Michael Nast: Den samlivsudugelige generasjonen

Michael Nast kaller sin egen generasjon Y for «generasjon samlivsudugelig».

Fra TV-SERIEN FRIENDS
Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

generasjonFor ett år siden offentliggjorde Michael Nast (f. 1975) en artikkel med tittelen «Generation Beziehungunfähig», «den samlivsudugelige generasjonen». Til sin overraskelse fikk han én million klikk og hundrevis av eposter som reaksjon på artikkelen, som til nå er lest av over tre millioner mennesker. Nast hadde åpenbart truffet en nerve. 15. februar i år kom så en hel bok med den samme tittelen. Nast har deretter ligget på toppen av Der Spiegels bestselgerliste i to måneder på rad. Han reiser nå på opplesningsturné rundt i Tyskland og fyller de største auditoriene på universitetene. Flere av arrangementene er utsolgt ukevis i forveien. Nast blir dyrket som en popstjerne. Hva er så budskapet?

Generasjonsskille. Tittelessayet på fire sider tar utgangspunkt i at Nast en helg besøkte sine foreldre, som bor i utkanten av Berlin. Da foreldrene var på hans alder, var de gift, hadde hus, barn og to biler, og var kommet mye lenger enn ham. Sammenliknet med dem er Nast mislykket: 40 år, ugift og fortsatt singel. Når han betrakter sine venner og bekjente, er barn, eget hus og bil unntak. De han kjenner, er i trettiårene, bor i kollektiv, har ikke bil og synes det er for tidlig å bli foreldre. Noe av forklaringen ligger i at utdannelsen tar lengre tid og at tidspunktet for etablering dermed forskyves til fremtiden. Dessuten blir jobb og karriere oppvurdert på bekostning av kjærlighetsforhold. En venn av Nast er journalist og 32 år. Kjæresten forlot ham fordi hun hadde følelsen av å være sammen med en singel. Arbeidet var viktigere enn henne. Og vennen gir henne rett. Hardt arbeid er prisen for selvrealisering. Foreldregenerasjonens skille mellom arbeid og fritid har brutt sammen.

Partneren i veien. Nast mener at jobben betyr mer nå enn før. Arbeidet er blitt et selvrealiseringsprosjekt, og vi er beskjeftiget med oss selv på heltid. Alt vi gjør, blir til «statements» som skal profilere oss selv: mote, reisemål og preferanser når det gjelder litteratur og musikk. Nast beskriver en generasjon som befinner seg i en tilstand av selvoptimering og aldri blir ferdige med å realisere det perfekte. Partnerne står i veien for selvrealiseringen.

«Den som begrenser seg til seg selv, går glipp av alt annet,» skriver Nast. Boken har nesten på hver eneste side slike formuleringer som er fremhevet med fete typer. Et fåtall er så gode at de oppnår status som aforismer, og ofte gjengis velkjente formuleringer uten noen ny vri: «Enhver er seg selv nærmest.» Noen ganger serverer Nast rene blødmer: «Vi er sårbare skapninger, og i kjærligheten er vi på det mest sårbare.» Det er nok sant, men man begynner å svette av måten det sies på. Andre ganger kommer han med treffende karakteristikker: Såpeserien Berlin Tag & Nacht på RTL II (som hadde gått i 1000 episoder i 2015) beskrives som «en pornofilm der sexscenene er klippet bort».

Nast har intet konsept for hvordan en skal kombinere jobb og parforhold. Han fremhever selv at han gir en tilstandsbeskrivelse og ingen løsning. Likevel lever han i håpet: Når den rette dukker opp, vil konflikten opphøre – i det minste håper han dét.

Mottakelsen i Tyskland. Mens unge kvinnelige bloggere er fra seg av begeistring for Nast, har flere avisanmeldere vært kritiske. Rieke Wiemann skriver i Frankfurter Allgemeine Zeitung at boken ikke inneholder noen nye innsikter. Likevel dyrkes Nast av generasjon Y slik mødrene feiret Carrie Bradshaw fra Sex and the City. Nasts popularitet ligger i hans opptreden, mener Wiemann. Han er som person hverken spesielt innbilsk eller selvopptatt, men gir et sympatisk inntrykk. Han famler etter ordene når han snakker og tillater seg digresjoner om barndom og oppvekst i det gamle DDR. Han har ikke løsningen, men er selv et symptom på det han diagnostiserer. Sahrah Franke i Hannoversche Allgemeine er lite begeistret: «At Nast leser opp på et sykehus i Hannover er et bisart symbol på tesene hans: Vi ligger nede for telling. Og det gjør også vår måte å kommunisere på. Men samfunnet har skylden. […] Boken minner om pseudofilosofiske samtaler i baren etter noen øl.»

