Frihandel mot frihandel

Lula svikta solidariteten med fattige u-land på siste WTO-møte i Genève i juni. Men på sitt eget kontinent har han stilt seg i spissen for å hindre at USA får definere spillereglene.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

USA har over lengre tid jobba for å få alle latinamerikanske land (unntatt Cuba) inn i en all-amerikansk frihandelsavtale (FTAA). Avtalen skulle etter planen tre i kraft 1. januar. Men forhandlingene skar seg før sommeren etter at Brasil satte hardt mot hardt.

I stedet undertegna ni stater 18.oktober en avtale om et søramerikansk frihandelsområde. Det dreier seg om de såkalte Mercosur-statene og Andes-statene.

Mercosur og Andes-unionen

Mercosur ble oppretta i 1991 som en økonomisk samarbeidsavtale mellom Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay. Dette samarbeidet har fått nytt liv etter at Lula kom til makta i Brasil.

Andes-unionen (CAN) omfatter – fra sør til nord – Bolivia, Peru, Ecuador, Colombia og Venezuela. De fem statene forsøker å stå sammen i handelskontakten både med USA, med EU og med Kina som står fram både som et enormt marked og som en dramatisk trussel mot deres egne arbeidsplasser.

På det søramerikanske kontinentet er det bare de tre småstatene Guyana, Surinam og Fransk Guyana som står utafor den nye frihandelsavtalen siden Chile og Bolivia er assosierte medlemmer av Mercosur.

Tre atskilte handelsmønstre

Verdenshandelen preges av tre helt atskilte handelsmønstre. Det aller meste er handel mellom rike, industrialiserte land – såkalt nord-nord-handel.

Handelen mellom nord og sør er det mye mindre av. Den fører videre mange av de gamle skjevhetene fra kolonitida og låser mange fattige land fast i et utviklingsmønster de ikke kommer ut av: Sør leverer råvarer til nord og tar i mot industrivarer og avanserte tjenester fra nord.

Handel mellom land i sør er en helt bagatellmessig del av den samlede verdenshandelen – til tross for at slik handel ville gi fattige land mulighet for å utvikle et mer allsidig næringsliv og gi dem flere bein å stå på. Problemet har vært at de i den sårbare startfasen ikke klarer konkurransen fra velutbygde eksportnæringer i nord.

Mottrekk mot USA

USA har i lengre tid forsøkt å binde latinamerikanske land inn i det vanlige nord-sør-mønstret. Det første skrittet kom med den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA – der Mexico ble trukket inn i en avtale med USA og Canada.

Denne avtalen skulle så utvides til en frihandelsavtale (FTAA) for alle amerikanske land – unntatt Cuba som USA ikke vil handle med. Forhandlingene har vart i fem-seks år, men det har til nå ikke vært mulig å overvinne mistenksomheten fra latinamerikanske land om at en slik avtale bare ville befeste det nordamerikanske overtaket.

Forhandlingene er utsatt på ubestemt tid etter at Mercosur-statene i vår nekta å godta det opplegget som USA hadde lagt på bordet.

Det opplagte mottrekket

Det opplagte mottrekket mot å videreføre det tradisjonelle nord-sør-mønstret er å utvikle frihandel mellom latinamerikanske land før en åpner seg helt for eksport fra USA og Canada. På den måten skjerpes konkurransen innbyrdes, de minst konkurransedyktige bedriftene bukker under, men det skjer i konkurranse mellom land som ikke ligger alt for langt fra hverandre i utviklingsnivå.

Dermed står en bedre rusta til å møte konkurransen fra nord både på kort og lang sikt. Den konkurransen blir om noen år atskillig hardere hvis WTO-forhandlingene ender med å følge opp rammevedtaket fra WTO-møtet i Genève i juni.

Full frihandel på femten år

Avtalen mellom Mercosur-statene og Andes-statene innebærer at de fleste tollsatsene skal ned til null i løpet av ti år. For de mest følsomme varene er det lagt på fem år til.

Handelen mellom de ni statene var i 2003 på 31 milliarder dollar. Allerede i 2007 skal handelen være oppe i 50 milliarder dollar – hvis det går slik økonomene spår.

Så spørs det om det betyr at en del av handelen nord-sør erstattes av handel sør-sør – eller om det betyr at lokale markeder basert på lokal produksjon erstattes av import fra andre land i Sør-Amerika.

Ikke alt er harmoni

Foreløpig er avtalen bare underskrevet av regjeringene. Den skal nå i løpet av 60 dager godkjennes av parlamentene i de ni statene.

Det er på ingen måte opplagt at det skjer, for alt er ikke bare harmoni. Bøndene i Peru frykter for eksempel at de vil tape i konkurransen med eksportjordbruket til Argentina og Brasil, mens bøndene i Paraguay vil ha raskere adgang til markedene i andre land for soyabønnene sine.

Skepsisen til FTAA

Erfaringene med NAFTA, den nordamerikanske frihandelsavtalen som i 1994 ble inngått mellom USA, Canada og Mexico, ligger bak når skepsisen til en all-amerikansk frihandelsavtale i USA-regi (FTAA) er så stor i latinamerikanske land. Mexico har på ingen måte fått den utviklingen som ble spådd da avtalen ble til.

Mange frykter derfor at FTAA vil kvele viktige tilløp til nasjonal industrisatsing og at eksportveksten vil skje fra arbeidsplasser som vinner i konkurransen ved å basere seg på uverdige lønns- og arbeidsvilkår.

Er fagbevegelsen sterk nok?

Det er et felles problem både i sør og i nord at FTAA vil øke konkurransen fra utlandet i en situasjon der fagbevegelsen på forhånd står svakt i de fleste land både i Nord- og Sør-Amerika.

Skarpere konkurranse vil tvinge arbeidsgivere og bedriftsledere til å finne løsninger som reduserer kostnader. De enkleste løsningene er å slå ned lønninger, skvise fagorganiserte, flytte til land med lavere lønninger og enda svakere fagbevegelse.

Slike nedgangsspiraler kan bare brytes ved at fagbevegelsen er sterk nok til å slå tilbake – men det må skje både i nord og i sør hvis spiralen skal knekkes. Da vil bedriftslederne i stedet lete etter løsninger som øker produktiviteten og som derfor tåler høyere lønn og bedre arbeidsvilkår.

SEPARATFREDEN MED USA OG EU

Etter WTO-møtet i Genève i juni har Brasil satt mye inn på å gjøre godt igjen den enegangen som landet sto for der. Brasil brøt da – sammen med India – ut av den u-landsblokken som tvang USA og EU i kne under WTO-forhandlingene i Cancun i 2003.

I Cancun låste forhandlingene seg fordi u-landsblokken ikke lot seg splitte. I Genève sto USA, EU, Australia, India og Brasil fram som den nye, overraskende makt-konstellasjonen som dikterte den løsningen som alle andre hadde å slutte seg til.

Brasil valgte i Genève å skjele mest til interessene til det mektige eksportjordbruket sitt, mens mange fattige u-land ble oversett og overkjørt. Mange av dem har i lengre tid prøvd å få ørens lyd i WTO-forhandlingene for prinsippet om «matsuverenitet:» Det at et land som ikke er sjølberga med mat skal ha lov til å beskytte egne bønder mot import utafra.

Denne brasilianske «separatfreden» med USA og EU provoserte alle dem som etter WTO-møtet i Cancun i 2003 hadde satt sin lit til at det fra da av var en samla u-landsfront som skulle tømre de kompromissene som USA og EU måtte forholde seg til.

---
DEL

Legg igjen et svar