Fritidssysselsetting og borgerlønnsomhet

Den tyske filosofen Richard David Precht ønsker å skape en utopi for det digitale samfunn der opplysning og dannelse står i sentrum.

Eivind Tjønneland
Email: e-tjoenn@online.no
Publisert: 03.12.2018

Jäger, Hirten, Kritiker. Eine Utopie für die digitale Gesellschaft

Richard David Precht

Goldmann Verlag

Tyskland

Richard David Precht (f. 1964) er tidligere oversatt til norsk med Hvem er jeg – og i så fall hvor mange? (2011). Hans siste bok Jäger, Hirten, Kritiker. Eine Utopie für die digitale Gesellschaft («Jeger, gjeter, kritiker. En utopi for det digitale samfunn») har vært inne på bestselgerlistene i Tyskland det siste halve året og har allerede gått i et halvt dusin opplag. Han er en av Tysklands absolutt mest kjente filosofer, men blir av mange avfeid som et mediefenomen.

Forfatteren beklager at det langsiktige perspektivet har forsvunnet fra politikken – taktikk har erstattet strategi. Han vil gjenvinne den digitale kontrollen fra de store gigantene, samtidig som han regner det som sikkert at automatiseringen vil skape stor arbeidsløshet. Borgerlønn er løsningen.

Når man begynner å lese boken, retter man ryggen. Endelig en filosof som på en allment forståelig måte setter dagsorden og prøver å tenke alternativt slik at det kan ha konsekvenser for fremtiden! Men etter en stund blir man skeptisk.

Fritidsparadiset

Precht har en tendens til å idealisere dannelsen (Bildung). Den består ifølge ham i å skape evnen til et tankerikt og forhåpentligvis fullverdig liv, men ikke i en rigid tilpasning til arbeidslivet. Han krever en betingelsesløs basislønn (bedingungsloses Grundeinkommen) på 1500 euro i måneden for alle borgere for å realisere dette. Det er en venstreorientert fiksjon at mennesket trenger å arbeide!

Richard David Precht zu Gast in der “Markus Lanz” (ZDF) Show am 12.10.2016 in Hamburg | Verwendung weltweit

Et fritidssamfunn der opplysning og dannelse står i sentrum, passer bra for akademikere og filosofer, men dårligere for folk som ikke er vant til å disponere tiden selv og ikke har anlegg eller interesse for et teoretisk liv. Tendensen fra filosofenes side til å holde et teoretisk liv for det beste, slik Aristoteles hevdet, er en narsissistisk projeksjon.

Flest mulig av dem som ikke er i lønnet arbeid, skal altså bli livskunstnere i denne fremtidsutopien. Ikke alle tekniske fremskritt forbedrer livskvaliteten, mener Precht. Utdanningsinstitusjonene må skape mennesker som ikke er like late og utålmodige, slik markedsføringen av stadig nye produkter krever. Med formuleringer som lyder som et ekko av Frankfurterskolen, vil Precht at vi skal gjenvinne autonomien og bekjempe den instrumentelle fornuft.

Prechts retorikk er patosfylt, noen ganger fengende, men av og til over the top. Han vrir for eksempel på Immanuel Kants berømte formulering om at en anskuelse uten begrep er blind, og at et begrep uten anskuelse er tomt: «En politikk som ikke henter sine bilder fra den akademiske kulturens skattkammer, er blind – en akademisk kultur som ikke gjøres politisk relevant, er tom.» Dette låter flott – hvis man er i festtalestemning og vil slå fast den intellektuelles rolle i en punchline. Men i virkelighetens verden er formuleringen et tegn på at Prechts fritidsutopi forblir et slags intellektuelt reservat.

Varens fetisjkarakter

I fritidsparadiset skal de naturlige behov komme til utfoldelse: Precht snakker om behov uten å gå inn i debatten om varefetisjisme, som er et metafysisk eller ideologisk aspekt ved varen som peker ut over vanlige behov og bruksverdier. Kan man i dag bare se vekk fra varefetisjismen, slik Precht gjør?

I en samtale om Marx’ aktualitet med Gregor Gysi fra partiet Die Linke på den tyske fjernsynskanalen ZDF i mai i år kom Precht likevel inn på dette: Han beklaget at markedets logikk trengte inn i de sosiale normene og ødela dem: What’s in it for me? Som et ekko av Habermas’ teori om kolonisering av livsverdenen beklager Precht at det som tidligere var vennskapstjenester, nå er blitt forretningsmodeller. Hvordan skal mennesket overleve i en kultur der fetisjeringen og fremmedgjøringen brer stadig mer om seg?

Kapitalismen har tilsynelatende motbevist Marmange ganger og har etter krisene kommet sterkertilbake. Men vil den gjøre det denne gangen?

Precht spurte Gysi om han ikke trodde at digitaliseringen ville avskaffe arbeids- og prestasjonssamfunnet. Gysi svarte at det er mye maskinene kan gjøre bedre enn mennesket, men visse ting kan de ikke: De kan hverken føre, føle eller formere seg (führen, fühlen und fortpflanzen). Teknologien vil alltid skape nye arbeidsplasser, fremholdt Gysi optimistisk.

