Frihandelens skyggeside

Etter intense forhandlinger og til dels sterke motsetninger måtte forhandlerne i verdens handelsorganisasjon (WTO) kaste kortene 31. mars.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Målet med forhandlingene var ytterligere liberalisering av handelen med jordbruksvarer, men dette er bare en del av de mer generelle forhandlingene om økt frihandel på nesten alle områder.

Ingenting tyder på at siste ord er sagt i WTO. Drøftingene fortsette nå i mer lukkete rom fram mot WTOs ministermøte i Cancun i Mexico i september. Samtidig viser økende folkelig motstand mot denne politikken at frihandel ikke er den mirakelmedisinen den hittil har vært presentert som.

Reagan og Thatcher

Verdens handelsorganisasjon og dens forløper GATT har drevet sitt arbeid for nedbygging av toll og andre handelshindringer siden 1947. Fram til begynnelsen av 1980-tallet foregikk dette arbeidet i en verden med bred aksept for at ønske om frihandel måtte balanseres mot behovet for offentlig styring av økonomien (blandingsøkonomi).

Ronald Reagans og Margareth Thatchers inntreden på den verdenspolitiske arena kom til å forandre dette bildet fullstendig. Toll, avgifter og kvantitative importrestreksjoner skulle fjernes og skattene senkes. På den måten ville det bli fart på verdensøkonomien, og når fattige land fikk eksportere fritt til rike land, ville de raskt eksportere seg ut av fattigdommen.

70-tallets planer om en ny økonomisk verdensorden (NØV) med sterke innslag av regulerte og garanterte råvarepriser var satt på hodet. Fra og med den såkalte Uruguay-runden i WTO (1986) tok frihandel over som enerådende ideologi i internasjonal økonomisk politikk. Et foreløpig toppunkt for denne politikken ble nådd under inngåelsen av den Nord-amerikanske frihandelsavtalen NAFTA i 1993 som går svært langt i å garantere næringslivets frihet på bekostning av folkevalgte organers mulighet for økonomisk styring. Etter dette har liberaliseringen av verdensøkonomien møtt på stadig sterkere motstand.

Handel med mat

Det nye med Uruguay-runden var at det nå var handelen med matvarer som skulle liberaliseres. Dette var epokegjørende fordi hvert enkelt land fram til da hadde hatt stor frihet til å styre sin landbrukspolitikk som de ville. Men enda viktigere var denne runden fordi den angikk produksjon av grunnleggende varer som enhver nasjon har et absolutt behov for til enhver tid.

Resultatet av Uruguay-runden – avvikling av kvantitative importbegrensning, reduksjon i tollsatsene og begrensinger i det enkelte lands mulighet til å utforme en egen landbrukspolitikk – ga ikke bare de store eksportlandene en solid pengegevinst. Det ga dem også politisk og strategisk makt over importlandene (deriblant Norge og de fleste u-landene).

Eller kanskje er det for unyansert bare å snakke om «land» i denne sammenhengen. Like mye dreier det seg om at de multinasjonale matvaregigantene gjør «matforsyning til et våpen for politisk dominans», som det franske småbrukertidsskriftet Campangnes solidaires skriver.

Nedlagte bruk

Jordbruket har levd med konsekvensene av Uruguay-runden siden 1994, og står nå etter alt å dømme foran nye krav om økt frihandel. Samtidig med jordbruksforhandlingene i WTO, foregår det forhandlinger om liberalisering av verdenshandelen på flere andre områder (som investeringer og tjenester). Det kan derfor være verdt å se nærmere på hva som har skjedd med jordbruket og matproduksjonen i denne tida.

Det som særlig slår en, er at presset på prisene i jordbruket har vært enormt. De produsentene som drar nytte av de beste naturgitte og politisk-økonomiske forholdene har styrt prisene så langt ned at færre og færre bønder makter å følge med. Til tider har for eksempel fleske- og grønnsakprisene i EU ligget under produksjonskostnadene.

