Frihet gjennom overvåking

Under parolen «felles front for frihet» har regjeringer over hele verden satt i verk strenge sikkerhetstiltak. De kan få politiske følger som er mer ødeleggende enn trusselen de er ment å fjerne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Om det skulle være nødvendig med bevis for å påvise hvordan verden har endret seg i «terrorismens æra», trenger man bare å se på hendelser som nylig fant sted i det pittoreske kongedømmet Danmark.

I kjølvannet av skyteepisodene i København har myndighetene raskt forandret denne tradisjonelt liberale nasjonen til et slags «post 9/11»-terrormiljø. Så å si uten noe offentlig engasjement har politi og sikkerhetstjenester skaffet seg nye maktmidler som burde skapt omfattende debatt.1 I stedet ser det ut til at danskene, på grunn av frykt og usikkerhet, passivt har akseptert regjeringens tiltak.

Skytingen i Danmark var del av en rekke «terrorisme-relaterte» hendelser som har utløst nasjonal ustabilitet og uro i land over hele verden. I dette tilfellet gikk en væpnet mann til angrep på en filmregissør og en synagoge. Tre mennesker, deriblant den mistenkte gjerningsmannen, ble drept, og fem politifolk ble skadet under hendelsen.

I løpet av noen dager var Danmarks sikkerhetslandskap endret. På det mest åpenlyse nivået var politi utstyrt med grovkalibrede automatvåpen å se på offentlige steder. I mellomtiden gjorde sikkerhetstjenestene raske fremstøt for å skaffe seg økte maktmidler. Dette omfattet forslag om å tillate det danske forsvarets etterretningstjeneste å overvåke danske borgere i utlandet, og en ny antiterror-pakke til både etterretningstjenesten og politiet.2

Denne tendensen var tydelig i Danmark også før drapene, med beslutningen om å legge regjeringens organisasjon for nettsikkerhet, «Govcert», inn under etterretningstjenesten, og et forslag om utvidet datalagring. Parallelle personverntiltak ble oversett av lovgiverne. Faktisk har det i noen måneder kommet sterk kritikk av den fallende standarden på databeskyttelse i Danmarks offentlige institusjoner.

 

Sikkerhetspolitiske reformer. Dette mønstret har bemerkelsesverdige likhetstrekk med konsekvensene av tilsvarende tragedier i andre land.

Den nyeste listen over «terrorismerelaterte» episoder åpner med det som skjedde i Ottawa i oktober 2013. Hendelsen kanadisk politi klassifiserer som et «terroristangrep», var drapet på en soldat som sto utenfor det føderale parlamentet. Han ble skutt og drept av en mann som opererte alene, og som etterpå tok seg inn i bygningen og havnet i skuddveksling med vakter. Siden da har kanadiske myndigheter presset på for sterkt utvidede fullmakter til politi og sikkerhetsstyrker.3

I desember samme år ble atten mennesker holdt som gisler av en bevæpnet mann i en kafé i Sydney i Australia. Det endte med tre drepte. Den australske regjeringen svarte med en pakke sikkerhetstiltak som observatører mener er den hardeste i nyere australsk historie.4

Så, i januar 2015, førte en serie episoder i Paris (best kjent er angrepet på Charlie Hebdo) til at tjue mennesker døde. Den franske regjeringens reaksjon med å fremme nye lovforslag har vært nærmest identisk med det som skjedde i Australia.

Alle regjeringer har svart på disse hendelsene på en nærmest oppskriftsmessig måte. Det vil si med økt utveksling av data mellom ulike organer, utvidede fullmakter til vilkårlig maktbruk for politiet, mer masseovervåkning, målrettet overvåking uten rettslig kjennelse, mer omfattende lagring av kommunikasjonsdata og svekkelse av personvernet. Det dreier seg i virkeligheten om blankofullmakter på tvers av landegrensene.

Enhver som bekymrer seg for personvernets fremtid, bør nøye merke seg hva som har kommet ut av alle disse angrepene – men særlig tiltakene etter skytingen i Charlie Hebdos redaksjonslokaler i Paris. Kjeden av hendelser i raskt tempo i ukene etterpå har utløst en dominoeffekt med dyptgripende tiltak og flammende retorikk som kan true retten til privatliv i mange tiår frmover.

«Sammen for fred og frihet.» Denne svekkelsen av personvernet er del av et storstilt globalt angrep på personlige friheter, varslet av det fremviste samholdet blant verdens ledere under Hebdo-demonstrasjonen i Paris.

For å sette ting i sammenheng er det bryet verd å spørre hvorfor (og hvordan) alle disse nasjonale lederne spontant dukket opp i Paris’ gater. Etter to måneder er det spørsmålet fremdeles ubesvart. Dette er en avgjørende viktig sak, særlig ettersom mediene så å si unisont har kjøpt den forenklede versjonen at lederne kom sammen for å vise samhold for ytringsfrihet og brorskap.

Enkelte observatører finner dette synet lite troverdig. Statsoverhoder er sjelden samstemte om grunnleggende friheter – bortsett fra når det er et påskudd for konflikt (tenk på det globale hysteriet rundt «krigen mot narkotika» ledet av Thatcher og Reagan på 1980-tallet).5

Ledere er enda sjeldnere enige når det gjelder ytringsfrihet – et felt der de fleste av de politiske tsarene i Paris-demonstrasjonen har et skremmende rulleblad. Og likevel – med utilsiktet ironi kom over førti av dem plutselig til syne i det sensasjonelle, oppstilte bildet som ble tatt i teten av demonstrasjonstoget.

Jeg skriver «over førti» fordi en fullstendig liste – bemerkelsesverdig nok – ikke er lett å finne. Det er få i mainstream medier som oppfatter en slik detaljert oversikt som relevant (det klarer seg lenge med den ofte oppgitte A-listen med Hollande, Merkel, Cameron og Netanjahu).

Det var faktisk en student ved London School of Economics, Daniel Wickham, som på Twitter påpekte det hyklerske ved at Frankrike gikk arm i arm med lederne i Egypt, Algerie, Russland, Tunisia og andre land i ytringsfrihetens navn.6

Likevel, stemningen i Paris var preget av samhold – og ve den som besudlet dette blendverkets magiske øyeblikk. For egentlig representerte demonstrasjonen – og dens generiske konklave av verdensledere – ikke bare en ny enighet; den symboliserte også håp om fremgang for demokrati og rettigheter. Slik var i alle fall den høystemte tonen i de fleste uttalelsene.

Men tilbake til utgangspunktet – hvorfor og hvordan skjedde dette? Og hvorfor i nettopp dette øyeblikket i historien?

Det er mulig at det er dannet en uformell ny akse, angivelig for å beskytte ytringsfrihet og fred, men som i virkeligheten er motivert av behovet for å vise større grad av enhet i «krigen» mot terror.

Aktiviteten antyder at sikkerhetsorganisasjoner over hele verden er enige om at terrorproblemet sannsynligvis vil eskalere.

Like før den store demonstrasjonen i Paris ble det avviklet et langt mindre kjent toppmøte mellom disse nasjonale lederne. Et annet fulgte etterpå i Washington DC. Det all denne aktiviteten antyder, er at sikkerhetsorganisasjoner over hele verden er blitt enige om at terrorproblemet sannsynligvis vil eskalere. Eller at det i det minste vil bli mer tilfeldig, usikkert og politisk mer virkningsfullt og sensitivt.

Globale sikkerhetstiltak. Dersom hensikten med Paris-alliansen virkelig var å danne en ny akse på terrorfronten, oppfyller den allerede den intensjonen. Før støvet hadde lagt seg etter demonstrasjonen, hadde en rad av verdens ledere begynt å hevde behovet for bedre sikkerhet og redusert personvern.

