Frihandel i krise

Hvem står for hva i WTO forhandlingene, og hvilke følger vil en kollaps få?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Landbruk utgjør kun tre prosent av den globale produksjonen og ti prosent av verdenshandelen, men på samme tid er landbruk den mest fordreide sektoren i verdensøkonomien. Å ta vekk handelsbarrierene og kutte subsidieordningene vil dermed få store fordeler for fattige land. Nobelprisvinner i økonomi, den amerikanske professoren Joseph Stiglitz, mener at EU og USA mistet en gylden anledning til en mer rettferdig handel da de valgte å starte forhandlingene i Doha fra grunnen av etter kollapsen i Seattle i 1999. Han mener en bindende avtale om full markedstilgang er løsningen. Ifølge Verdensbanken vil 60 prosent av de fordelene man så for seg under ministermøtet i Doha komme fra landbruket.

Stor avstand

Amerikanerne, gjennom sin handelsrepresentant Rob Portman, har kommet med et friskt forslag. Han foreslår et tariffkutt på 90 prosent på landbruksprodukter, og vil kutte de mest handelsvridende subsidiene med 60 prosent. EU har svart med å foreslå kraftige kutt på handelsvridende subsidier, men forslaget innebar så beskjedne tariffkutt at det ikke ble mottatt som seriøst av de fleste forhandlerne. EUs handelskommissær Peter Mandelson har lagt frem en ny plan hvor han foreslår å kutte tariffene med gjennomsnittlig 46 prosent, mot det amerikanske forslaget som ville gitt et gjennomsnittskutt på 39 prosent. Ved første øyekast ser forslaget bedre ut enn det amerikanske, men det er det ikke. Amerikanerne har satt sammen en mye mer ambisiøs pakke, og vil gå mye lengre på en rekke områder.

I tillegg ønsker EU å kunne definere opp til åtte prosent av alle jordbruksvarer som «sensitive,» og dermed ha andre regler for disse. Ifølge analytikere fra Verdensbanken nøytraliserer dette forslaget eventuelle fordeler fattige land skulle få fra avtalen. G20 og USA har forkastet forslaget fra EU. G20, som består av en rekke store jordbrukseksporterende land som Kina, Brasil og India, har på sin side kommet med et forslag om å kutte tariffene med 75 prosent. Et annet problem som gjør det hele veldig forvirrende er at man i de forskjellige pakkene opererer med ulike definisjoner. Dette fører til at enkeltvarer, etter å ha blitt omdefinert til en annen gruppe, ikke omfattes av en gitt nedjustering av tariffen.

Mandelson sliter med mye motstand internt, og blant andre Frankrikes president, Jacques Chirac, mener at Mandelson allerede har lovet bort for mye. Chirac har truet med å nedlegge veto mot ethvert forslag som krever flere endringer enn det man allerede har blitt enige om. Mandelson, ulikt de andre handelsrepresentantene, kan nemlig bare forhandle på det mandatet han har fra EU. Andre representanter står friere, men må «selge» avtalen hos sine respektive regjeringer og befolkninger.

Ingen konsesjoner

G20 har nektet å gi noen som helst slags konsesjoner innen industri eller tjenestesektoren før de ser en reell fremgang på landbruksprodukter. Det er nettopp i tjenestesektoren at EU har gått lengst i å tilby insentiver. For at man skal lykkes i Hong Kong, må EU gi etter på landbrukstariffer mens G20 må tilby noe på industri og tjenester. En rekke møter har vært holdt i forkant av Hong Kong for å sikre dette. De har ikke ført frem. Mislykkes man i Hong Kong kan det faktisk være enden på WTO som et forhandlingsforum.

Nå er det flere parter enn EU, USA og G20 i disse forhandlingene, og andre grupper kan ende opp med å kjøre WTO i grøfta også. Norge og Japan er for eksempel minst like proteksjonistiske som EU i jordbrukspolitikken, men de er fornøyd med å la EU kjempe denne saken i WTO. Det er imidlertid usikkert hva disse vil gjøre om EU går lenger i å imøtekomme krav fra G20 og USA. Mange fattige land som har særavtaler med EU er også redd for å miste det europeiske markedet hvis deres fordeler forsvinner.

Avstanden synes lang til 90-tallet, hvor man snakket varmt og positivt om «globalisering» og hvordan dette skulle løse alle mulige problemer. I dag har pendelen svingt tilbake mot proteksjonistisk politikk. President George W. Bush har en frist frem til midten av 2007, hvor en fremforhandlet handelsavtale skal hurtigbehandles av Kongressen. Etter dette vil den normale saksgangen virke inn, noe som nesten garantert vil sørge for at avtalen i hvert fall ikke får en godkjennelse før etter presidentvalget i USA i 2008.

Stiglitz mener at det er høy risiko for at forhandlingene i WTO i Hong Kong vil kollapse. Han mener at rike land trenger å komme med en symbolsk gest for å vise at man er interessert i reelle forhandlinger, og ikke ønsker å påtvinge de fattige landene en dårlig avtale.

Urettferdig

Rike land går i dag inn for liberalisering av handel med industrivarer gjennom WTO-systemet, samtidig som de hindrer en liknende politikk på jordbruksvarer hvor Afrika har et såkalt komparativt fortrinn. I tillegg presser mektige institusjoner som IMF og Verdensbanken afrikanske myndigheter til å fjerne en beskjeden støtte til fattige småbønder og en gryende industri. De industrialiserte landene har selv bygget opp sin industri gjennom en proteksjonistisk politikk. En liknende strategi er i dag umulig å følge for afrikanske myndigheter under det rådende internasjonale regimet.

Stiglitz er i England for å promotere sin nye bok Fair Trade for All, som tar for seg WTO-forhandlingene. I et intervju til den engelske avisen The Independent sier han at den rike verden har sveket de fattige ved å gå tilbake på løfter om å fjerne subsidieordninger på landbruk. Disse subsidiene fører indirekte til at flere millioner mennesker lever i fattigdom. Den største enkeltutfordringen ser Stiglitz i de amerikanske subsidiene for bomullsprodusenter. Disse subsidiene hjelper 25.000 amerikanske storbønder, men skader nesten én million mennesker i Afrika. Stiglitz sier at denne ene saken kan føre til at forhandlingene går av skinnene. Han mener at USA, og i noe mindre grad EU, representerer et problem i denne saken.

De 148 medlemmene i WTO har en frist til desember 2006 for å komme frem til en avtale. Flere og flere tror at de ikke vil greie det, og en økende gruppe mener at de ikke burde greie det. Focus on the Global South sier i sin aktivisthåndbok:

«Enhver avtale som kommer ut av de pågående forhandlingene vil bidra til å styrke de store nasjonale og multinasjonale selskapenes kontroll over verdens kapasitet når det gjelder landbruk, industri, teknologi og infrastruktur.»

Uansett: en kollaps i forhandlingene kan imidlertid føre til en enda mer proteksjonistisk politikk verden over.

---
DEL

Legg igjen et svar