Vi er der nå, i 2020. Verden rundt har man diskutert nyttårsplaner for 2020-tallet. Men i Gaza er to millioner innbyggere mer opptatt av hvordan de skal overleve det neste tiåret.
Salwa Abu Nemer
Salwa Abu Nemer begynner å le, men ender med å hoste da vi nevner FNs advarsel allerede i 2012 som antok at «Gaza ville bli ubeboelig i løpet av åtte år.»
Nemers reaksjon var først kjapp, fortalt der hun satt i et røykfylt hjørne i hennes elendige hus: «Vi var allerede døde for tjue år siden!» Dette sa hun – mor på 30 år med syv barn – mens hun laget en omelett i en utbrent stekepanne. De bor i Nahr al-Bared, Gazas fattigste flyktningleir.
Den gang sa FNs representant i det palestinske territoriet (UNCT) at infrastrukturen «sliter med å holde tritt med en voksende befolkning.»
Nemer forteller NY TID at «FNs feilberegnet allerede for 20 år siden. Dusinvis familier i leiren sulter uten å ha daglige brød eller noen madrasser å sove på. Vi vil nå møte den samme elendige situasjonen med Trump og Kushners skjebnesvangre plan.»
Hun peker på sin åtte år gamle datter, og nevner at en månedlig dose sirup koster rundt 79 dollar, nærmest en månedslønn: «Hvordan har vi råd til det når hennes far jobber med å bære knuste steiner på en esel-trukket vogn for fire dollar dagen? Det enkle svaret er at vi må tigge i dag, i år 2020.»
Abeer Zourob
Palestinere har avfeid USAs president Donald Trumps nye fredsplan i Midtøsten fra januar som en konspirasjon. USA så for seg en palestinsk stat samtidig med en anerkjennelse av israelsk suverenitet over bosetningene på okkuperte Vestbredden.
Folk i Gaza husker FNs advarsel, og er redde for hva som venter dem. Gaza vil fortsatt være ubeboelig med mindre det iverksettes presserende tiltak for å forbedre vannforsyning, elektrisitet, helse- og utdanningstjenester.
Abeer Zourob (45) er mor til fem barn, og bor få meter unna Nemer. Hun omtaler USAs nye plan som å «helle mer salt i gamle sår». Begge familiene bor i tynne blikkskur. Zourob, en tidligere barnehagelærer, inviterte NY TID inn i hjemmet hun kaller «en fæl speiderleir». Dusinvis av fillete klær og bulkete gryter fyller de eneste to rommene.
Begge mødre opplever et mareritt når det begynner å regne om natten over det rustne blikktaket. «Vi tilbringer slike netter med å jage vekk skorpioner som kryper under barnas puter. Slik lever vi i 2020», sa Abeer mens hun skjeller ut sine tre og fire år gamle døtre for ikke å lukke kranen på en 250 liters plastbeholder med drikkevann.
Hver etterfylling av tanken koster Zourobs eller hennes nabos ektemenn halvannen dollar hver.
Ahmed Bashir
Folk i Gaza fortsetter sitt daglige liv under tøffe forhold, overbefolket og med gjentatte israelske angrep. Strømbruddene fortsetter, til tross for et tilskudd fra Qatar. Og problemet med forurenset vann fortsetter – miljøspesialister har kunngjort at forurensningen er på 97 prosent.
Miljøekspert Ahmed Bashir forteller til NY TID: «På slutten av fjoråret mistet folk her i Gaza stadig vannet fra det kommunale vannverket, man kunne ikke engang vaske i hus og kjøkken.» Derfor er mange avhengig av å kjøpe vann fra private avsaltingsanlegg. Men bare fem prosent av innbyggerne har råd til det.
En virkelig økonomisk forbedring måtte inkludere følgende: en havn, et industrielt område, en flyplass, åpning av grenser og fulle arbeidstillatelser i Israel.
Bashir forklarer at andelen salt og nitrat i grunnvannet på Gazastripen overstiger det internasjonalt aksepterte nivået på 96 prosent. Også innbyggerne som får rent vann fra private avsaltingsanlegg, er utsatt for biologisk forurensning.
«Vi kan si at vi lever i en katastrofe som nærmest trenger en tryllestav for å løse vårt store behov for vann i et tett befolkede miljø.» Vi trenger egentlig nye vannkilder for å hindre at det underjordiske reservoaret tømmes. Her må det gjennomføres avsaltingsprosjekter i henhold til standarder fra Verdens helseorganisasjon. Og andre prosjekter for gjenbruk av avsløpsvann», forteller Bashir til NY TID.
Osama Nawfal
I løpet av studieåret 2018–2019 har tusenvis studenter blitt tvunget til å slutte på grunnet forverrede økonomiske forhold. Uteksaminerte studenter er også arbeidsledige, noe som ikke akkurat oppfordrer til videre studier.
