«For ingen bevisste mennesker kan leve uten å ha denne latteren over krøplinger, sykdom og lidelser.»
Hovedpersonen i Jens Bjørneboes nye roman Frihetens øyeblikk er en dagbokskrivende rettstjener i den ukjente alpebyen Heiligenberg – midt mellom kunstens klare, hjertekalde Italia og nazismens grumsede og følsomme Tyskland. Rettstjeneren er født i Norge, men har flakket rundt i Europa, glemt de viktigste begivenhetene i sitt liv og til slutt også glemt sitt navn. Han er ikke lenger et borgerlig «individ» — av den typen som Venstre og Høyre både vil sette i sentrum og i høysetet. Han er blitt noe mer: en anonym iakttager av en «syk, forgiftet og ubrukelig verden».
Frihetens øyeblikk er altså en utviklingsroman for det moderne menneske som vil overleve vår syke livsfarlige epoke: en munter og ond dagbok der bare nattsidene er med.
Eksempel: Bjørneboe skildrer vittig og iskaldt Verduns slagmarker ved å fortape seg i rent kilomessige og tonnmessige betraktninger over begivenhetene fra 1914 til 1918. Hvor mange kilo soldater gikk med? Hvilke virkninger har denne menneskegjødselen hatt på urskogen?
Sentimentaliteten er brutalitetens søster.
Meget viktige spørsmål, egnet til å bli besvart av Europas snille tanter hvis hjertelag ville vært større hvis de kjente kilometerlengden av sine falne sønners og menns samlede tynntarmer. For slike hjerter duger til gjødsel: «Sentimentaliteten er brutalitetens søster.»
Kynisk kunstner
Jens Bjørneboe moraliserer ved å iaktta. En syk katt, en fjortenårs vakker gutt med dryppert i magen, blir hovedpersonene i to uforglemmelige italienske småbyer der Leonardo da Vincis «vakre latter» høres overalt. For Leonardo er den intelligente livsvilje i samfunn som alltid bare har lovprist den dumme livsvilje, og han er den kyniske kunstner i samfunn som lovpriser kunstnerisk idealisme. For Leonardo lo vakkert også på retterstedet der han drev nødvendige anatomiske studier mens ofrene ble slitt i stykker av politiske eller kirkelige torturister. Hvorfor? Hvordan? Leonardo kjente «frihetens øyeblikk»: han visste at alle skal dø, og denne «fullkomne dødsbevissthet» er grunnlaget for enhver livsvennlig kultur. Den er det klassiske smil til barbarene som i sin idealisme ikke aner avgrunnene under alle føtter.
President Johnson tror på storken, engelen og dermed på bombeflyet.
Moteksempel: President Johnson tror antagelig på storken. President Johnson tror vel også på sjelens udødelighet. President Johnson tror på storken, engelen og dermed på bombeflyet. Han er en barbar og barbarene mangler dødsbevissthet. De kan derfor bare oppleve «frihetens øyeblikk» som en vanlig puritansk atomeksplosjon.
Bjørneboes tese er at «frihetens øyeblikk» alltid må komme etter dette «sannhetens øyeblikk». Sannhetens øyeblikk er et uttrykk i spansk tyrefektning: «det skillende sekund» da tyrefekteren slutter å leke med tyren og går inn for å avlive den fort og kaldt. Sannhetens øyeblikk er altså innsikt i menneskets dødelighet og den frie seine sjansen dette øyeblikk gir oss. Manglende dødsbevisst er barbariets dype angst for virkeligheten. Og som man vet fra psykiatrien: de redde pasientene er ofte de farligste. Eller et annet eksempel på barbarisk angst: stornazistene i Tyskland begikk selvmord alle sammen. Hitler var en typisk konservativ sau. Han ville springe sist utfor stupet. Han var en «fører».
Bjørneboes svarte humor
Bjørneboes nye roman er altså en dypt alvorlig og kynisk analyse av vårt Europa: dels barbari og kultur. Bjørneboes svarte humor er dialektisk tenkning over det sentimentale menneskeverds betingelser – i slekt med for eksempel den polske humoristen Lec og hans aforismer:
«Rop ikke om hjelp midt på natten. Du kan vekke naboene.»
Eller: «De hvite flekkene er forsvunnet fra kartene. De er flyttet inn i historiebøkene.»
Eller: «Jeg gir dere beiske piller i søt sukkerglasur. Pillene er uskadelige, giften ligger i det søte.»
Frihetens øyeblikk er en lettlest og morsom bok, dypt umoralsk, søt og giftig. Den rammer med sin kynisme de blåøyde og anstendige massemorderne av vanlig barbarisk moraltype: hederlige Adolf Eichmann (hvis hederlighet kostet hundretusener av ungarere livet), pyntelige Truman (som heller burde torturert to japanske barn for moro skyld), prestelige Stalin (som burde forblitt prest)
– kort sagt: de dannede barbariske bandittene hvis ondskap består i deres dumhet og hvis dumhet består i deres følsomhet, deres «sjel».
Frihetens øyeblikk burde også leses av den vanlige norske idealist og verdensfrelser om hvem man med Lec kan si: «Han har selvfølelsen til de spøkelset som aldri har vist seg for noen.»
Med Frihetens øyeblikk er det for tredje gang klart at 1966 er et slags Bjørneboe-år i norsk litteratur. (Jeg har mange innvendinger mot boken: den er ofte bare en kladd.) Nå mangler det bare at politifullmektig Grindhaug går i teatret og ser «Fugleelskerne» mens riksadvokat Aulie ser nærmere på sadismen i Frihetens øyeblikk. Kanskje kunne vår ambassadør i Washington dessuten lese Uten en tråd høyt for Lady Bird og hennes to døtre?
Det er ikke godt å si. Alle disse menneskene tror visst at de er udødelige, mens de i virkeligheten bare er ukultiverte.
Orientering 22. november 1969
LES OGSÅ: Røde Emma – Bjørneboes kanskje mest sjeldne bok
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
