Fri film – eller?

Filmsensuren i sin nåværende form må bort. Dette er bakgrunnen for starten av Foreningen Fri Film, sier redaktør Bjørn Bjørnsen til Orientering.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

23. mars 1968
Av: Kjell Cordtsen, redaktør

Foreningen tar sikte på å vise Vilgot Sjömans totalforbudte Jag är nyfiken – gul som lukket forestilling først i april. Medlemmer kan de bli som enten abonnerer på ett av våre filmtidsskrifter, som er medlem av en filmklubb eller tegner medlemskap i Fri Film ved å fylle ut den vedlagte blanketten i en PAX-bok, skrevet av Vilgot Sjöman om forberedelsen av og opptakene til denne filmen.

Hvis Fri Film vinner den sannsynlige rettssaken mot Justisdepartementet, vil filmsensuren i realiteten være uthulet.

«Sensuren i dag skamferer en rekke kunstnerisk verdifulle filmer. Dette kan den gjøre uten noen som helst slags kontroll. I andre tilfelle har den valgt totalforbud fremfor å bryte den kunstneriske helheten i en film.

Et øyeblikkelig krav må derfor være adgangen til appell. Vi må finne frem til et system der filmkontrollens funksjon blir av mer rådgivende karakter enn i dag,» sier Bjørn Bjørnsen.

«Slik det hele nå fungerer, er filmsensuren den eneste gren av forvaltningen hvis avgjørelser ikke kan overprøves.

Jeg mener at filmsensuren har satt seg på samme nivå som påtalemyndigheten i saken mot Christian Krohg og Hans Jæger i det forrige århundre. Det finnes ikke noe som helst slags betent sex i den angjeldende filmen, men åpen erotikk.

«Hvis filmkontrollen mener åpen erotikk virker forrående eller krenker bluferdigheten, da har den stilt seg på reaksjonens side.

«Dette er en seriøs film, og jeg kan ikke se annet enn at film i dag prinsipielt må komme i samme stilling som teater og litteratur.»

Mange har kalt «Jag er nyfiken – gul» en politisk film.

«Filmen er politisk for så vidt som den representerer en harsellas over det samfunn vi har. I Vest-Tyskland er det da heller ikke sexen som er blitt klippet bort, men de mest politiske sekvensene.

Jag er nyfiken – gul er ingen alle deler vellykket film. Men den er ærlig, ambisiøs og betegner et forsøk på å skape en ny filmtradisjon. Derfor er det tøv å forby den,» sier Bjørnsen.

«Det skal følgelig bli spennende å se hva Justisdepartementet vil gjøre. Fri Film tar sikte på å oppheve virkningene av et totalforbud, og det er mitt inntrykk at departementet har satt himmel og jord i bevegelse for å stanse fremvisningen. Departementet har blant annet vært i kontakt med importøren, og det er kanskje ingen tilfeldighet at vi deretter ble nektet utlån av en kopi.

Vi håper nå å få tak i en kopi fra Sverige, slik at fremvisningen kan gå som planlagt 3. april.»

Statens filmkontroll dementerer seg selv

Statens filmkontroll dementerer seg selv

23 mars 1968
Av: Bente Von Der Lippe

«Jeg er lei av at staten skal ha en sensurinstans som forteller meg hvor grensen for usedelighet går, det er det min privatsak å avgjøre,» sier Bjørn Bjørnsen i et intervju med Dagbladet lørdag 2. desember. Han gjengir også kriteriene som han mener Statens filmkontroll legger til grunn for sin bedømmelse av filmer.

«Jag är nyfiken – gul og Bonnie and Clyde er produkter som inneholder mer av komponentene sex og crime enn hva nordmenn kan tåle, fastslår vår filmkontroll. Er det ikke nordmenn vi har i denne instans?

Det morer meg at de som fastslår at en film er utålelig, selv har tålt det utålelige. De priviligerte film-tålere i Norge er importørene selv, Statens filmkontroll og en snever krets av pressekritikere. Deres oppgave er å kjøre gjennom alt som foreligger av norske og utenlandske regissører, tvilsomme sekvenser kjøres om igjen for at grunnlagt skal være best mulig for en konklusjon på vegne av det norske folk. Disse menn konkluderer:

«Vi lar den gå – for ‘barn’, for ‘ungdom, for ‘voksne’ – bruk saksen, dette går ikke engang for voksne,» osv. Men er det ikke voksne mennesker vi har i disse stillingene?

Jeg skulle gjerne vite hvordan de kjenner seg – f.eks. i Statens filmkontroll – etter å ha sett en film som de beslutter å beskjære. Er sinnene gått i oppløsning, hjertene såret, kriminelle tendenser oppmuntret eller perverse lyster pirret? I så tilfelle er det klart at disse menn må nektes adgang til produktet. Vi kan ikke tillate ved lov av 1913 at en gruppe av våre egne gode borgere destrueres.

Bedre ville det ikke være om vi fordelte ondet på flere i en skiftordning. Vi kunne overlate kontrollen til importørene, men de er også nordmenn. For at ingen nordmenn skal bli skadet av norsk og utenlandsk film, må vi nedsette sensurutvalg av svensker eller dansker – noe som utelukker seg selv, da våre naboer mangler den moralske standard som er nødvendig ved bedømmelsen av en films kunstneriske verdi.

Vi må nok lenger tilbake – til Vilgot Sjöman, og ta ondet ved roten, som det heter. Da spørs det om ikke roten finnes i flere, i alle, og virker som vaksine mot det ferdige produkt. Slik at vil tåler Jag är nyfiken – gul! Jo mer vi har i oss av sykdommen til daglig, dess bedre tåler vi den dødbringende sott.

Men tilbake til Statens filmkontrolls reaksjon. Kan deltakerne etter å ha forbudt en film, pakke sine vesker klokken 16, ta trikken hjem, spise konenes mat, elske dem etter god moral og oppdra barna til sameksistens, kan jeg ikke skjønne annet enn at filmen har hatt «en god virkning». Den har i hvert fall ikke vært skadelig. Om da ikke deltakerne er aldeles ukristelige, bør de unne sin neste det samme.

Det kan til sist innvendes at de priviligerte har bedre forutsetninger for å bedømme en films kvalitet enn lekmenn på området, og at de ved gjentagne grovheter er blitt bedre utrustet enn oss. Men dette fører tilbake til vaksinens misjon: Hvorfor skal ikke vi få den samme anledning til å «ruste» oss og den samme trening i å bedømme filmenes kvalitet?

Jeg har en mistanke om at vi diskrimineres, og dessuten en paradoksal konklusjon. Har ikke Statens filmkontroll tatt skade av de totalforbudte filmene, er det ingen fare forbundet med å nedlegge en slik kontroll. Skal det derimot være noen mening i sensurinstansens eksistens, må det være fordi instansen har personlig erfaring med filmens skadevirkninger, og da bør instansen nedlegges.

---