I løpet av fjoråret måtte også 520 bedrifter og fabrikker stenge. Ifølge Gazas handelskammer (palestinske sentralbyrå for statistikk), fører dette i dag til at rundt 500 000 er arbeidsledige i Gaza. Halvparten av disse er nyutdannet.
Skulle den nye foreslåtte Trump/Kuchner-planen med flere økonomiske prosjekter i Gaza kunne hjelpe?
Disse har ingen langsiktighet, sier Osama Nawfal til NY TID. Han er direktør for planlegging og politikk i Gazas departement for økonomi. Økonomisk hjelp bare roer midlertidig ned situasjonen, og minsker konfrontasjoner. Men det er ikke mer enn en kortvarig bedøvelse, ifølge direktøren.
Med en alvorlig kontinuerlig undertrykkelse av palestinere – der deres evne til å holde ut er begrenset – kan en økonomisk forbedring være positivt. Men det ville kreve en grunnleggende infrastruktur i Gaza. Ifølge Nawfal rammes Gaza hardt hver gang det er en konfrontasjon med Israel. Det grunnleggende for en økonomisk ekspansjon er vanskelig å opprettholde.
Nawfal forklarer at en virkelig økonomisk forbedring måtte inkludere følgende: en havn, et industrielt område, en flyplass, åpning av grenser og fulle arbeidstillatelser i Israel. Dette ville vært en strategisk plan for å oppnå langvarig fred, fremfor fiaskoene som har vist seg de siste 100 årene.
Palestinere har avfeid USAs president Donald Trumps nye fredsplan i Midtøsten fra januar som en konspirasjon.
Krisen i Gaza kan ifølge Nawfal løses ved at Washington og Kairo sammen med FN engasjerer det internasjonale samfunnet til å ta ansvar overfor freds- og konfliktløsninger fremfor militær opptrapping. Nye forslag bør lette den humanitære krisen, som kraft- og vannmangel, gi større bevegelsesfrihet for enkeltpersoner i Gaza, og åpne opp for eksport og import. En slik frihet for Gaza vil lette og åpne døren for hele verden.
Ifølge Nawfal må en slik bærekraftig politisk avtale inkludere både Hamas, PA (Vestbreddens palestinske myndighet) og Israel. Her må Hamas gå med på å forplikte seg til en langsiktig våpenhvile og gradvis avvæpning av deres våpen. PA må gradvis få igjen kontroll over Gaza i samarbeid med Hamas. Samtidig må Israel godta å minimere sin beleiring av Gaza betydelig – som en del av en ny våpenhvileavtale.
Maisara Zaunoun
Ved havneområdet i Gaza, møter NY TID familien til Maisara Zaunoun. De jogger med sine i en kort pause mellom skoleeksamener. De uttrykker ekte bekymring for FNs advarsel og USAs nye plan:
«Jeg blir svært engstelig. Jeg tenker alltid på å emigrere, for å finne et trygt sted for min familie og barna», sier Zaunoun. Han er 47 år, far til fem barn og bor i byen Bait Lahia, nord i Gaza:
«Mine bekymringer baseres på at arbeidsledigheten øker daglig. Situasjonen blir verre, jeg ser ingen løsning i horisonten. Vi er mange som har holdt ut i denne elendige virkeligheten i årevis. Men vår frykt er nå sterkere, og spesielt da på grunn av høyere levekostnader i Gaza, og ikke minst da saltholdigheten i vannet smaker nesten like salt som vannet i Middelhavet.» Zaunoun driver selv et bilvaskeri.
Ala’a Jabari
Ala’a Jabari, spesialist i internasjonal utvikling og samarbeid, forteller NY TID at de siste årene har det økonomiske dreid seg om å bli løst gjennom lønninger og bistand utenfra. Men han nevner India om eksempel med banebrytende erfaringer der arbeidsledigheten ble løst ved at regjeringen investerte i teknologi og data-programmering.
Han mener således at Gaza kan tilpasse seg på samme måte som India, ved å investere i teknologi for å skape nye markeder og jobbmuligheter: «Gazas regjering kan investere i unge mennesker ved å lære dem programmering, eksempelvis av applikasjoner til smarttelefoner», legger Jabari til.
The Great March of Return
På 1920-tallet trodde de tidlige sionistene, at en forbedring av levestandarden for araberne ville redusere deres motstand mot det sionistiske prosjektet. Etter krigen i 1967, forventet israelske Moshe Dayan og hans støttespillere at drivhus med morbær (ligner bjørnebær) og åpne broer mellom Vestbredden og Jordan, ville sørge for en varig sameksistens.
FNs advarsel i den gamle Gaza 2020-rapporten hjalp ikke. Israel tok den i alle fall ikke på alvor.
Gazas befoljkning reagerte også med håpløshet i 2018, da de innså at det var ingen løsning i sikte. Med protestene, kalt The Great March of Return, viste unge palestinere i Gaza – det store flertallet av befolkningen – verden at det ikke bare er mat og vann de trenger for å overleve. De trenger frihet, verdighet og håp.
