Fremragende om Frankfurterskolen

Frankfurterskolens gründere har fortsatt mye å lære oss. 

Horkheimer (t.v.) og Adorno med Habermas i bakgrunnen, i Heidelberg i 1965. FOTO: Jjshapiro / English Wikipedia
Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Stuart Jeffries:
Grand Hotel Abyss – The Lives of the Frankfurt School
Verso Books, 2016

 

Hvordan forholder teori seg til praksis? Er det greit å tenke i stedet for å handle? Når du befinner deg på venstresiden, er dette spørsmål som dukker opp hele tiden. Ingen gruppe tenkere har vært mer utsatt for denne type spørsmål enn Frankfurterskolens filosofer, sosiologer, økonomer og litteraturvitere. Theodor Adorno, Max Horkheimer, Leo Löwenthal, Erich Fromm og Herbert Marcuse – for å nevne noen av de mest prominente fra den første generasjonen av frankfurtere – hadde alle forskjellige måter å takle denne problemstillingen på. Ikke alle like vellykkede, ifølge Stuart Jeffries nye bok om denne skolen.

Grand Hotel gir et nyansert og mangslungent bilde av Institut für Sozialforschung, og er på ingen måte noen uforbeholden hyllest. Jeffries tar grundig for seg hele historien fra instituttet m åpnet i 1924 og frem til dens foreløpig siste direktør Axel Honneth, som tilhører den tredje generasjonen frankfurtere. Boken er full av anekdoter for dem som interesserer seg for menneskene bak begrepene.

Akutt politisk. Men «teori og praksis» – er ting så enkle som denne begrepsduoen lett leder oss til å tro? Er det slik at vi enten er ute på gatene og roper slagord, eller sitter på studérkammeret og skriver Kant-kommentarer?

Med Jeffries’ bok i hendene er det fristende å svare «både og». Et naturlig sted å begynne er med Frankfurterskolens opprinnelige interesse for politikk og marxistisk tankegods. Handlingens virkelighet var nemlig i høyeste grad til stede for medlemmene av Institut für Sozialforschung ved oppstarten. Det sentrale spørsmålet – ja, et av hovedmotivene for å starte opp instituttet – var nemlig hvorfor det ikke hadde skjedd noen revolusjon i Tyskland, som i Sovjetunionen. Det politiske lå i bakgrunnen for hele forskningsprosjektet de første årene, og ble et akutt anliggende da Hitler kom til makten i 1933. Da ble antisemittismen raskt til å ta og føle på for denne gjengen – mange av dem var jo jøder.

Adorno var blant dem som fikk erfare klimaskiftet da han søkte om medlemskap i Rikskammeret for Litteratur, som han trengte for å være lærer for ikke-ariske elever. Han fikk blankt avslag. Det var bare «pålitelige medlemmer av Folket» som kunne bli med, fikk han beskjed om – «individer som tilhørte den tyske nasjonen gjennom dyptstikkende røtter i karakter og blod. Som ikke-arisk er du ute av stand til å verdsette en slik forpliktelse.»

Er det noe vi trenger i disse dager, er det nettopp tekster som vrir vårt blikk på historien inn i nye spor.

Bare få uker etter måtte instituttet stenge dørene. Snart var medlemmene på vei ut av Det tredje riket.

Tilpasser tenkningen. De fleste frankfurterne havnet via omveier i USA, og fortsatte sin forskning i Los Angeles. Her måtte også tonen skiftes – det var ingen totalitær stat de kom til, men toleransen for venstreradikale holdninger var forsvinnende liten i etterkrigstidens California (skjønt bedre der enn i resten av landet). Det marxistiske grunnlaget i forskningen måtte maskeres, slik at de, som Adorno og Horkheimer insisterte på, ikke ville støte noen eller miste sårt tiltrengt økonomisk støtte.

Dette var – dessverre, vil noen si – ikke noe nytt: De hadde allerede omskrevet eksplisitt kommunistiske synspunkter for ikke å vekke anstøt. Blant annet i 1936, da Walter Benjamins velkjente essay «Kunstverket i reproduksjonens tidsalder» skulle på trykk i instituttets tidsskrift Zeitschrift für Sozialforschung. Igjen var det Adorno og Horkheimer som insisterte på at Benjamin skulle forandre den ildrøde slutten. Jeffries forstår reservasjonene, men peker på at det kanskje er nettopp dette som gjør at frankfurterne etter hvert trekker seg tilbake i filo-
sofien. Altså inn i teoriens tårn.

Tradisjonelle og organiske intellektuelle. Utover 1930- og -40-tallet ble frankfurternes sivilisasjonskritikk mer pessimistisk. Tankene de hadde hatt om sosial forvandling og om praksis forsvant gradvis i bakgrunnen av det intellektuelle arbeidet, og for noen helt ut av syne, skriver Jeffries.