Resultatet er at bare de største produsentene har klart å overleve gjennom ny gjeldsfinansiering. Bankene har ikke hatt råd til å slå dem konkurs! Bare i fjor måtte 173.000 EU-bønder spikre igjen fjøsdøra for godt. Og dette på tross av at arbeidsledigheten er stigende, og det kunne vært samfunnsmessig mest fornuftig å opprettholde disse arbeidsplassene. I Norge er situasjonen den samme, selv om utviklingen går noe saktere: I fjor ble 3800 bruk nedlagt, mot 3000 året før.

Genmodifisert

Når fortjenestemarginene pr. kilo kjøtt eller korn osv. synker, tvinges produsentene til å senke kostnadene. Dette er naturligvis ikke alltid av det onde. Men jakten på billigere produksjon har det siste tiåret gitt seg dramatiske utslag.

Kugalskap brøt ut i England etter at Thatcher-regjeringen hadde tillatt lavere behandlingstemperatur for beinmel til bruk i fôr, og kunne med fordelt blitt kalt Tatchersyken. At kyrne ble gale, kom jo rett og slett av at politikerne allerede var det. Siden fulgte svinepest og munn- og klauvsyke.

I USA og til dels i EU (og da illegalt) er bruk av veksthormoner blitt mer og mer vanlig for å øke husdyras melke- og kjøttproduksjon. Utviklingen av genmodifiserte planter utgjør det foreløpig siste framstøtet fra eksportjordbruket for å erobre verdensmarkedet. 71 prosent av all bomull, 74 prosent av all soya og 32 prosent av all mais som dyrkes i USA er genmodifisert. På grunn av ukontrollert spredning må en regne med at en enda større andel er infisert. «Frihandelsvennlig» lovgivning har gjort det mulig for frøfirmaene å få dømt bønder, som ufrivillig har fått infisert åkrene sine med genmodifiserte planter, for tyveri og ulovlig dyrking av disse plantene!

I følge en forsker ved universitetet i Manitoba er spredningen av genmodifiserte planter blitt «absolutt umulig å kontrollere».

Billig arbeidskraft

Denne frie konkurransen har også hatt direkte virkninger på arbeidsforholdene for dem som arbeider innen jordbruket. Etter hvert som brukene blir større, og ikke lenger er familiebruk, men baserer driften på ansatte, overføres presset på disse.

Særlig innen grøntproduksjonen har det vokst fram en underklasse av lavtlønte sesongarbeidere uten faglige rettigheter. Og omfanget er enormt. I Nederland regner man med at 1/3 av landets 100.000 illegale arbeidere fins innen blomster- og grønnsaksektoren.

Tyskland ga midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse til 220.000 sesongarbeidere fordi «arbeidskraften ellers er for dyr». Man regner med omtrent like mange illegale arbeiderer. I Spania regner man med 150.000 illegale arbeidere bare fra Equador. Det er avslørt at timelønna deres kan komme ned i 2,41 euro (ca. 17 kroner).

Verdien av Elfenbenskystens viktigste eksportvare, kakao, har sunket med 75 prosent, med økonomisk krise og tilløp til borgerkrig som resultat.

Fatima fra Marokko, som arbeidet fra 1990 til 2000 hos en stor ferskenprodusent i Sør-Frankrike, forteller til avisa Le Monde diplomatique at arbeidsgiveren hennes hadde gitt henne et absolutt forbud mot å snakke med naboene og mot å få barn… Hun arbeidet 18 timer om dagen, og ble etter behov lånt ut til familiemedlemmer av arbeidsgiveren for husarbeid.

Rettigheter svekkes

«Det ideelle for en jordbruksbedrift er å gjøre arbeidskraft til en faktor som varierer med produksjonsnivået», konkluderer en rapport som tyske, spanke, italienske, nederlandske og britiske fagforeninger har utgitt med støtte fra EU-kommisjonen. Arbeidskraften må ofte kunne skaffes på timen når de store kjedene bestiller, og arbeiderne blir ofte rekruttert gjennom utleiebyråer.

