«For ingen bevisste mennesker kan leve uten å ha denne latteren over krøplinger, sykdom og lidelser.»
Hovedpersonen i Jens Bjørneboes nye roman Frihetens øyeblikk er en dagbokskrivende rettstjener i den ukjente alpebyen Heiligenberg – midt mellom kunstens klare, hjertekalde Italia og nazismens grumsede og følsomme Tyskland. Rettstjeneren er født i Norge, men har flakket rundt i Europa, glemt de viktigste begivenhetene i sitt liv og til slutt også glemt sitt navn. Han er ikke lenger et borgerlig «individ» — av den typen som Venstre og Høyre både vil sette i sentrum og i høysetet. Han er blitt noe mer: en anonym iakttager av en «syk, forgiftet og ubrukelig verden».
Frihetens øyeblikk er altså en utviklingsroman for det moderne menneske som vil overleve vår syke livsfarlige epoke: en munter og ond dagbok der bare nattsidene er med.
Eksempel: Bjørneboe skildrer vittig og iskaldt Verduns slagmarker ved å fortape seg i rent kilomessige og tonnmessige betraktninger over begivenhetene fra 1914 til 1918. Hvor mange kilo soldater gikk med? Hvilke virkninger har denne menneskegjødselen hatt på urskogen?
Sentimentaliteten er brutalitetens søster.
Meget viktige spørsmål, egnet til å bli besvart av Europas snille tanter hvis hjertelag ville vært større hvis de kjente kilometerlengden av sine falne sønners og menns samlede tynntarmer. For slike hjerter duger til gjødsel: «Sentimentaliteten er brutalitetens søster.»
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
