Fremtidsfiksjoner

Tema på Cinemateket i Oslo: Science Fiction

Siden Ny Tid helst ser fremover, tar vi her for oss rekken av sci-fi-filmer som nå vises på Cinemateket. Fantasier og skrekkvisjoner om fremtidig teknologi tegner gjerne også et bilde av vår egen samtid.

Fra Don Siegels Invasion of the Body Snatchers (1956).
Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

 

Det ligger en motsetning i sjangerbetegnelsen «science fiction», som på et vis blir tydeligere av de smått corny norske oversettelsene «vitenskapsdiktning» eller «vitenskapsfantasi» som foreslås av Wikipedia. Det ligger i begrepet at science fiction er fiksjon, og kanskje mer enn noen annen type fiksjon befatter denne sjangeren seg med de virkelig store hypotetiske spørsmålene og tankeeksperimentene. Men samtidig tar altså science fictions dikting og fantasering utgangspunkt i vitenskapen. Ikke nødvendigvis med alle forskningens krav til logisk gyldighet og etterprøvbarhet, men dette innebærer like fullt en sterkere forankring i virkeligheten og samtiden enn man muligens skulle tro om denne tidvis svært eskapistiske sjangeren.

Fra Duncan Jones’ Moon (2009)

Sci-fi på Cinemateket. Denne våren starter Cinemateket i Oslo (i samarbeid med Nationaltheatrets «Sci-fi på Torshov») en science fiction-serie som skal vare i hele 18 måneder, inndelt med et undertema for hvert av de tre halvårene. Den første av disse er mennesket, deretter kommer samfunnet og til sist universet. (Filmene fra programmet som nevnes i denne artikkelen, vises i januar og februar. Andre titler vil inngå i de kommende temabolkene, og det blir dessuten flere sci-fi-relaterte arrangementer og spesialvisninger utover våren.)

Fra James Whales Frankenstein (1931)

Det gir så absolutt mening å begynne med mennesket, da betraktninger om det menneskelige i møte med stadig mer avansert, gjerne selvstendig tenkende teknologi synes å være det fremste temaet i science fiction-filmer og tv-serier for tiden. I det siste har ikke minst HBO-serien Westworld fått mye og svært velfortjent oppmerksomhet, som et fascinerende tankeeksperiment om uekte mennesker og ekte råskap. Serien stiller etiske og filosofiske spørsmål om kunstig intelligens og vårt behov for stadig mer ekstrem underholdning, i tillegg til å være en historie om historiefortelling – med alt det medfører av dramaturgiske forpliktelser.

Med sin mulighet til å fantasere over filosofiske så vel som teknologiske spørsmål, appellerer science fiction til mange av oss fra vi er barn.

Samtidsrelevans. Jeg skal ikke gå noe særlig mer inn på denne serien, som allerede er fyldig omtalt i Ny Tid for et par utgaver siden – men den kan like fullt tjene som eksempel på at science fiction ofte diskuterer problemstillinger knyttet til sin egen samtid, selv om de gjerne utspiller seg i fremtid. Dette gjelder for så vidt også den nye Rogue One – A Star Wars Story, som med sin skildring av geriljatropper på et slags selvmordsoppdrag har noen klare paralleller til nåtidige konflikter – selv om filmen først og fremst er et underholdende og actionfylt eventyr fra en galakse langt, langt unna.

I denne sammenheng skal man heller ikke glemme at serien Westworld er basert på en spillefilm med samme tittel fra 1973, skrevet og regissert av Michael Crichton, som ble vist på Cinemateket som en av de første filmene i denne nylig påbegynte serien.

Fra Alex Garlands Ex Machina (2015)

Kunstig intelligens. For selv om roboter og kunstig intelligens er blitt sentrale og mye omtalte deler av de siste årenes eskalerende teknologiske utvikling, har dette vært tematisert innen science fiction-film og -litteratur helt fra starten av. En av de første sci-fi-langfilmene, Fritz Langs massivt innflytelsesrike Metropolis fra 1927, handler eksempelvis om en robot som er konstruert for å utgi seg for å være et spesifikt menneske. (Merk dog at filmen Metropolis som vises på Cinemateket i slutten av januar, er japanske Rintaros animasjonsfilm fra 2001, basert på en mangategneserie med samme tittel fra 1949 – som igjen kun er inspirert av et stillbilde fra Langs film.)

Skapte et monster. Science fiction-sjangeren oppsto imidlertid en god stund før filmmediet, etter manges mening med Mary Shelleys roman Frankenstein (anonymt utgitt i 1818, opprinnelig med undertittel The Modern Prometheus), som nettopp handler om en vitenskapsmann som skaper kunstig liv, og de moralske spørsmålene forbundet med dette.

Cinemateket viser passende nok en av de mange filmatiseringene av boken, nærmere bestemt James Whales klassiske versjon fra 1931 med Boris Karloff i den ikoniske monsterrollen. Den velkjente fortellingen om professoren som skaper et tenkende uhyre ble skrevet under den industrielle revolusjonen, og kan tolkes som en advarsel mot denne utviklingen, eller mer spesifikt mot å tukle for mye med naturen. Og med dette etablerer den et påfallende trekk ved svært mange science fiction-fortellinger: en utpreget optimistisk tro på vitenskapens potensial, kombinert med en tilsvarende sterk pessimisme overfor dens konsekvenser.