Den italienske marxisten Antonio Gramscis skille mellom organiske og tradisjonelle intellektuelle ble stadig mer passende for frankfurterne etter hvert som tiden gikk: Gramsci hadde tenkt at den intellektuelle som virkelig ville gjøre noe for samfunnet, måtte være organisk intellektuell – altså knyttet til en sosial gruppe, til sivilsamfunnet, og fungere for dem og deres beste. I stedet gikk Institut für Sozialforschung inn i en profesjonalisering av tenkningen som distanserte seg fra den sosiale virkeligheten og vanlige borgere. Dette kulminerte i det ultimate, sivilisasjonskritiske verket Opplysningens dialektikk (1948). Opplysningsprosjektet hadde, mente forfatterne Adorno og Horkheimer, slått over i sin motsetning og blitt til barbari i det 20. århundre. Her befinner de seg langt fra aksjonismen: Pessimismen gjennomsyrer et verk som i dag fremstår som i overkant svartsynt. At populærkultur nødvendigvis er undertrykkende er for eksempel en uholdbar tanke, noe New Left-intellektuelle på sekstitallet, blant annet Stuart Hall, gjorde svært klart.

Tanke før handling. Det hele antok komiske proporsjoner da Adorno foreleste om ikke-identitet under studentopprøret på 1960-tallet, og ble møtt med slagord om at han var alliert med borgerskapets undertrykkende ideologier fordi han ikke handlet, og hadde forskanset seg i sitt filosofiske elfenbenstårn. Det er verdt å merke seg at Herbert Marcuse er i en særstilling i den første generasjonen frankfurtere. Han ble jo også noe av en helt blant studentene i 1968: Hans tro på forandring var konkret og forbundet med den sosiale virkeligheten, og han allierte seg med studentopprøret og påpekte at sivil ulydighet ikke bare var en rettighet, men en plikt dersom det skulle være nødvendig. Han holdt ikke tilbake, og han var samtidig og engasjert: De opprørske studentene var ikke basert på døgenikter, som Adorno hevdet, men var i kontakt med en reell negativ tenking, et utopisk potensial, antydet Marcuse.

Kristus og klassekamp. Hva forener franfurterne, da? Det er vanskelig – noe Jeffries gjør klart – å sette disse tenkerne på formel. En av de mindre kjente tekstene fra denne tiden, Erich Fromms «Dogmet om Kristus» (som også foreligger på norsk), forteller en interessant historie om kristendommens opprinnelse, med en sterk gjenklang både i 1930-tallets Tyskland og dagens Europa og USA. Fromms lille bok er et godt eksempel på hvordan vi kan åpne for sosial forandring ved å tenke gjennom historien. Kristus hadde fått sin posisjon, mente han, på grunn av vanlige folk, arbeidere – men kristendommen ble forkludret som modell for sosial forandring da den ble kapret av skriftlærde som flyttet oppmerksomheten langt frem – til frelsen – i stedet for å se på virkeligheten her og nå.

Denne måten å tenke historisk klasse på kan vi lære masse av i dag, når klassespørsmål igjen har blitt brennaktuelle.

Erkjennelsens nå. Walter Benjamin – som nok er Jeffries’ favoritt blant dem alle – er et annet eksempel på en som vanskelig lar seg sette i bås. Benjamin, som alltid befant seg i randsonen av frankfurternes krets, hadde ikke den pessimismen som preget Adorno og Horkheimer, og gjorde seg tanker om populærkulturen og historien fra mer eksperimentelle vinkler – som neppe blir utdaterte. «Å artikulere fortiden historisk er ikke det samme som å erkjenne ’hvordan det egentlig var’,» skriver Benjamin i Historiefilosofiske teser (1940). «Det er å bemektige seg en erindring når den slår ned som et lyn i et kritisk øyeblikk. I hver epoke må man på ny forsøke å redde overleveringen fra den konformisme som står i fare for å overmanne den.» Er det noe vi trenger i disse dager, er det nettopp tekster som vrir vårt blikk på historien inn i nye spor.

Fortsatt aktuelle. Er frankfurterne like aktuelle i dag? Har de blitt til fossiler i elfenbenstårnet?

Til tross for enkelte skjær i sjøen er Jeffries positiv. Handlingen lå på tenkningens nivå, mener han: Frankfurterne frembrakte forklaringsmodeller som kunne organisere hvordan folk kunne forstå virkeligheten – og eventuelt selv forandre den. Slike teoretiske modeller er ikke direkte praksis i seg selv, men de er myndiggjørende idet de skaper oversikt og sammenheng.

Et viktig anliggende var å begripe hvorfor arbeiderforeningene og arbeiderne selv hadde mindre solidaritet med hverandre, og dermed ikke stor nok kraft for å stå imot totalitære regimer som Hitlers. Disse temaene er reaktualisert med den svekkede solidariteten i arbeiderbevegelsen og fremveksten av populisme i dag. Frankfurternes mange studier av den autoritære personligheten og hvorfor lydigheten ble erstattet med solidaritet, er høyst aktuelle.

Franfurterne lærer oss at reflektert handling ikke er mulig dersom du ikke har tenkt deg grundig om først. Å bruke filosofi som redskap for å forstå en kompleks samtid – selv om du selv ikke går ut i gatene og demonstrerer – er en god modell for å tenke godt og grundig også i dag. Så får vi heller se gjennom fingrene med den overdrevne pessimismen og det surmagede blikket på populærkulturen noen av frankfurterne ikke kunne gi slipp på.

---
DEL