Friheten som ble vunnet – og tapt

KRIGEN I SYRIA: En filmskaper begynner å dokumentere en feiring av friheten i Aleppo, men ender opp med å dokumentere de fatale konsekvensene av nettopp denne drømmen.
For Sama Regissører Waad Al-Khateab og Edward Watts
Melita Zajc
Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 01.09.2019

Har du noen gang undret deg over hva som skjedde med de frivillige nyhetskorrespondentene som rapporterte fra den syriske byen Aleppo i løpet av opprørets første fem år? Denne filmen forteller historien om to av dem, Waad Al-Khateab – en tidligere student som grep kameraet for å dokumentere det som innledningsvis så ut som frihetens endelige triumf – og Hamza Al-Khateab, en lege som sluttet seg til opprøret og behandlet regimets første ofre. Slik var det de møttes. Hun så ham gjennom kameralinsen, og dette blikket gjennom linsen forblir den sterkeste menneskelige forbindelsen i For Sama.

Opphav

Kortfilmene Waad Al-Khateab sendte fra Aleppo under beleiringen, var blant de mest sette nyhetsvideoene om Syria verden over. Hun vant en rekke priser, deriblant en internasjonal Emmy for nyhetsdekning. For dokumentarfilmen i full lengde blir tilleggsmateriale tatt i bruk, men de sterke og ofte urovekkende direkte bildene av lidelsene Aleppos innbyggere gjennomlevde, er det som gjør For Sama til et unikt uttrykk for morskjærlighet: en ode til frihet, mot og tillit.

Filmen presenteres som en personlig beretning, fortalt fra mor til datter. Waad og Hamza har begge bestemt seg for å bli værende etter at Aleppo er blitt beleiret. Waad forteller at Hamza sa til henne da de giftet seg: «Dette er veien vi velger. Det er en vei full av farer og frykt. Men friheten venter på oss i det fjerne.» Mens bombene regner ned fra himmelen over Aleppo, blir Sama født. For at Waad skal kunne forklare datteren sine personlige valg, veksler fortellingen fram og tilbake i tid: før beleiringen, etter beleiringen, et fritt Aleppo, et beleiret Aleppo.

En politisk struktur

Filmens hovedstruktur er imidlertid politisk, og det gjelder dermed også for budskapet til datteren. Før: 11. mars 2015, Aleppo feirer friheten. Fyrverkeri, folk som danser og jubler mens de vifter med flagg mot himmelen og viser seierstegn med fingrene. Waad forteller: «Vi var overbevist om at vi ville vinne. I opprørernes Aleppo levde vi i et fritt land. Omsider følte vi at vi hadde et hjem vi var villige til å dø for. Vi kunne endelig tillate oss å slå rot.»

Filmen presenteres som en personlig fortelling,fortalt fra mor
til datter.

Etter: Oktober 2016, fire måneder etter at opptakten til beleiringen. Aleppo er helt forandret. En lekeplass i byparken er folketom, omgitt av tomme grå områder, perforert av det konstante bombardementet til bygningene står igjen som enorme pilarer i betong.

Før: Samas foreldre har skapt et vidunderlig hjem for henne, der bougainvilleaen blomstrer over inngangsdøren. Etter: Sama må tilbringe det første året av sitt liv i det improviserte feltsykehuset sammen med faren.

Tilbud om en vei ut

I november 2016, fem måneder inn i beleiringen, gjensto bare ett sykehus i Aleppo – deres. Blant dem som bringer inn ofre fra det siste angrepet, finnes det en kvinne – fulgt av en mann med et barn i armene – som hele tiden bønnfaller barnet om å våkne. Hun oppdager Waad med kameraet og skriker: «Filmer du dette?» Overraskende nok ber hun henne ikke om å stanse. «Film dette!» roper kvinnen til Waad og fortsetter å be barnet våkne. Som om det å se gjennom kameralinsen var en måte å holde ut på, å verge seg mot voldens umiddelbarhet.

Etter at selv sykehuset ble bombet, ser vi Hamza rapportere over telefon. «Situasjonen er fryktelig skremmende; nabolagene i Aleppo blir angrepet med alle mulige våpen. Bomber, klasebomber, til og med klorgass i tønnebomber og bomber fra luften. Det er forferdelig, likevel gjør det internasjonale samfunnet… » han blir avbrutt før han får fullført setningen. «Millioner av mennesker ser rapportene mine. Men ingen gjør noe for å få slutt på regimet,» kommenterer Waad.

Filmens siste scener minner om scenene der syriske migranter kommer til Europa over land fra Tyrkia og Serbia. Klart de gjør, det er de samme menneskene. Da regimets styrker var én gate unna sykehuset, mottok Hamza en beskjed fra FN. Regimets styrker tilbød ham en vei ut. De ville spare livet deres hvis de overga seg og dro i eksil. Det er vanskelig å ta inn over seg at det vi ser, er en dokumentarfilm og ikke en futuristisk dystopi der friheten koster alt, og der opprørere tvinges til å leve uten et land, uten et hjem.

Gratis prøve
Kommentarer