes. Tør venstresiden være et politisk verksted der løsningsforslag kan brytes? Vil venstresiden våge også å stå fast ved gamle uløste problem, uten hele tiden å måtte jakte på nye? Har venstresiden mot til å stå for noe mer enn «folkevett» og «lommebok» i skjønn forening?

---
DEL

Legg igjen et svar