Frø til fri bruk for alle?

I skyggen av WTO-møtet i Qatar har miljøforkjempere og fattigbønder holdt en viktig skanse. Det skal – fortsatt – være fri tilgang til de frøressursene som fins rundt om på kloden for bønder og planteforedlere.

Ny Tid

De store genbankene for matplanter og fôrplanter kan ikke båndlegges med patenter. Det ble 116 land enige om på en konferanse i Roma i regi av FAO (FNs matvare- og landbruksorganisasjon) i første halvdel av november. USA og Japan avholdt seg fra å stemme, og kommer nok ikke til å tiltre avtalen.

En halv seier

Den nye FAO-avtalen (Den internasjonale avtalen om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk) hindrer ikke det som kalles “patenter på liv”. Dermed er det på nytt bare tale om en “halv seier” – og nye, langvarige dragkamper om hvordan avtalen er å forstå.

Det som er klart, er at patenter på genmodifiserte frøgener ikke skal kunne begrense bruken av det opprinnelige frømaterialet. I tillegg skal det betales en avgift til et internasjonalt fond som har til formål å ta vare på frøressursene rundt om i verden.

Norge gikk inn for at det skulle betales en avgift for alle patenter på gernmodifiserte frø. Det gikk ikke EU med på. Resultatet ble at avtalen begrenser avgiften til patenter som kan gi kommersielle inntekter.

Sju års forhandlinger

Avtalen anerkjenner også det som kalles “Farmers’ rights” (bonderettigheter), det at bønder har rett til å så frø av egen avling sjøl om det er tatt ut patent på de såfrøene som ble brukt.

Foreløpig har avtalen begrensa omfang. Den gjelder ikke mer enn 35 matplanter og 29 fôrplanter. Avtalen trer i kraft når 40 land har ratifisert den.

Det har tatt sju år å forhandle fram den nye frø-avtalen. Den erstatter en avtale fra 1983 som 113 land har slutta seg til, men som USA, Canada, Japan og Brasil betegnende nok har stilt seg utafor. Den nye avtalen gir bønder og planteforedlere sterkere rettigheter i forhold til dem som vil ta patent på genmodifiserte frø eller frøgener.

Mønstret som gjentar seg

Kampen om den nye FAO-avtalen faller inn det mønstret som gjentar seg stadig klarere – fra miljøkonferansen i Rio de Janeiro i 1992 (FN-.konvensjonen om biologisk mangfold), via WTO-fiaskoen i Seattle i 1999 til Montreal 2000 (FN-protokollen om biotrygghet) og de ferske WTO-kampene i Qatar. På den ene sida står en brei allianse av regjeringer fra den tredje verden og frivillige organisasjoner, det en kort kan kalle “Seattle-alliansen” På den andre sida står vestlige storkonsern med støtte fra USA, EU, Japan og andre land med en sterk industri – skal vi kalle dem “vestmaktene”?

Foran møtet i Roma hadde 400 organisasjoner fra 70 land jobba aktivt innen det en kan se som videreføringen av denne “Seattle-alliansen”.

WTO-møter og miljømøter

På WTO-møtene har “vestmaktene” overtaket. Det beste “Seattle-alliansen” kan håpe på, er å blokkere eller forsinke framstøt fra USA og EU. De små seire som kan vinnes, er som regel del av pakker der det er vanskelig å vite om seirene kan veie opp de tapene som pakka inneholder.

På møter der miljø og mat setter regien (Rio 1992, Montreal 2000, Roma 2001), står “Seattle-alliansen” mye sterkere. Der splittes “vestmaktene” mye oftere, ofte slik at USA blir stående nokså isolert om de steileste standpunktene.

Årsaken til denne forskjellen er antakelig så enkel som at til WTO-møtene reiser folk fra utenriks- og handelsdepartementene. Til miljø- og matmøtene er det derimot miljøvern- og landbruksdepartementene som utgjør hovedtyngden av delegasjonene.

