Fremragende om Frankfurterskolen

Frankfurterskolens gründere har fortsatt mye å lære oss. 

Horkheimer (t.v.) og Adorno med Habermas i bakgrunnen, i Heidelberg i 1965. FOTO: Jjshapiro / English Wikipedia
Kjetil Røed

Stuart Jeffries:
Grand Hotel Abyss – The Lives of the Frankfurt School
Verso Books, 2016

 

Hvordan forholder teori seg til praksis? Er det greit å tenke i stedet for å handle? Når du befinner deg på venstresiden, er dette spørsmål som dukker opp hele tiden. Ingen gruppe tenkere har vært mer utsatt for denne type spørsmål enn Frankfurterskolens filosofer, sosiologer, økonomer og litteraturvitere. Theodor Adorno, Max Horkheimer, Leo Löwenthal, Erich Fromm og Herbert Marcuse – for å nevne noen av de mest prominente fra den første generasjonen av frankfurtere – hadde alle forskjellige måter å takle denne problemstillingen på. Ikke alle like vellykkede, ifølge Stuart Jeffries nye bok om denne skolen.

Grand Hotel gir et nyansert og mangslungent bilde av Institut für Sozialforschung, og er på ingen måte noen uforbeholden hyllest. Jeffries tar grundig for seg hele historien fra instituttet m åpnet i 1924 og frem til dens foreløpig siste direktør Axel Honneth, som tilhører den tredje generasjonen frankfurtere. Boken er full av anekdoter for dem som interesserer seg for menneskene bak begrepene.

Akutt politisk. Men «teori og praksis» – er ting så enkle som denne begrepsduoen lett leder oss til å tro? Er det slik at vi enten er ute på gatene og roper slagord, eller sitter på studérkammeret og skriver Kant-kommentarer?

Med Jeffries’ bok i hendene er det fristende å svare «både og». Et naturlig sted å begynne er med Frankfurterskolens opprinnelige interesse for politikk og marxistisk tankegods. Handlingens virkelighet var nemlig i høyeste grad til stede for medlemmene av Institut für Sozialforschung ved oppstarten. Det sentrale spørsmålet – ja, et av hovedmotivene for å starte opp instituttet – var nemlig hvorfor det ikke hadde skjedd noen revolusjon i Tyskland, som i Sovjetunionen. Det politiske lå i bakgrunnen for hele forskningsprosjektet de første årene, og ble et akutt anliggende da Hitler kom til makten i 1933. Da ble antisemittismen raskt til å ta og føle på for denne gjengen – mange av dem var jo jøder.

Adorno var blant dem som fikk erfare klimaskiftet da han søkte om medlemskap i Rikskammeret for Litteratur, som han trengte for å være lærer for ikke-ariske elever. Han fikk blankt avslag. Det var bare «pålitelige medlemmer av Folket» som kunne bli med, fikk han beskjed om – «individer som tilhørte den tyske nasjonen gjennom dyptstikkende røtter i karakter og blod. Som ikke-arisk er du ute av stand til å verdsette en slik forpliktelse.»

Er det noe vi trenger i disse dager, er det nettopp tekster som vrir vårt blikk på historien inn i nye spor.

Bare få uker etter måtte instituttet stenge dørene. Snart var medlemmene på vei ut av Det tredje riket.

Tilpasser tenkningen. De fleste frankfurterne havnet via omveier i USA, og fortsatte sin forskning i Los Angeles. Her måtte også tonen skiftes – det var ingen totalitær stat de kom til, men toleransen for venstreradikale holdninger var forsvinnende liten i etterkrigstidens California (skjønt bedre der enn i resten av landet). Det marxistiske grunnlaget i forskningen måtte maskeres, slik at de, som Adorno og Horkheimer insisterte på, ikke ville støte noen eller miste sårt tiltrengt økonomisk støtte.

Dette var – dessverre, vil noen si – ikke noe nytt: De hadde allerede omskrevet eksplisitt kommunistiske synspunkter for ikke å vekke anstøt. Blant annet i 1936, da Walter Benjamins velkjente essay «Kunstverket i reproduksjonens tidsalder» skulle på trykk i instituttets tidsskrift Zeitschrift für Sozialforschung. Igjen var det Adorno og Horkheimer som insisterte på at Benjamin skulle forandre den ildrøde slutten. Jeffries forstår reservasjonene, men peker på at det kanskje er nettopp dette som gjør at frankfurterne etter hvert trekker seg tilbake i filo-

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.