Fri oss fra valgfriheten

Blir vi lykkeligere gjennom å gjøre grundige studier av hvilket jernbaneselskap vi foretrekker?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Valgfrihet er tidens honnørord, det politiske simsalabim som alle gir sin uforbeholdne tilslutning. Vi lever ikke lenger. Vi velger. Dagen lang. Tilbudene oversvømmer oss. Det gjelder både engangstilbud, røvertilbud, strakstilbud og «du kan ikke være det for uten»- tilbud. Den salige valgfrihet gjelder alt: Mobiltelefonoperatør og lammekjøtt, sykehus og bensin, betablokker og drosjeselskap, bank og buss, elektrisitetsverk og lege. Våre valg skal være drivstoffet i det konkurransesamfunnet som skal gjøre alt billigere og alle lykkeligere.

Jeg er møkka lei. Jeg vil ikke bruke livet mitt på alle de meningsløse og uvesentlige valg som jeg inviteres til å gjøre.

Det var en gang…

En gang for fryktelig lenge siden var det noe som hette maksimalpriser. Man gikk i butikken og kjøpte brød og pølser og visste at en ikke betalte for mye. Lånte du penger, var rentefoten noe du slapp å ta stilling til. Renta var ikke bare fastsatt som utlån fra Norges Bank til andre banker. Renta var renta i alle banker. Gikk du til doktoren, så gikk du til distriktslegen eller til nærmeste doktor. Og «sykehuset» var byens eller fylkets sykehus. Det som i dag heter «fritt sykehusvalg» ville for folk flest vært en ubegripelighet. Strøm var noe man bestilte på e-verket. Når regninga kom, betalte man i tillit til at samfunnet var under såpass politisk kontroll at en ikke ble lurt. Og telefon bestilte du på Telegrafverket, og varte det for lenge før telefonen ble installert, eller hvis regninga ble for stor, så viste en det ved å stemme Høyre ved neste valg. Nå må en bruke timer og dager på å finne ut av hvor og hvordan det er billigst. Det ikke lenger noe som heter Telegrafverket og som politikerne har ansvaret for. Nå heter det tele2 og Telenor og Telehermansen og gud vet hva. Og skal du installere telefon, så heter det Bravida og den slags merkverdigheter. Og er det hull i veien, så er det ikke lenger veimyndighetene som har ansvar og skyld, men ett eller annet ubegripelig som heter Mesta. Mens de private selskapene fusjonerer og blir stadig større for å bli mer effektive, så hakkes de store offentlige institusjonene for post, tele, vei og jernbane opp i småbiter. Og de blir hakket opp i smått for at også de skal bli mer effektive og gi oss større valgfrihet.

Valgfriheten påtvinger oss valg. Noen valg gjør vi så gjerne. Alt kan ikke være styrt og kontrollert gjennom det politiske systemet. Våre viktigste og fundamentale valg skal ikke være styrt av andre. Det finnes et privat område som politikk og samfunn skal holde seg unna. Det har rett og slett med menneskerettigheter å gjøre. Valg av livsledsager og livssyn er slike valg.

Valg av yrke og bosted er også viktig og avgjørende. Det er valg vi vil gjøre selv. Men da må samfunnet gjøre en bedre jobb enn hva det gjør i dag. Frihet til å velge bosted forutsetter at det finnes arbeid og infrastruktur over hele landet. Frihet til å velge yrke betyr tilstrekkelig utdanningskapasitet, og frihet til å velge arbeidsplass betyr full sysselsetting. Det å legge forholdene til rette slik at vi kan gjøre de viktigste valgene her i livet, burde derfor være en større politisk oppgave enn å sørge for såkalt frihet til å velge strømleverandør eller telefonselskap. For heldigvis er det slik at det er de færreste av oss som føler at livets egentlige mening ligger i å spare en krone hver gang vi kjøper en svinekotelett eller slår et telefonnummer.

