Fripass til en verden uten atomvåpen

Norge planlegger i mars en internasjonal atomvåpenkonferanse i Oslo. Erfaringene fra Hiroshima og Nagasaki gjør det svært viktig at vi aktivt bidrar til en avtale om atomvåpenforbud.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Atomstrid. De siste årene har vi sett en økende bekymring rundt farene ved kjernefysiske våpen og trusselen om terroristers bruk av dem. Dette har ført til et stemningsskifte blant stadig flere representanter for ulike land, som krever en forsterket innsats mot slike våpen.

Dette har imidlertid ikke ført til et dyptgripende paradigmeskifte blant én eneste av dagens atomvåpenmakter. Faktisk er det, mer enn 20 år etter at den kalde krigen opphørte, rundt 19.000 slike stridshoder verden over.

Ansvaret for å bryte ut av denne fastlåste situasjonen ligger, naturligvis, hos atomstatene selv. Samtidig har vi andre ikke tid til å vente på at atomstatene selv skal initiere de grep som må foretas for at forandring skal bli mulig.

I 1996 vurderte den internasjonale straffedomstolen det juridiske mulighetsrommet knyttet til bruk av slike kjernefysiske våpen. En av deres uttalelser inneholder blant annet ett sitat som jeg synes det er relevant å nevne her:

«Forpliktelsen til å opprettholde, og konkludere, forhandlingene [om kjernefysisk nedrustning] berører formelt de 182 statene som er del av avtalen om ikkespredning av kjernefysiske våpen. Med andre ord, store deler av det internasjonale samfunnet.

Alle realistiske tiltak for komplett nedrustning, særlig kjernefysisk nedrustning, krever samarbeid mellom alle verdens stater»

Med andre ord, for å komme videre fra målsettingen om en verden fri for kjernefysiske våpen, er det essensielt at menneskeheten anerkjenner denne utfordringen som et felles anliggende, og at visjonen må deles av mennesker over hele kloden.

Nedrustning av kjernefysiske våpen er ikke et tema som kun bør oppta statene som har kjernevåpen – hele det globale storsamfunnet har et ansvar i denne prosessen.

Humanitært perspektiv

Dette er grunnen til at jeg er fast i troen på at den virkelige fienden i kampen for å sette sluttstrek for kjernefysiske våpen ikke er våpnene selv, men stater som har slike våpen eller statene som forsøker å utvikle dem. Den virkelige fienden er tankesettet som stadig eksisterer rundt disse temaene, og den manglende viljen til å tilintetgjøre hindrene mellom oss og våre mål.

Frem til nå har forhandlinger på statsnivå orientert seg mot et sikkerhetsperspektiv, med det resultat at for lite oppmerksomhet er blitt rettet mot den iboende umenneskeligheten disse våpnene representerer.

Det endelige dokumentet etter Nuclear Non-Profiliation Treaty (NPT) Review Conferance i mai 2010, skjenket dette aspektet betydelig oppmerksomhet. I dokumentet heter det: «konferansen uttrykker dyp bekymring knyttet til de katastrofale humanitære konsekvensene av bruk av kjernefysiske våpen, og understreker behovet for at alle land til alle tider oppfyller folkeretten.»

Dette har ført til viktige, om enn i stor grad ubemerkede, utviklingstrekk. På en forberedende internasjonal konferanse avholdt i Wien i april 2012, som var ment å legge grunnlaget for en etterfølgende tilsynskonferanse om ikkespredning av atomvåpen i 2015, ledet Norge og Sveits an i arbeidet som førte til en felles uttalelse fra alle de 16 landene om det humanitære perspektivet ved kjernefysisk nedrustning.

Dette felles standpunktet deles i stor grad av overlevende fra atombombingene i Hiroshima og Nagasaki. Deres innsats for å spre kunnskap om hendelsene fra den tiden, er motivert av håpet om at noe lignende aldri noen gang vil bli påført noen andre mennesker, noe sted i verden. De, og det japanske samfunnet for øvrig, har ønsket uttalelsen velkommen.

