Frihet i en liten eske

Dagens improvisasjonsmusikk er en herlig smørje av jazz, rock, punk, samtidsmusikk, elektronika og støy.

Ny Tid

Jeg skal ikke trette leserne med en historisk gjennomgang av improvisert musikk, men snarere gå rett på det som skjer på dagens improscene.

«Den tradisjonelle jazzen er blitt stiv og konform; og det finnes flere uskrevne regler for hvordan jazz skal låte. Jazz har alltid stått for improvisasjon og motstand, og jeg ser på dagens improscene som dagens virkelige jazz», sa den svenske saksofonisten Mats Gustafsson til Dagsavisen i sommer.

Alternativ musikk

Gustafsson er en viktig aktør innen impro, og har i USA spilt mye med jazzmusikere som Ken Vandermark og Hamid Drake, samt musikere fra rockeband som Tortoise og Sonic Youth.

Dagens improscene henter sine musikere fra jazz, rock, punk, støy, elektronika og samtidsmusikk, og den samme musikalske grenseløsheten mener Gustafsson nå er på full fremmarsj i Skandinavia.

Sammen med Christian Falk har Gustafsson startet plateselskapet Crazy Wisdom for å dokumentere dette. Her i Norge driver musikerne Ingar Zach og Ivar Grydeland plateselskapet Sofa med den samme innstillingen.

Gustafsson understreker de politiske aspektene ved impro. På samme måte som Attac og antiglobaliserings-bevegelsen understreker at «en annen verden er mulig», viser impro veien til en musikalsk verden på siden av hitlistene.

«Sticks & Stones» (Sofa) av trommeslager Paal Nilssen-Love er definitivt av en annen verden. Soloplater fra trommeslagere vekker kanskje minner om trommesoloens verste eksesser fra 70-tallet, men Nilssen-Love forener det lyrisk finstemte med det buldrende aggressive på strålende vis. Mannen er en av Norges fremste trommiser, og dette opptaket fra Sofienberg kirke i Oslo viser hvorfor.

Mange kokker

Der «Sticks & Stones» viser hvor sterkt en musiker kan stå alene, lider impro-storbandet No Spaghetti Edition litt av «flere kokker»-syndromet.

Bandet består av Sofas Zach og Grydeland, unge jazzere som Nilssen-Love, Ingebrigt Flaten, Håkon Kornstad og Tonny Kluften, samtidsmusikere som Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm, komponistene og musikerne Maja Ratkje og Øyvind Torvund, samt engelskmannen Pat Thomas og tyskeren Axel Dörner.

Albumet «Listen… and tell me what it was» (Sofa) er en variert fornøyelse; der blinkskudd som den spennende «Moscowskaja» avbrytes av lengre ørkenvandringer. I små doser er dette artig, men det blir for ujevnt til å få gjentatte runder i cd-spilleren.

Nilssen-Love dukker opp igjen i trioen The Thing, sammen med bassist Ingebrigt Håker Flaten og Mats Gustafsson. Sammen med den amerikanske trompetisten og saksofonisten Joe McPhee har The Thing sluppet «She Knows…» (Crazy Wisdom), en feiende flott oppvisning i fri jazz med rocka innstilling.

The Thing oppsto som en hyllest til trompetisten Don Cherry, men «She Knows…» begynner med en mektig versjon av den engelske rockedama PJ Harveys «To Bring You My Love» før det fortsetter med låter av McPhee, Cherry, James Blood Ulmer, Ornette Coleman med mer.

Gustafsson dukker opp igjen med Diskaholics Anonymous Trio (Crazy Wisdom), og her beveger saksofonisten seg langt inn i støyrock med elektronisk krydder. Trioen er et samarbeid med Sonic Youth-gitarist Thurston Moore og hyperaktive Jim O’Rourke; som gir ut soloplater og samarbeider med artister som Stereolab, Sonic Youth, Tortoise, Smog og en mengde andre.

Albumet begynner med et typisk gitarflerr i Sonic Youth-stil, og graver seg derfra ned i et storslagent støyende impro-øs. Det låter tøft, men matthetsfølelsen melder seg over et helt album.

Disse gutta er så produktive på hver sin kant at det melder seg en snikende mistanke om at de kunne trengt litt mer motstand. Paal Nilssen-Love viser større bredde med sitt soloprosjekt, mens Diskaholics Anonymous Trio blir vel ensrettet og lite dynamisk i lengden.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.