Storbritannias statsminister David Cameron foreslo øyeblikkelig tiltak for å begrense bruken av kryptering, og den australske regjeringsadvokaten brukte angrepene i Paris til å rettferdiggjøre utvidede fullmakter til politiet og sikkerhetstjenestene. Forsøk fra Danmark på å gjeninnføre datalagring fikk støtte, mens strengere sikkerhetstiltak ble fremmet i Nederland, Belgia og Østerrike.

Italia planlegger å innføre et spekter av nye bestemmelser som sikrer mer vidtgående fullmakter til politiet.7 I Belgia undersøker forsvarsministeren og innenriksministeren mulighetene for et lovtillegg som skal tillate mer utplassering av militære i boligstrøk. Spania har innført hardhendte og rasistiske sikkerhetskontroller,8 mens USA vurderer en rekke strenge tiltak.9

Politiaktivitet i forsteder blir stadig vanligere, med høyprofilerte operasjoner rettet mot folk som gir uttrykk for subversive synspunkter. I Antwerpen har politiet foretatt razziaer mot flere hjem, og arrestert folk som skal ha spredt «hatmeldinger i sosiale medier».10

En konsekvens av enhetsfronten i Paris er at politi og sikkerhetstjenester – mange av dem er allerede uansvarlige og utenfor kontroll – vil ha rett til å overskride grensene for akseptabel oppførsel. Det kan akselerere tendensen til militarisering av byene og alminnelig overvåking.

Ekskludering og tilbakeslag. International Business Times har merket seg at angrepene i Paris har hatt en dyptgående virkning på Europas politiske dynamikk:

Over hele Europa bruker ytterliggående høyrepartier og sentrum–høyre-partier terroristmordene til å kreve at landene deres må slå ned på innvandring og bli tøffere mot terrorisme. Slik retorikk kan også få venstrepartier i Europa til å innta en hardere holdning til sivile friheter når de angripes fra høyresiden om at de er svake i sikkerhetsspørsmål, ikke minst fordi det stunder mot valg i mange av disse landene i år.11

I EU Observer går den politiske filosofen Bleri Lleshi lenger, når han uttrykker bekymring for at Europa går mot en angstkrise:

Om man ser på velgerne til greske Gyllent Daggry eller tilhengerne av anti-innvandrings- og anti-EU-partiet UKIP, blir det tydelig at slike partier får økt popularitet blant sosialt eksluderte mennesker.12

Og det ligger noe der. Et opplagt produkt av hvilken som helst omforent holdning regjeringer imellom, er risikoen for å utløse konflikt med dem som føler seg forvist eller isolert av konsensusen. En uke etter Paris-demonstrasjonen gikk 25 000 personer ut i gatene i Dresden i en motdemonstrasjon med protester mot «islamiseringen» av Europa. Denne demonstrasjonen ble i det store og hele fordømt av politiske ledere – en samstemt front som igjen kunne gi næring til ytterligere fiendtlighet og følelse av isolasjon, og muligens ekstremistiske handlinger – og ikke fra islamske terrorister.

Den forente fronten i Paris hadde åpenbart som mål å sende et solidaritetsbudskap mot de som måtte ønske å ødelegge fred og frihet. Faren med dette utspillet er at millioner av andre mennesker blir sinte og frustrerte når det strammes til rundt deres nasjonalistiske eller rasistiske bevegelser. Sikkerhetstjenestene frykter kanskje at denne kjeden av reaksjoner og kontrareaksjoner kan sette nabolag opp mot nabolag.

Det er i alle fall tilfelle at alt som åpent vitner om solidaritet på begge sider av det islamske gjerdet, vekker en intens følelse av å være truet. I Danmark, for eksempel, ble det lagt ned blomster på stedet der drapsmannen var blitt skutt. Det avlet raseri, som bidro til at et rekordstort antall mennesker – 3000 – møtte opp i moskeen da gjerningsmannen skulle minnes i en seremoni den påfølgende fredagen. Denne massive støtten til drapsmannen ga grunnlag for spekulasjoner om en voksende splittelse i det danske samfunnet.13

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here