Norske myndigheter har annonsert planene om å arrangere en internasjonal konferanse om de humanitære konsekvensene ved bruk av kjernefysiske våpen den 4. mars. Den internasjonale nybuddhistiske bevegelsen jeg representerer, Soka Gakkai International (SGI), støtter dette arbeidet helhjertet, og vil gjøre hva vi kan for at konferansen blir en suksess.

Veien videre vil ikke bli uten hindre, men alt er mulig. For å sitere den norske fredsforkjemperen, Fridtjof Nansen (1861-1930): «Det er alltid en måte å få gjort det som gjøres på.»

Erfaringene fra Hiroshima og Nagasaki gjør det svært viktig at Japan bidrar aktivt til at konferansen i Norge blir en suksess. Målet må være at prosessen som starter i Oslo i mars kulminerer i en avtale som forbyr kjernefysiske våpen.

Som atombombingen i 1945 demonstrerte så grufullt, kan ikke kjernefysiske våpen tilby annet enn ekstrem masseslakt. I tillegg førte det til formidable ødeleggelser på naturen i området. Til sammen utgjorde gjerningene herjinger og lidelse som er umulig å beskrive.

Pass til kjernefrihet

I dagens verden konfronteres menneskeheten med mange ulike trusler mot egen eksistens. Det er et presserende behov for å sikre økt tilgang på mat og vann, sanitære anlegg og helsetjenester.

Med dette i hu, hvordan kan vi stadig rettferdiggjøre den utstrakte bruken av store menneskelige, tekniske og økonomiske ressurser til produksjon, vedlikehold og modernisering av kjernefysiske våpen? Denne praksisen, der livsnødvendige ressurser brukes til slakting og ødeleggelse, er dypt inhuman. Vi må arbeide sammen for å endre situasjonen.

Den opprinnelige motivasjonen for Soka Gakkai Internationals fredsaktiviteter kan spores tilbake til organisasjonens andre president, Josei Toda. I 1957 fordømte han atomvåpen som en umenneskelig og uakseptabel trussel mot vår kollektive rett til å leve.

Kjernefysiske våpen er ikke bare inhumane, slik de er definert av folkeretten. De må også bli avvist fordi de bryter med de mest fundamentale og universelle prinsipper for hva det innebærer å være et menneske. Dette er grunnen til at vi fordømmer kjernefysiske våpen som absolutt onde.

Aldri kan bruken av et eneste atomvåpen tolereres. Dette er appellen fra Hiroshima og Nagasaki.

Nansen skal ha uttalt: «Hvis vi virkelig håper å kunne nærme oss en bedre framtid for menneskeheten, er den første betingelsen å ha mot og ikke la seg dominere av frykt.» Det er klart at fortsatte konfrontasjoner med atomvåpen truer, ikke bare dagens generasjoners rett til å leve, men også bryter ned hensikten med framtiden.

Det er nå 90 år siden det første Nansenpasset ble utgitt for å gi rettsvern for flyktninger som flyktet fra krig og sult. Bidragene fra denne store mannen, som gjorde millioner av mennesker i stand til å unnslippe forferdelige forhold og å gjenvinne håp, er med rette berømte over hele verden.

Vi må skape fundamental endring, slik at vi kan tilby den oppvoksende generasjon et tilsvarende pass, et pass til en verden uten kjernefysiske våpen.

Når politiske ledere ikke er i stand til å ta de nødvendige stegene for å endre utdatert politikk, må det sivile samfunnet stå samlet for å formidle folkets mening med en sterk og overbevisende stemme. Vi må ikke glemme den uunnværlige rollen den internasjonale opinionen hadde som pådriver for politiske prosesser, som resulterte i forbud mot landminer og klasevåpen. Klasevåpentraktaten ble signert i Oslo.

La oss forene kreftene til det sivile samfunn for å bevise at en verden uten atomvåpen faktisk er mulig. Konferansen, som vil bli gjennomført i Oslo den 4.-5. mars, er første skritt på vegen mot dette målet. ■

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 04.01.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL