Frihetens egentlige idé

Axel Honneth blander i sin nye bok sammen sosialisme og solidaritet, og mister dermed av syne frihetens egentlige idé.

Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. epost odin.lysaker@uia.no

Axel Honneth:
Die Idee des Sozialismus
Suhrkamp, 2015.

«Sosial frihet er sosialismens egentlige idé,» lyder det paroleaktig på det revolusjonært røde bokomslaget til Die Idee des Sozialismus av Axel Honneth. Spørsmålet melder seg: Hvorfor utgis en bok av den verdenskjente filosofen akkurat nå, med nettopp ordet sosialisme i tittelen? Etter endt gjennomlesning kan spørsmålet besvares på ulike vis. Det gjør boken leseverdig, men også problematisk.

Frihet gjennom andre. Ifølge Honneth har sosialismen mistet sin kraft – og derfor må dens egentlige idé aktualiseres: det han kaller «den franske revolusjonens etiske fordring, nemlig frihet, likhet og solidaritet». Honneth baserer dessuten «sosialisme» på sitt eget begrep om «sosial frihet». I boken defineres dette som «individuell frihet gjennom andre». Dermed kritiserer Honneth den negative frihetsforståelsen: fraværet av andres innblanding i eget liv, og som mange mener er dominerende i dag.
Dette gjør han gjennom å rekonstruere sosialismens idéhistorie fra tiden før den franske revolusjon og frem til i dag. Her trekker han veksler på så ulike tenkere som Karl Marx, John Stuart Mill og John Rawls, for bare å nevne noen. I løpet av tidsperioden Honneth tar for seg, hevder han at sosialismebegrepet endret innhold fra det naturrettslige til det politisk-ideologiske.

Urettferdighet. Siden klassikeren Kamp om anerkjennelse (1992, på norsk i 2008), har Hegels tanke om anerkjennelse vært Honneths ledemotiv. Han skiller mellom tre former for anerkjennelse: kjærlighet, respekt, og solidaritet – som alle gjensidig bekrefter individets personlighet.
Fra omkring 2000 supplerte Honneth sin begrepslige verktøykasse med frihet, som foreløpig kulminerte i boken Das Recht der Freiheit (2011, på engelsk i 2013). Årets bok videreutvikler altså dette perspektivet når sosialisme baseres på Honneths sosiale tapning av frihet.
De senere årene har Honneth gått fra å tenke om arbeid som en grunnleggende menneskelig aktivitet, til samfunnsmessig arbeidskraft. Denne rekonstruksjonen er ikke desto mindre på noe av sitt mest interessante når den viser til nettopp arbeidets verdi som både økonomisk inntjening og personlig utvikling. I et avisintervju i fjor uttalte Honneth at siden hans anerkjennelsesteori setter fokus på verdsettelsen av samfunnsmedlemmenes ytelse, bidrar dette til reduksjon av ulikheten Thomas Piketty problematiserer. Derved er den økonomiske analysen i Honneths sosialismebok interessant å lese opp mot bøker som Pikettys Capital (2014) og Anthony Atkinsons Inequality (2015).

Meta-politikk. Bokens målsetting er ifølge introduksjonen å gjenreise sosialisme som det forfatteren kaller «meta-politikk». Det betyr «en kilde til politisk-etisk orientering». Honneth mener at hans sosialismebegrep er «etisk-politisk nøytralisert».
Når Honneth endatil forsvarer liberale frihetsrettigheter som sosialismens vilkår, lyder han som et ekko av Rune Slagstad om forholdet mellom sosialisme og liberalisme i den norske diskursen: «Som politisk og rettslig teori er liberalismen marxismen overlegen, som økonomisk og sosial teori er marxismen liberalismen overlegen.»
Etter å ha lest boken, forblir det likevel uklart hva som er meta-politikkens normative grunnlag – politisk ideologi eller politisk filosofi?