Alt må ikke underlegges politisk styring. Også i gamle dager fant vi ut av hvilken tannlege vi ville gå til etter at skoletannlegen hadde gjort jobben. Og noe stort samfunnsproblem var det vel heller ikke at de sørgende selv måtte velge begravelsesbyrå. Men i dag er den såkalte valgfriheten i ferd med å bli en tvang. Vi tvinges til å bruke tid og tilværelse på å gjøre uvesentlige valg.

Tåpelighetens yttergrenser

Kravet om stadig større valgfrihet er i ferd med å nå ut til tåpelighetens yttergrenser. Nå skal vi også få velge mellom jernbaneselskap. Med partiet Venstre i Samferdselsdepartementet, skal vi nå alle bli lykkeligere gjennom å gjøre grundige studier av hvilket jernbaneselskap vi foretrekker hvis vi vil gjøre en tur fra Eina til Gjøvik. Den maksimale ideologiske blindhet ble nådd her om dagen. Da ble det bestemt at hvis ikke NSB holder rutene, så får de mindre bevilgninger. Som om forsinkelser skyldes vond vilje hos dem som er ansatt i NSB, eller som om togene begynner å gå i rute hvis en reduserer bevilgningene til jernbane.

Nå er snart alt konkurranseutsatt. Ingen har lenger et overordnet ansvar. Ikke politikerne. Ikke NSB, for de har ikke lenger ansvar for skinnegangen eller signalsystemene. Det er det Jernbaneverket som har. Og når det gjelder kravet til sikkerhet, er heller ikke det NSBs ansvar. Det er heller ikke ansvaret til et av de andre selskapene som nå skal kjøre rundt på våre enkeltsporede jernbanelinjer. Kravene til sikkerhet er det Jernbanetilsynet som definerer. Men verken Jernbanetilsynet eller Jernbaneverket har noe ansvar for at toget som går fra Kristiansand klokka 07.20 er i Oslo klokka 11.58.

EØS-avtalen og markedsliberalistisk ideologi har påtvunget enkeltmenneskene valg som samfunnet gjorde tidligere. Før handlet politikk om strømforsyning og strømpriser, om telefon- og fjernsynsutbygging, om når og hvor tog og buss gikk, og hva det kostet. Medisiner var ingen vanlig handelsvare med fri prisdannelse. Norsk Medisinaldepot tok seg av både kvalitetssikring og pris. Nå er også dette privatisert. Vi bruker stadig mer tid på å finne ut hvilke tilbud som eksisterer, og hvilket tilbud som er billigst.

Den lave valgdeltakelsen ved kommunevalget tyder på at noe er galt med det norske demokratiet. Mange teorier og forklaringer er lansert. Og årsaken er sammensatt, men deler av forklaringen ligger i at det som tidligere var viktige politiske beslutninger, i dag er overlatt til markedet.

Jeg vil ikke påtvinges mer valgfrihet enn det høyre-ideologien allerede har påtvunget meg. Jeg har rett og slett ikke tid til å gjøre flere valg, hvis jeg skal få tid til å gjøre de valg som livet egentlig burde bestå av.

Husmannskontrakt

Konkurransesamfunnet har alltid vært Høyres og Fremskrittspartiets samfunn. Det har de aldri lagt skjul på. Så de har fått det som de ville. Det ikke alle er like klar over, er at de virkelige ansvarlige er Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Det som har ødelagt stabiliteten og roen i det norske samfunnet de siste tiårene, er i stor grad EØS-avtalen. Denne avtalen er en husmannskontrakt med EU fra 1994. Den påla Norge svært mange av de forandringene som vi i dag misliker. EØS-avtalen var ikke Høyres eller Hagens påfunn. Den var unnfanget av Gro Harlem Brundtland og velsignet av Kristelig Folkeparti. Og en samlet norsk presse kalte det statsmannskunst.

I dag ser vi virkningen av frislepp og EØS-avtale. I dag orker snart ikke folk mer valgfrihet.

---
DEL

Legg igjen et svar