I 1516 introduserte renessansehumanisten, juristen, politikeren, katolikken og forfatteren Thomas More et nytt ord: Utopia. Ordet ble dannet gjennom foreningen av det greske adverbet ou («ikke») med substantivet topos («sted»), altså «ikke-sted». Hans lærde lesere vil også ha kunnet gjenkjenne Mores vittige ordspill: Uttalen av ordet utopia bringer tankene hen til en annen gresk ordsammenstilling, nemlig eutopia, som betyr «godt sted». Det er slik utopi-begrepet har blitt forstått siden More – som foregripelsen av et perfekt, men akk så ikkeeksisterende rike, stilt i kontrast til det bestående, og dermed som dets kritiske motsats.
Mores latinske fiksjonsfortelling Utopia, som beskriver den forjettede, men altså ikkeeksisterende øya Utopia, er et svært mangetydig verk. Med inspirasjon fra Platon beskriver Utopia et samfunn uten eiendom, der alt deles mellom likeverdige individer. Samtidig er øya Utopia, som More henlegger til «den nye verden», en republikk hvor borgerne på epikureisk vis forventes å vie seg til lykken. Hele samfunnets raison d’être er å gjøre det mulig for borgerne å leve et lykkelig liv. Lykken er imidlertid ikke et rent kroppslig anliggende – snarere er det på stoisk vis knyttet til det å leve et dydig, rett og anstendig liv. Sist men ikke minst uttrykker Utopia en rekke kristne idealer, blant annet nestekjærlighetsbudet samt en tro på sjelens udødelighet.
Et karakteristisk trekk ved boken er at forfatteren selv velger å stille seg på avstand fra samfunnet som skildres. Snarere enn å rette en entydig moralsk kritikk mot hjemlandet England via konstruksjonen av dets motsetning, er Utopia en slags metafiksjonsroman der flere fortellernivåer står i kontrast til hverandre.
Kollektiv perfeksjon. Mores øy kan minne om et moderne velferdssamfunn. Samfunnet skal ta hånd om individet. Alle skal ha tak over hodet. Ingen skal måtte gå sultne. Alle materielle goder skal deles, og selv om familien er forestilt som patriarkalsk og ledere må utpekes, skal samfunnet gjennomgående være egalitært. Lovene bør være få, men klare, noe som blir mulig ettersom det ikke finnes noe eiendom. Vinningsforbrytelser vil knapt finnes, ettersom borgerne har alt de trenger. Det offentlige skal ta ansvar for utdanning og ikke minst helse, som anses for å være grunnlaget for all menneskelig rettskaffenhet. Alle skal jobbe, men ikke mer enn seks timer hver dag, og tid skal settes av til meningsfulle aktiviteter, særlig studier. Utopianerne søker for enhver pris å unngå krig, noe de ser på som bestialsk. Mores idealsamfunn er velordnet, fornuftig og godt – og, kunne man kanskje si, ikke så rent lite snusfornuftig.
Snusfornuftigheten kommer frem der Utopia, kanskje med inspirasjon fra Platon, fremstår på sitt minst frihetsvennlige. I det hele tatt er personlig frihet knapt ansett å være et gode. Samfunnet, hevdes det, skal være som en stor familie, og i familien gjelder det å innordne seg familiens rutiner. Det skal ikke være noe alkohol, svært lite underholdning, man skal innhente tillatelse fra sine overordnete for å gå en tur, og reising skal reguleres nøye. Man aner med andre ord hvordan More står i fare for å begå det som senere skal bli den velvillige samfunnsdesigners kardinalsynd: Han søker kollektiv perfeksjon på bekostning av en sunn sans for individets egenart og livets generelle mangfoldighet (og det til tross for at han med Augustin ikke tror at det jordiske enkeltmenneske kan perfeksjoneres!).
Utopisten sitter med planen! Dermed er det knapt noen plass igjen til det som Immanuel Kant nesten tre hundre år senere skulle kalle «mennskelighetens krumme trestamme».