Ideologisk kritikk. «Norsk politikk fremstår som en ideologifri sone,» kommenterte skribent og forfatter Linn Stalsberg i VG forleden. I et intervju med Danmarks Radio allerede i 2006 etterlyste Honneth aktualisering av gamle eller konstruksjon av nye ideologier, samtidig som han kritiserte Jürgen Habermas’ «pessimisme» på grunn av hans fokus på religion som kilde til solidaritet. I forordet forklarer Honneth dette som ett av bokens motiver. Han avviser dermed tesen om «ideologienes død», og tilbyr i stedet ideologien sosialisme som svar på Stalsbergs etterlysning.
Imidlertid er det problematisk, i det minste filosofisk, når Honneth forveksler sosialisme med solidaritet. Særlig siden han forklarer leseren innledningsvis at han nettopp ikke er ute i partipolitisk ærend. Han viser til John Rawls, selv om Rawls hevder at frihet og rettferdighet må begrunnes uavhengig av «omfattende doktriner» – mangfoldet av borgernes ideologier eller andre syn på det gode liv. Her mener jeg Honneths sosialismebegrep reduserer politisk filosofi (ikke-omfattende doktrine) – herunder frihetsbegrepet – til politisk ideologi (omfattende doktrine), slik som sosialisme.

I boken defineres dette som «individuell frihet gjennom andre». Dermed kritiserer Honneth den negative frihetsforståelsen: fraværet av andres innblanding i eget liv.

Og derigjennom reduseres ideologikritikk (i boken kalt «immanent kritikk») til ideologisk kritikk. Honneth foretar en logisk feilslutning når han går fra Rawls’ «liberale solidaritet» til sin egen «sosialistiske frihet». Grunnen er at når han benytter ideologikritikk – ett av frankfurterskolens kjennemerker – resulterer denne sosialistiske utgangsposisjonen i at han allerede før analysen av samfunnet har bestemt seg for løsningen i betydningen én bestemt ideologi. Med tanke på frihet i pluralistiske og tolerante demokratier, må borgerne fritt kunne velge doktriner, og således støpe samfunnets grunnmur på basis av det Rawls kaller «overlappende konsensus». Honneth kunne med fordel ha brukt mer plass på denne spenningen mellom filosofi og ideologi.

Demokratisk solidaritet. «Rettferdige samfunn er basert på demokratisk solidaritet,» skriver Honneth, med henvisning til Rawls’ rettferdighetsteori. Det betyr at demokratiet legitimeres gjennom borgernes solidariske oppslutning og samhandling. Som Hauke Brunkhorst dokumenterer, kan solidaritetsbegrepet (ikke-omfattende doktrine) oppnå overlappende konsensus på tvers av borgernes ulike politisk-ideologiske orientering (omfattende doktrine), slik som sosialdemokrati eller kristenkonservatisme.
Derfor er Honneths «sosialistiske vending» unødvendig. I tillegg er den inkonsistent med hans overordnede anerkjennelsesteori, som allerede består av begrepet om anerkjennelse som solidaritet. Og, ikke minst, er tanken om «demokratisk solidaritet» grunnlaget for frihetsbegrepet i Honneths forrige bok. Kort sagt: Det er tilstrekkelig å definere «det sosiale» i friheten ut fra solidaritet (ikke-omfattende doktrine) fremfor sosialisme (omfattende doktrine). Derfor er det overraskende når Honneth ikke videreutvikler begrepet om demokratisk solidaritet som et alternativt og ikke-doktrinært fellesskapsbegrep. Her kunne han dessuten ha trukket veksler på det han i sine tidligere arbeider har beskrevet som «eksistensiell anerkjennelse», siden dette er frihetens fellesmenneskelige, og derved før-ideologiske, fundament.

Frankfurterskolens fremtid. Honneths intellektuelle testamente kan leses inn i sosialismeboken, siden den utkom etter at han nylig fratrådte professoratet i sosialfilosofi ved Universitetet i Frankfurt (han er fremdeles direktør ved Institutt for samfunnsforskning, samt professor ved Columbia University), som både Max Horkheimer og Habermas innehadde før ham. Dermed bidrar Die Idee des Sozialismus, som er forfattet av dagens leder av frankfurterskolen, til diskursen om denne tradisjonens fremtid. Da blir Honneths sammenblanding mellom sosialisme og solidaritet vesentlig.
For sentrale bidragsytere til frankfurterskolen – allerede nevnte Habermas, og Brunkhorst, så vel som Albrecht Wellmer og Jay Bernstein – hevder at dens videreføring bør innbefatte den politisk-filosofiske ideen om demokratisk solidaritet, men uten å ta til orde for den politiske ideologien sosialisme. Dermed synes Honneth å være nokså alene blant frankfurterne om sitt veivalg.
Hadde imidlertid hans anerkjennelsesteori fremdeles vært tuftet på demokratisk solidaritet, ville Honneths nyeste bok trolig vært nærmere en aktualisering av den sosiale frihetens egentlige idé.


Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. odin.lysaker@uia.no

---
DEL