Frihandel skaper ikke utvikling

Det er gjennom reinspikka merkantilisme, ikke frihandel, at Brasil og India har hatt økonomisk vekst.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Grete Gaulins presentasjon av globaliseringens herligheter i Ny Tid 21. januar mangler totalt makt- og fordelingsanalyse. Ikke engang Verdensbankens globaliseringsoptimister underpresenterer i den grad hvem som virkelig blir fattigere under globaliseringen. Det er riktig at India, Kina og kanskje Brasil er motorene i dagens økonomiske vekst globalt, men som Aftenposten og Dagens Næringsliv fikk med seg: Afrika sør for Sahara ser ikke ut til å ta del i herlighetene, som Verdensbankens «World Economic Outlook 2004 » presenterte sist høst.

Ikke liberalisering

Det blir stadig gjentatt at den økonomiske veksten i India og Kina skyldes åpning av markeder og liberalisering. Men selv om det er riktig at den indiske og kinesiske økonomien er mer åpen enn før, betyr ikke det at India og Kina har fulgt liberalistenes råd. Tvert imot. De bygger opp sektor for sektor, og slipper dem løs på det globale markedet etter at de har bygd seg sterke. Det er ikke markedsliberalisme Kina og India tjener på, det er kjent, gammeldags merkantilistisk politikk, som alle industrialiserte land har fulgt.

Artikkelen til Gaulin feiler på fire grunnleggende måter:

  • Den tredje verden tjener på globaliseringen, hevder hun – men hun legger ikke vekt på at en stadig større del av den tredje verden holder på å bli den fjerde verden, som blir stadig mer marginalisert jo åpnere økonomiene er. Et Afrika som bare leverer råvarer mens arbeidsstokken er verdens reservearbeidskraft, en arbeidsledighet på 80 prosent er ikke uvanlig.
  • Gaulin ber oss glemme den interne fordelingen i de aktuelle landene. Det er en håpløs forutsetning for enhver analyse. Det er umulig å forutsette seg bort fra intern fordeling, å la være å se på hvem som tjener på globaliseringen i hvert enkelt land. Det at det selges mye ut av et land betyr ikke at landet blir rikere. Det kommer an på hvor mye som selges til gjengjeld og hvor profitten tas ut. Gaulin antar en trickle down effekt av økonomisk vekst. Men spør de tekstilarbeiderne som streiker i Ugandas eksportsoner; Brasils arbeidere som ikke får økt lønn på grunn av 0-sultprogrammet til Lula, eller renovasjonsarbeiderne i Norge som jobber dobbelt så hardt for samme lønn for franske multinasjonale Veolia om de merker noen trickle down effekt.
  • Gaulin antar at det er mulig å få til en fordelingspolitikk, kanskje til og med en velferdsstat i for eksempel Brasil under markedsliberalismen. Men hva skjer med utenlandsinvesteringene om Lula setter i gang med å skattlegge arbeid, avkastning, naturbruk slik at folk kan løftes ut av favelaene? Industriene i verdens eksportsoner er designet slik at de kan flyttes på 36 timer. De bryr seg ikke engang med å sette firmanavn på den strengt bevoktede porten.
  • Gaulin ser ikke at hennes egne argumenter om hva Kina og India gjør bekrefter at dette ikke er markedsliberalismen. Det er reinspikka merkantilisme. Kina er målrettet på å sikre seg langsiktige råvareleveranser og å levere billig arbeidskraft. Eksportsubstitusjon het dette tidligere – nå bannlyst av de nyliberale økonomene.

Som en lus mellom to negler

At det handles er ikke det viktigste særtrekk ved globaliseringen. Det har vært handel over landegrensene så lenge det har eksistert landegrenser. Den økonomiske globaliseringen handler i bunn og grunn om økende monopolisering av sentrale innsatsfaktorer i økonomien, minimalisering av statenes politiske handlingsrom, og binding av en liberalistisk politikk gjennom internasjonale folkerettslige avtaler og økonomiske sanksjoner.

Foreløpig er det i EU og USA monopoliseringen er konsentrert. Kina og India skaper nå et nytt økonomisk senter i øst, som utfordrer de gamle monopoler. Det betyr langt fra at «den tredje verden» generelt, eller dens fattige, tjener på det. For noen blir det som å være en lus mellom to negler. For de 30.000 arbeidsplasser som er truet i tekstilindustrien i enkelte afrikanske land, fra modellandet Mauritius til Zimbabwe, er de to neglene USAs subsidier og Kinas tekstilindustri. Zimbabwe øker nå sine tollsatser med 40 prosent for å sikre sitt nasjonale marked mot dumpingen.