Marx’ formulering i ungdomsskriftet Den tyske ideologi om at man kunne leve ut sine romantiske drømmer i det kommunistiske samfunn – være både jeger, fisker, gjeter og kritisk kritiker – har betegnende nok gitt Precht tittelen på boken: Jeger, gjeter, kritiker. Hvorfor Marx’ fisker er utelatt fra hans fritidsutopi, forklares ikke.

Profittratens synkende tendens

Precht går langt i å støtte seg til Marx’ tese om at profittraten vil synke på grunn av teknologisk utvikling. I et intervju med Joseph Gepp i Profil.at (3. mai 2018) hevder Precht at Marx må gjenoppdages og forsvares som et alternativ til stalinismen og maoismen. Han interesserer seg særlig for Marx’ scenario i tredje bind av Kapitalen om hvordan kapitalismen vil gå til grunne. Marx knytter profittratens synkende tendens til automatisering. Det blir flere maskiner (konstant kapital) i forhold til lønnsarbeid (variabel kapital). Med stadig mindre personale til å fremstille varene vil også kjøpekraften svekkes, og dermed er man inne i en ond sirkel. Kapitalismen har tilsynelatende motbevist Marx mange ganger og har etter krisene kommet sterkere tilbake. Men vil den gjøre det denne gangen? Precht er ikke kommunist, han vil styrke systemet ved å bygge sosialisme inn i kapitalismen – det er hensikten med borgerlønnen.

Butterwegges kritikk av Precht

I en diskusjon med statsviteren og den politiske kommentatoren Christoph Butterwegge (f. 1951) ble Precht anklaget for at retorikken om en «digital tsunami» og utradering av arbeidsplasser kunne skape unødig angst. Skrekkscenarioet er at vi ikke kan finansiere pensjoner fordi skatteinngangen vil bli mindre og mange vil bli overflødige. Hvem tjener på å skape panikk? Butterwegge sammenliknet den digitale revolusjonen med andre teknologiske forandringer, som for eksempel elektrifisering. Når digitaliseringen kommer for alvor, er den mindre grunnleggende enn elektrifiseringen. Butterwegge mener derfor at Precht overdriver.

Men Precht hevder at digitaliseringen ikke åpner opp for noen ny produksjon. Han mener at det å frigjøres fra arbeidet skulle være en venstreutopi. Hvis man får penger uten å yte, hva da med sosial anerkjennelse? I mesteparten av vår historie var det å ikke være avhengig av lønnsarbeid det som ga livet mening. De greske mennene som grunnla demokratiet, arbeidet ikke, det gjorde slavene, kvinnene og utlendingene. I fremtiden vil computerne og robotene gjøre jobben, fremholder Precht. Hvorfor skal livets lykke og mening kobles til lønnsarbeid?

Neoliberal skremsel

Butterwegge har lang fartstid i SPD, men stilte som bundespresidentkandidat for Die Linke ved valget i 2017. Han oppfatter Prechts snakk om digitalisering som et neoliberalt narrativ: Det skal skremme folk til å godta dårligere arbeidsbetingelser! Butterwegge mener at en innføring av borgerlønn vil skape et paradis for kapitalistene – mange rettigheter vil gå med i dragsuget fordi alle har en minstelønn.

Ifølge Butterwegge er borgerlønn hverken sosial eller rettferdig. En som bor i Meckelnburg-Vorpommern og har minimale boutgifter, skal få det samme som en som ikke klarer å betale leien sin i München! Dette er urettferdig med hensyn til behov og bidrar heller ikke til fordelingsrettferdighet.

Et fritidssamfunn der dannelse står i sentrum, passer bra for filosofer, men dårlig for folk som ikke er vant til å disponere tiden selv eller har anlegg for et teoretisk liv.

Butterwegge undrer seg over at Precht vil innføre kommunismen i kapitalismen. Precht skriver ikke om produksjonsforholdene, bare om produktivkreftene og produksjonsmidlene. Marx tok også makt- og herredømmeforholdene i kapitalismen med i beregningen.

Thomas More beskrev en utopi uten privat eiendom. Men selv etter en innføring av borgerlønn er det fortsatt noen som eier robotene og computerne, fremholder Butterwegge: Sosialiseringen av produksjonsmidlene blir tåkelagt av borgerlønnen. Han vil ha en forsikring som treffer bedre, som er rettferdig og i overensstemmelse med borgernes ulike behov.

Omstridt

I Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdals nyutgitte bok om borgerlønn kommer det ikke noe konkret forslag til eller kostnadsberegning av hvordan en innføring av borgerlønn ville artet seg i Norge. Samtidig hevder forfatterne på slutten at kampen om hegemoniet i borgerlønndebatten er viktig, siden en neoliberal motivasjon for borgerlønn er helt annerledes enn en venstreorientert. Hvis ideen skal få gjennomslag i et land som Norge, der 70 prosent er mot den, så må finansieringsmodeller på bordet.

Her svikter også Precht, som vil hente pengene fra skatt på finanstransaksjoner – også uten å legge tall på bordet. I motsetning til våre hjemlige borgerlønnseksperter er Precht sikker på at automasjonen vil føre til drastisk nedgang i antall jobber, noe Eliassen/Omdal viser er meget omstridt blant økonomene.

Kommentarer