Frie markeder er en illusjon

John Mikler hevder at verdens største bedrifter er så økonomisk overlegne sine konkurrenter at det blir feil å snakke om globale markeder og fri konkurranse.
frie markeder
Avatar
Hansen er professor i samfunnsfag ved UiS og fast anmelder i Ny Tid.
Email: ketil.f.hansen@uis.no
Publisert: 01.06.2018

The Political Power of Global Corporations

John Mikler

Polity Press

USA

Ingen nye aktører klarer å etablere seg i markeder preget av monopolliknende tendenser. Mikler hevder at de store firmaene heller enn å konkurrere i frie markeder, definerer og kontrollerer dem. Det er utgangspunktet for hans studie av globale selskapers politiske makt i boken The Political Power of Global Corporations.

«Globale» vs. «store» firmaer. Mikler påpeker først at bare et lite antall av det som ofte omtales som «globale selskaper», virkelig er det. UNCTAD definerer selskaper som globale dersom de har mer enn 60 prosent ansatte fra andre nasjonaliteter enn der hovedsetet ligger, at mer enn 60 prosent av salgsinntektene kommer fra andre land enn der hovedsetet ligger, og det samme med aksjekapitalen. Med denne forståelsen finnes det ikke mange globale firmaer i verden i dag. Mikler er derfor opptatt av at vi «re-territorialiserer» vår forståelse av globale selskaper. Walmart brukes som eksempel på et selskap mange omtaler som «globalt», men som etter den ovennevnte forståelsen er entydig amerikansk.

Store selskapers politiske makt er geografisk forankret heller enn global.

Store selskapers politiske makt er geografisk forankret heller enn global. Mikler viser oss en rekke eksempler på at store selskaper forhandler frem gunstige avtaler for seg selv i enkelte land, og på den måten bidrar til at det globale finansielle landskapet differensieres og utnyttes.

Like anerkjente tross snusk

Apple betalte for eksempel ingen (0 prosent) inntektsskatt på de 30 milliarder dollarene som selskapet – gjennom såkalt «aggressiv skatteplanlegging» – tjente i Irland mellom 2009 og 2012. Google flyttet 80 prosent av sitt overskudd til skatteparadiset Bermuda i 2011, og betalte kun 2,4 prosent selskapsskatt på profitt tjent utenfor USA det året. Store kontrakter med 600 fabrikker med til sammen 800 000 ansatte, gjør at det amerikanske sportsmerke NIKE har så stor politisk autoritet og forhandlingskraft i flere lavkostproduksjonsland at arbeidsvilkår, inkludert lønninger, kan presses langt under det forsvarlige. Og dette skjer, paradoksalt nok, samtidig som firmaene bruker mye energi på å bygge sin egen merkevare som «samfunnsansvarlige bedrifter». Det gjør de så bra at de nærmest er upåvirket når skatteunndragelser eller produksjonsskandaler blir kjent for publikum.

Da det i 2010 ble kjent at det kinesiske selskapet Foxconn Technology Group, som produserte iPhone for Apple, tvang arbeiderne sine til å jobbe 100 timer overtid per måned, innlosjerte dem under svært dårlige forhold på fabrikkens sovesaler og betalte dem en elendig lønn, førte det ikke til noen som helst forbruker boikott av iPhone – snarere tvert imot. Apple ble året etter den mobilprodusenten i verden som tjente mest. Apple byttet produsent i Kina, men i 2015 viste det seg at det også i den nye fabrikken ble produsert iPhone-er under svært kritikkverdige forhold – uten at salget gikk ned eller aksjeprisen sank. Og hvor mange av oss har egentlig sluttet å bruke Google etter at Dagens Næringsliv i fjor avslørte at selskapet betalte skarvelige 2,9 millioner i skatt av en omsetning på 2,5 milliarder kroner i Norge? Aggressiv skatteplanlegging – hvor Google Irland fakturerer Google Norge for merkevarerettigheter og annet – gjorde at Google Norge gikk med tap i 2016! Likevel er Apple og Google, ifølge det amerikanske økonomitidsskriftet Forbes, verdens aller «most admired companies».

Bestemmer samfunnsdiskursen

Det positive bildet av seg selv klarer firmaene i stor grad å opprettholde ved å bestemme hvilken samfunnsdiskurs som blir gjeldene. Fordi de er så store, har de ressurser nok til å sette agendaen og bestemme hvordan vi snakker om ting (verdens 20 største firmaer har samme årlige omsetning som verdens 138 fattigste land). De store firmaene har en egeninteresse av at vi snakker om neoliberalisme og markedets makt som om «there is no alternative» (jf. Margareth Thatchers slagord TINA fra begynnelsen av 1980-årene). Men ifølge Mikler har ikke markedet makt. Det er de store firmaene som har makt, mens det frie markedet nærmest ikke finnes der de store firmaene opererer. Hvor fritt er markedet for sosiale medier når Facebook i dag har 2,2 milliarder brukere og nylig har kjøpt opp både Instagram og WhatsApp?

Miklers bok er tungt stoff. Han skriver ikke «short and sexy», han lesser på med referanser og tar en mengde forbehold i det han skriver.

Den neoliberale diskursen får det til å høres ut som om den økonomiske utviklingen ikke kan styres, at den bare går sin helt naturlige gang. Men Mikler minner oss på at de store selskapene har egeninteresse av å avpolitisere sin egen rolle og få folk til å tro at utviklingen ikke kan styres politisk. Dermed kan de globale selskapene fortsette å påvirke politiske beslutningstakere til å vedta vilkår som gjør at firmaene forsetter å vokse – både i økonomisk omfang og når det gjelder politisk makt.

Miklers bok er tungt stoff. Han skriver ikke «short and sexy», han lesser på med referanser og tar en mengde forbehold i det han skriver. Jeg ville nøyd meg med å lese denne anmeldelsen og latt boken ligge. I alle fall: Ikke kjøp den på Amazon – da bidrar du til å opprettholde markedsmonopolet til de globale, store i deres styrte neoliberal verden.

Kommentarer