Den mest industrialiserte delen av landbruket presser stadig de økologiske tålegrensene og utnytter et «fleksibelt» arbeidsmarked til det ytterste. Slike forhold er naturligvis ikke ukjent gjennom andre bransjer, men det gir oss klare signaler om hvilken vei utviklingen går.

«Gjennom over hundre år har styrket faglige rettigheter og økt demokratisk styring bygd opp en effektiv motmakt mot markedskreftene. Når denne motmakten nå svekkes, oppstår en farlig ubalanse i dette maktforholdet. Fundamentale rettigheter blir svekket, handelen blir drevet ut i det ekstreme, og grunnleggende menneskelige behov blir gjort til gjenstand for forakt», sier Francois Dufor, talsmann for det franske småbrukarlaget i et intervju.

«Mat er ikke spiker»

Det vi ser er en lite påaktet merkverdighet ved markdesliberalismen: Den svært lille delen av matprodusentene som produserer for verdensmarkedet (ca. 5 prosent) overkjører fullstendig de 95 prosent av bøndene som produserer for hjemmemarkedet.

«Mat er ikke spiker», blir det ofte argumentert i diskusjonen om frihandel. Det er naturligvis riktig. Frihandel med mat fører til enda flere og større problemer enn handel med andre varer.

Ikke desto mindre: Mustads produksjon av fiskekroker på Gjøvik står i fare for å bli flyttet til utlandet på grunn av at nye norske miljøregler er strengere enn utenlandske. I en verden der kapitalen flyter fritt sammen med varene, blir det etter hvert umulig for enkelte land å håndheve strengere miljøstandarder enn andre.

Produksjonen søker til de land som har de laveste produksjonskostnadene. Det vil si: De laveste miljøstandardene, de slappeste arbeidsmiljølovene, de laveste lønningene, de dårligste faglige rettighetene, de laveste skattene osv…

Norge pådriver

Gjennom de pågående forhandlingene om friere handel med tjenester (GATS) – der Norge er en av pådriverne – ønsker WTO nå at en rekke nye områder skal «settes ut på anbud».

Dette gjelder områder der offentlige myndigheter til nå har vært dominerende som post, helsetjenester, undervisning, vannforsyning, kollektivtransport, energi osv. Fri konkurranse på disse områdene er vanskelig forenlig med levering av like offentlige tjenester til alle.

Et frislipp på dette området vil derfor være et alvorlig angrep på velferdsstaten, og samtidig frata demokratisk valgte organer viktige styringsredskaper. Full frihet til investeringer over landegrensa er neste punkt på dagsorden i OECD og WTO. Modellen blir her NAFTA-avtalen og AMI-/MAI-avtalen som ble avvist i 1998, og man risikerer at nasjonale myndigheter blir økonomisk ansvarlige overfor bedrifter som blir «rammet» av for eksempel nye miljølover.

I boka «En annen verden er mulig», beskriver professor Fritz C. Holte denne utviklingen som «kappløpet mot bunnen». De enkelte land blir tvunget til å senke nivået på miljølovgivning og velferdsgoder for å ikke tape konkurranse om investeringen. Bruk av toll og offentlig kontroll med kapitalstrømmene er Holtes forslag til hvordan denne negative spiralen kan brytes.

I avisa Le Monde maner økonomen Dominoque Plihon til kamp mot at alt reduseres til varer på et marked, og han mener at «fellesgoder som vann, utdanning og helse må unntas fra reglene om handel».

Disse to (og stadig flere andre) økonomer ønsker å gå en annen vei enn WTO. Det ønsket også over 100.000 deltagere på Verdens sosiale forum i Brasil (den tredje i rekken) fra 23. til 28. januar i år.

Men WTO frister oss med stadig billigere og stadig flere varer. Klarer vi som innbyggere i forbrukersamfunnet å se at billige varer kan ha en annen pris enn den som står på prislappen?

---
DEL

Legg igjen et svar