En ny søramerikansk union ble etablert 8. desember i fjor i Cuzco i Peru, for å sikre regional integrasjon og styrke søramerikansk enhet i forhandlingene i WTO. Det kan hende at Brasil med omliggende stater kan utgjøre et nytt økonomisk senter. Men disse landene er så gjeldstyngete og kompradoriseringen av næringslivet så fundamental (Compradors er i Latin-Amerika betegnelsen på agenter for utenlandske eierinteresser), at det økonomiske tyngdepunktet som holder på å utvikle seg i beste fall er meget sårbart.

I Afrika, spesielt sør for Sahara, konsentreres nesten alle utenlandske investeringer om landets råvarer, men ingen forarbeider i Afrika. Her ble kompradoriseringen forseglet i avtaler allerede da landene forhandlet seg ut av kolonistyret, og det har fortsatt helt inn i dagens frihandelsavtaler med EU. Afrika gjør som markedsliberalistene forteller dem: Stiller få krav til investorene om teknologioverføring eller bruk av lokal arbeidskraft. Dette blir det ikke langsiktig utvikling av. Verken milliarder eller millioner løftes ut av fattigdommen under markedsliberaliseringen i Afrika.

Så foreløpig står kampen mellom det gamle Anglo-amerikanske imperiet i vest, og de enda eldre men også nye imperier i øst. Mellom de to neglene i øst og i vest, som på merkantilistisk vis utfordrer dominansen til hverandre, ligger alle de fattigste små og mellomstore landene i verden. Kampen står om monopoler, makt og eierkonsentrasjon.

Teknologi

80 prosent av verdens patenter er registrert i EU og USA. Det er bare seks land i verden som har positiv handelsbalanse når det gjelder salg av lisenser. Særlig innen mat, medisin, IKT og massekultur har storselskapene klart å konsentrere makt – med en håndfull storselskaper innen hver sektor.

På 1980 og 90-tallet vokste de såkalte Sørøst-Asiatiske tigrene like fort, og økonomier og journalister spådde vekst inn i himmelen. De hadde fått kopiere amerikansk teknologi, fordi det var viktig å bygge kapitalistiske bolverk mot kommuniststatene.

Nå gjør TRIPS-avtalen, som USAs storselskaper fikk kuppet inn i WTO i 1994, det veldig mye vanskeligere å oppnå vekst ved tilsvarende teknologikopiering. Likevel kopierer Kina og India teknologi patentert i USA. Det går tvister i WTO mellom USA og disse landene. Det gikk en tvist mellom kinesiske Huawai Telecom som hadde kopiert patenter fra det amerikanske Cisco Network. Huawai mottok 10 mrd dollar i kreditt fra Kina for å utkonkurrere de store vestlige telekommunikasjonsselskaper da de gikk inn i Afrika. Brasil tør ikke kopiere annet enn medisiner der patentet har gått ut på dato. Sør-Afrika torde ikke kopiere lovlig engang, Aids-medisiner til egen befolkning.

Naturressurser

Gaulin fryder seg over Kinas investeringer i koppergruver i fattige Zambia.. Men gruvene er ikke ny produksjon. Det er gamle gruver. Det er ingen fornybar ressurs. Kina kjøpte ikke gruvene av Zambia, men av Ivanhoe Capital Corporation, som kjøpte da Verdensbanken krevde privatisering i Zambia. Kina forarbeider ikke kobberet i Zambia og skaper ikke arbeidsplasser i Zambia. Kobberet sendes til videreforarbeiding via et fransk selskap i Sør Afrika. Kinas økte handel med Zambia har en negativ handelsbalanse for Zambia: 9 millioner dollar. Zambias BNP i 2003 var på bare 4300 millioner dollar. Det betyr 9 millioner dollar i økt gjeld – årlig. Hvordan skal Zambia bli rikt av slikt?

Poenget er at Kina skjønner at landet må eie, eller ha kontraktfestet tilgang til naturressurser for sin produksjon skal det bli en stormakt. Så mens de store vestlige gruveselskapene trekker seg ut av kortsiktig profitthensyn, kjøper Kina langsiktig strategisk – det nye imperiet.

Miljøet

Til slutt: Vi klarer ikke helt å svelge en annen av Gaulins sentrale forutsetninger: «Glem miljøet et øyeblikk – regnskogen og Amazonas og alt det der.» Vi har litt for lang bakgrunn fra miljøbevegelsen til å hylle en vekst som i så stor grad er miljøfiendtlig.

---
DEL

Legg igjen et svar