Norges rolle

Dette slår særlig tydelig ut for Norge. På WTO-møtene slåss Norge for snevre nasjonale interesser, uten sideblikk til hva det betyr for u-land og miljø. Unntaket er i landbruksforhandlingene der Norge ofte (som i Seattle) prøver å skape allianser med de u-land som gjerne vil beskytte landbruket sitt mot det hypereffektive landbruket i store matvareeksporterende land.

På miljømøtene bryter Norge derimot ofte ut av “Vestmakt-blokken”, går i allianse med land fra den tredje verden og tar tøffe konfrontasjoner med USA og også EU. Det skjedde i dragkampene om biotrygghetsprotokollen (Montreal 2000) og nå om frøavtalen i Roma.

Nyhetsbrev fra frivillige organisasjoner som fulgte forhandlingene i Roma, gir faktisk særlig ros til den norske delegasjonen. Da de frivillige organisasjonene oppsummerte Roma-møtet, trakk Pat Mooney fra ETC Group, på vegne av dem alle, særlig fram Jan Borring fra Miljøverndepartementet sammen med en representant for Malaysia.

Den evige dragkampen

Avtalen er uklar på et helt avgjørende punkt: hvilken status har avtalen hvis den kolliderer med andre internasjonale avtaler, f.eks. innen WTO. Til nå har “løsningen” vært å si at det ikke fins noe hierarki blant de internasjonale avtalene. Det blir en dårlig løsning hvis USA støtter seg på en WTO-avtale og et u-land på en av FNs miljøkonvensjoner.

Det er f.eks. åpenbart at WTO-avtalen om “intellektuell eiendomsrett” (TRIPs) gir patenthavere rettigheter de ikke har i den nye frøavtalen. Nå sier slutterklæringen fra WTO-møtet i Qatar at enkelte sider ved TRIPs skal opp til ny vurdering. Men det er slett ikke gitt i hvilken retning TRIPs-avtalen eventuelt vil endres.

Hvor stiller Norge seg?

Qatar-erklæringen sier også at forholdet mellom WTO og de internasjonale miljøavtalene skal avklares i den neste forhandlingsrunden. Den avklaringen blir ikke en opprydding av logisk eller saklig art. Vi får i stedet en kamp om hvem som skal ha overtaket i de internasjonale dragkampene, miljø- og utviklingsinteressene bak “Seattle-alliansen” eller konsernmakta bak “vestmaktene”.

For oss i Norge blir det påtrengende spørsmålet. Hvor kommer Norge til å stille seg i denne kampen?

Omringa av miljøavtaler

Til tross for all uklarhet faller den nye frøavtalen inn i rekken av miljøavtaler som nå “omringer” regelverket til WTO. Det forrige gjennombruddet kom i januar 2000 da 134 land møttes i Montreal for å sluttforhandle en FN-protokoll om såkalt “biotrygghet” – en avtale om handel med genmodifiserte planter, dyr og mikroorganismer.

Mot kraftig motstand fra USA og sju andre land, fastslår FN-protokollen om biotrygghet at ethvert land sjøl kan avgjøre hva de vil importere av genmodifisert mat og genmodifiserte planter. Ingen kan overprøve nasjonal lovgivning på dette punktet. Og i motsetning til i WTO kan genmat og genplanter avvises også ut fra”føre-var”-vurderinger. Dette betyr at en viktig del av internasjonal handel ikke lenger er underlagt WTO, men reguleres av FN gjennom denne “biotrygghetsprotokollen”.

USA har stått steilt på at det skal være full frihandel med genmodifiserte produkter – uten noen som helst krav om at produktene skal merkes. Forhandlingene om biotrygghetsprotokollen starta i 1996 – med USA hele tida i klart mindretall. Også her var Norge pådriver på motsatt side sammen med de fleste u-land. EU gikk også etter hvert over til dette standpunktet. I Montreal hadde USA til slutt bare støtte fra Canada, Australia, Argentina, Chile og Uruguay.

Kommentarer
DEL