Nina Pauer i Die Zeit synes boken er full av overflødige repetisjoner. Når det velkjente drøvtygges om og om igjen, presses leseren mot smertegrensen. At hundretusener av unge kvinner leser boken, kan det ikke skyldes innholdet. Hvordan forklare populariteten? Nast er «åpen» om sin følelsesmessige utilstrekkelighet. Dermed forvandles han fra drittsekken som slutter å ringe kjæresten til en angrende synder damene kan tilgi, konstaterer Pauer. Og på foredragsturneen er over 90 prosent av tilhørerne unge kvinner.

Selvforaktende helter. Populariteten sikres ved å bekjenne egen tilkortkommenhet: Jo mer stakkarslig en fremstiller seg selv, desto større heltestatus. Bølgen av selvutleverende bekjennelseslitteratur ruller derfor videre: Har du slitt med spisevegring, alkoholisme, kreft, et handikappet barn, samlivsbrudd, ulykkelig forelskelse, dødsfall i familien eller for tidlig sædavgang? Skriv roman om det! Eller en essaysamling, som Nast. Leserne gis derved en kjærkommen anledning til å projisere sine egne svakheter ut på idolet. Forfatteren blir en slags syndebukk. Selvforaktende forfattere blir helter for en generasjon med dårlig selvfølelse.

Rollespill og depresjon. Nast opererer med en teori om at generasjon Y iscenesetter seg selv gjennom masker og rollespill for å bli perfekte. Og så mister de sitt autentiske jeg i spillet. De må holde en fasade. Dermed mister de kontakten med seg selv. Resultatet er depresjon. Moroa ved rollespillet er borte, ifølge Nast. Mange opptrer som dårlige skuespillere når de skal spille seg selv. Det lykkes dem bare å gi en unaturlig og affektert forestilling. Noe av grunnen er sosiale medier. Enda verre er de som har vokst opp med internett. Han nevner som eksempel en 15-åring som har lagt ut et nytt foto av seg selv på Facebook. Etter 30 minutter har han bare fått syv «likes». Han ble dermed tvunget til å slette bildet, siden han opplevde den svake oppmerksomheten som et direkte angrep på sitt jeg. Han har allerede begynt å markedsføre seg selv.

Medlemskap i et treningsstudio fungerer som sovepute ut fra maksimen: «Jeg betaler jo avgiften, og da trenger jeg ikke å trene.»

Systemkritikk uten løsning. Innsikten i at industrivekstsamfunnets imperativer om stadig mer vekst overføres på privatlivet, er treffende. Når den enkeltes prioriteringer blir formålsrasjonelle, svekkes privatsfæren som et refugium fra den store og kalde verden der ute. Her markerer Nast en slags systemkritikk, men har lite å si om hvordan denne utviklingen skal reverseres. Dessuten er nok forklaringsmodellen med at nyliberalismen har satt seg gjennom i kjærlighetslivet for enkel: Selvperfeksjoneringen skulle liksom tilsvare profittmaksimering gjennom bytteverdien på kjøttmarkedet. Men Nast viser jo også at drømmen om det perfekte kan være med på å opprettholde status quo. Han gir morsomme eksempler på at medlemskap i et treningsstudio fungerer som sovepute ut fra maksimen: «Jeg betaler jo avgiften, og da trenger jeg ikke å trene.» Den halvhjertede strebenen etter det perfekte fører ikke til noen forandring – og det er kanskje like bra.

Men selvsagt tjener kapitalismen på at vi er kontinuerlig utilfredse med oss selv: Slik kan nye varer og tjenester dekke stadig nye behov vi ikke visste vi hadde. Og dermed er den økonomiske «veksten» sikret. Oppgaven blir å kanalisere den enkeltes psykologiske frustrasjon til kollektive politiske mål, fra Nasts essayistiske sjelemassasje til samfunnsforandring.

---