Samfunnskritikk. Monsteret i Frankenstein er portrettert som et følsomt vesen, i en fortelling som også var banebrytende innen skrekksjangeren. Andre sci-fi-historier i grenselandet mot grøssere gjør gjerne et poeng ut av å skildre karakterer uten følelser, ofte ut fra en tanke om at emosjonene er et vesentlig element i vår menneskelighet. Cinemateket viser Don Siegels Invasion of the Body Snatchers (1956), som handler om en liten, amerikansk by hvor stadig flere av innbyggerne plutselig endrer personlighet, først og fremst ved at følelsene deres forsvinner. Filmen kan (blant annet) leses som en allegori for hva den fryktede kommunismen kunne gjøre med befolkningen, og er således også en science fiction-film som spiller på strømninger og holdninger i sin samtid.

Fra Steven Spielbergs A.I. Artificial Intelligence (2001)

En beslektet film er The Stepford Wives (Bryan Forbes, 1974), som også vises i programserien. Her skildres en annen småby, hvor alle husmødrene er skremmende perfekte inntil det robotaktige. Dette er en film som åpenbart ironiserer over kvinnens rolle i samfunnet, neppe uavhengig av feminismens fremvekst på syttitallet.

Man kan se en tendens til at fortellingene ikke lenger inneholder tradisjonelle monstre, men heller diskuterer hvem som egentlig er monstrene.

Fornuft og følelser. Mer direkte samfunnskritikk blir nok å finne i filmutvalget for neste temaseksjon, som altså skal ta for seg samfunnet. I den første bolken synes problemstillinger knyttet til kunstig intelligens å være et mer gjennomgående trekk, som på sett og vis er naturlig nok for sci-fi-filmer med fokus på mennesket. I denne omgang vises riktignok ikke Stanley Kubricks mesterlige 2001 – en romodyssé, som med computeren HAL 9000 har vært skoledannende for sjangerens skildringer av rasjonelle maskiner som påberoper seg følelser. Dette er imidlertid en film som inneholder nær sagt alle sci-fi-sjangerens sentrale komponenter, og som kan være vel så relevant å vise når blikket skal rettes mot universet.

En liknende datamaskin som forsøker å ta kontroll over sine omgivelser – og sågar skaffe seg et avkom – finner man i den mer obskure Demon Seed (1977), en aldri så liten kultperle av en sci-fi-grøsser regissert av Donald Cammell (hans første spillefilm siden den heftige debuten Performance fra 1970, som på sin side var co-regissert av Nicolas Roeg). Kunstig intelligens er opplagt nok tema i Steven Spielbergs A.I. Artificial Intelligence (2001), filmprosjektet som opprinnelig ble påbegynt av tidligere nevnte Stanley Kubrick – men også i Ridley Scotts Blade Runner (1982) og Alex Garlands Ex Machina (2015).

Sistnevnte er for øvrig et kammerspill, og demonstrerer med dét at science fiction i vel så stor grad er avhengig av interessante grunnideer som av avanserte spesialeffekter. Det samme gjelder Ducan Jones’ Moon fra 2009, som også stiller store spørsmål (i dette tilfellet om kloning) med enkle midler.

Mennesket som monster. Videre kan man se en tendens til at fortellingene ikke lenger inneholder tradisjonelle monstre, men heller diskuterer hvem som egentlig er monstrene. Dette spørsmålet synes å dukke opp mer eller mindre automatisk med premisset om at mennesket kan skape liv, som så er i stand til å reflektere over sin menneskeskapte eksistens.

HBO-serien Westworld (der dukket den visst opp igjen) er nokså radikal i så måte, da den etter hvert tegner et bilde av menneskene som de egentlige monstrene, mens sympatien synes å ligge hos de humanoide maskinene. Men dette er også en underliggende problemstilling i nevnte Blade Runner (for øvrig enda et mesterverk innen sjangeren), som også skildrer menneskeliknende androider som gjør opprør mot sine skapere – og som utvilsomt har vært en inspirasjonskilde for serieskaperne av Westworld.

Med sin mulighet til å fantasere over filosofiske så vel som teknologiske spørsmål, appellerer science fiction til mange av oss fra vi er barn. Man kan vel også anta at de fleste forskere har vokst opp med slike fortellinger, og at dette har skapt en viss vekselvirkning mellom science og fiction: Fiksjonen dikter videre på vitenskapen, men vitenskapen henter utvilsomt også inspirasjon fra diktningen. For tiden er vi angivelig inne i en omveltning som kan sammenliknes med den industrielle revolusjonen, hvor maskinene ikke bare kommer til å ta over manuelt, men også mye intellektuelt arbeid. Det kan med andre og mer forslitte ord virke som mange av elementene som tidligere kun tilhørte science fiction, er i ferd med å bli en del av virkeligheten vår – noe som møtes med både optimisme og engstelse. Og selv om det er fristende å si at livet med dette imiterer kunsten, skal jeg nøye meg med å påpeke at utviklingen i det minste har gjort slike fortellinger enda mer relevante for tiden vi lever i.

---
DEL