Frie markeder er en illusjon

John Mikler hevder at verdens største bedrifter er så økonomisk overlegne sine konkurrenter at det blir feil å snakke om globale markeder og fri konkurranse.

frie markeder
Hansen er fast anmelder i Ny Tid.

The Political Power of Global Corporations

John Mikler

Polity Press

USA

Ingen nye aktører klarer å etablere seg i markeder preget av monopolliknende tendenser. Mikler hevder at de store firmaene heller enn å konkurrere i frie markeder, definerer og kontrollerer dem. Det er utgangspunktet for hans studie av globale selskapers politiske makt i boken The Political Power of Global Corporations.

«Globale» vs. «store» firmaer. Mikler påpeker først at bare et lite antall av det som ofte omtales som «globale selskaper», virkelig er det. UNCTAD definerer selskaper som globale dersom de har mer enn 60 prosent ansatte fra andre nasjonaliteter enn der hovedsetet ligger, at mer enn 60 prosent av salgsinntektene kommer fra andre land enn der hovedsetet ligger, og det samme med aksjekapitalen. Med denne forståelsen finnes det ikke mange globale firmaer i verden i dag. Mikler er derfor opptatt av at vi «re-territorialiserer» vår forståelse av globale selskaper. Walmart brukes som eksempel på et selskap mange omtaler som «globalt», men som etter den ovennevnte forståelsen er entydig amerikansk.

Store selskapers politiske makt er geografisk forankret heller enn global.

Store selskapers politiske makt er geografisk forankret heller enn global. Mikler viser oss en rekke eksempler på at store selskaper forhandler frem gunstige avtaler for seg selv i enkelte land, og på den måten bidrar til at det globale finansielle landskapet differensieres og utnyttes.

Like anerkjente tross snusk

Apple betalte for eksempel ingen (0 prosent) inntektsskatt på de 30 milliarder dollarene som selskapet – gjennom såkalt «aggressiv skatteplanlegging» – tjente i Irland mellom 2009 og 2012. Google flyttet 80 prosent av sitt overskudd til skatteparadiset Bermuda i 2011, og betalte kun 2,4 prosent selskapsskatt på profitt tjent utenfor USA det året. Store kontrakter med 600 fabrikker med til sammen 800 000 ansatte, gjør at det amerikanske sportsmerke NIKE har så stor politisk autoritet og forhandlingskraft i flere lavkostproduksjonsland at arbeidsvilkår, inkludert lønninger, kan presses langt under det forsvarlige. Og dette skjer, paradoksalt nok, samtidig som firmaene bruker mye energi på å bygge sin egen merkevare som «samfunnsansvarlige bedrifter». Det gjør de så bra at de nærmest er upåvirket når skatteunndragelser eller produksjonsskandaler blir kjent for publikum.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here