Drøm og foregripelse. More er som sagt mangetydig. Selv om grepene han gjør virker klare, er det lett å miste den røde tråden i vellet av ideer og beskrivelser han gir. I sin bok The Swerve: How the World Became Modern fra 2011 antyder den amerikanske forskeren Stephen Greenblatt at det som fremfor alt gjør Utopia viktig i den gryende moderniteten den forfattes innenfor, er drømmen om et liv uten frykt.
Mores idealsamfunn er velordnet, fornuftig og godt – og ikke så rent lite snusfornuftig.
Tanken om at det å leve uten frykt er en sentral komponent i et godt liv, går tilbake til den greske filosofen Epikur og hans romerske etterfølger Lukrets. For epikureerne var et liv uten frykt et liv uten guder og fremmede makter – en livsførsel viet livet selv og dets enkle gleder i nøktern anerkjennelse av dets muligheter såvel som begrensninger. (Med Freud kunne man kanskje snakke om aksept av realitetsprinsippet.)
Ifølge Greeenblatt gjør Lukrets et voldsomt comeback i renessansen, da hans læredikt Om tingenes natur ble gjenoppdaget. For den amerikanske historikeren blir Lukrets et ansatspunkt for hele modernitetens humanistiske visjon om menneskets muligheter i en gjennomgående materiell, men samtidig begripelig og beherskbar verden.
Om More tilhører denne ny-lukretske, moderne verden, kan det være nyttig å sammenlikne ham med en annen samtidig filosof og politiker, nemlig Niccolo Machiavelli. I verket Fyrsten, skrevet bare tre år før Mores Utopia, finner vi også en oppskrift på hvordan et samfunn må innrettes for at borgerne skal kunne vie seg til det gode og til dyden. Machiavellis ny-lukretianske tankegang får ham til å skille skarpt mellom religion og politikk, og til å utferdige en slags instrumentelt orientert vitenskap om politikkens psykologiske og sosiale forankring i menneskelige lidenskaper som misunnelse, hat og ikke minst frykt. Noe av det listigste fyrsten kan gjøre, hevder Machiavelli, er å skape frykt – for uten frykt vil ingen adlyde, og uten lydighet kan det aldri handles kollektivt.
More avviser premissene i dette argumentet. Ifølge ham handler folk godt ikke når de er fulle av frykt, men når rammene omkring deres liv skaper velferd og forutsigelighet. Selv om han antakelig stiller seg tvilende til Aristoteles’ ide om formålsrettede prosesser, tenker han seg at det gode liv er et liv der menneskets fulle potensial blir utnyttet. Å leve slik forutsetter imidlertid en meningsfull og muliggjørende livssammenheng – ikke basert på overtro og frykt, men skapt med vitende og vilje av fornuftige mennesker. Til syvende og sist mente More at man også måtte tro på sjelens udødelighet. De jordiske forholdene, uansett hvor godt innrettet, kan nemlig ikke garantere et godt liv.
Et fremoverskuende vesen. En linje går herfra til Hegel, som ville situere det frie enkeltmennesket i velordnete sosiale sammenhenger, men også til den unge Marx, som i likhet med More hevdet at menneskets fremmedgjøring bare kan overvinnes i et egalitært samfunn av selvrealiserende individer, frembrakt og kontrollert gjennom menneskelig fornuft.
Kan utopisk tenkning reaktualiseres etter dens havari i totalitarismens teknokratiske mareritt? Et svar på dette ville kanskje være at vi aldri har levd helt uten utopien. Å være menneske, hevdet den tyske filosofen Ernst Bloch, er å være et foregripende vesen. Vi kan ikke unngå å vende oss forover. Moderniteten er den kulturen hvor dette blir oss bevisst, og hvor det fremtidige – på godt og vondt – blir målestokk for alle prosjekter. Slik sett er Mores lille bok en milepæl i europeisk historie.
Se også leder, samt kritikk av American Utopia.
