Fredsprisens mange nedslagsfelt

Guerra E Pace. KianoGuerra E Pace. Kianoush. Sweep Up For Peace. Se Libex.Euush. Sweep Up For Peace. Se Libex.Eu
NOBELPRISEN: I år har Nobelkomiteen mottatt 329 nominasjoner med stor spennvidde. Det samme gjelder for de 101 tildelte prisene så langt. Her skal vi se nærmere på fredsprisens mange fasetter.

Hva har mor Teresa, Yassir Arafat og EU til felles? Sett bort ifra at det er kjente navn, er de merkelige sengevenner. Mor Teresa var en katolsk nonne som virket blant de fattige i verden. Yasir Arafat var leder for PLO og en viktig del av Oslo-avtalen. EU er en union med eget parlament og lovverk.

Og de har alle tre blitt vurdert verdig til å motta en av verdens mest prestisjetunge priser – Nobels fredspris. Alle som mottar fredsprisen, har én viktig fellesnevner: De falt i smak hos Nobelkomiteens fem medlemmer. Hva slags arbeid de har gjort, og hvilke saker de representerer, er det stort spenn i.

Fredsarbeid foregår ikke lenger kun i de høyeste marmorpalasser med formelle rammer og forhandlinger. Forskning har vist at man kan styrke fred og forebygge voldelig konflikt ved å jobbe for alle typer likestilling, bygge infrastruktur lokalt og internasjonalt og beskytte menneskerettigheter i utsatte områder.

Utvannet fredsbegrep?

Hvert år er utdelingen av fredsprisen noe det snakkes om verden over. Nobelkomiteen høster både ros og ris når komitélederen først i oktober kunngjør vinneren. Kommentarene kommer ofte fra mange hold – statsledere, akademikere og fredsforskere, blant andre – og handler stort sett om prisens aktualitet og vinnerens verdighet.

Men prisens fremste kritiker, juristen og fredsaktivisten Fredrik Heffermehl, ser et mye større problem enn hvorvidt enkelte vinnere har gjort nok – nemlig hva de har gjort. I sin bok Medaljens bakside (2020) legger han frem argumentasjon for at Nobelkomiteen har utvannet fredsbegrepet ved å tolke Nobels testamente for bredt og åpent.

Alle som mottar fredsprisen har en viktig fellesnevner: de falt i smak hos Nobel-komiteens fem medlemmer.

Heffermehl poengterer at et testamente må tolkes i tråd med testators vilje. Siden Nobel døde på slutten av 1800-tallet, må altså testamentet tolkes etter de forhold Nobel levde under, og hans helt spesifikke forståelse av det fredsarbeidet prisen hans var ment å hedre. I Nobels tid var særlig fredskonferanser og fremveksten av internasjonale institusjoner for å forhindre krig og nedrustningspolitikk aktuelt. Med dette som basis påpeker Heffermehl at kun 22 prosent av de utdelte fredsprisene er i tråd med hva han mener er testamentets rette fortolkning.

I det andre hjørnet står tidligere sekretær for Nobelkomiteen Geir Lundestad. I sin bok Fredens sekretær (2015) forsvarer han komiteens valg om å tolke testamentet bredt ved å snakke om «mange veier til fred». Lundestad påpeker at konteksten for prisen naturlig endres sammen med verdensbildet, og at folk forstår at ulike tradisjoner hedres gjennom utdelingen på grunn av disse endringene. Som det står i Fredens sekretær: «Å gi fredsprisen mer eller mindre eksklusivt til dem som arbeider innenfor fredstradisjonen i den aller trangeste forstand, er ikke bare en snever måte å tolke Alfred Nobels testamente på, men det vil fort føre til at fredsprisen mister sin unike rolle.»

Black Lives Matter

Lundestad poengterer her at det er i komiteens egeninteresse å holde fast ved en bred tolkning for utdelingen for å forsikre seg om at prisen beholder sin tyngde og prestisje.

Selv om Heffermehl og Lundestad befinner seg på hver sin side av Nobel-debatten, er de enige om minst én ting: Gandhi skulle ha blitt tildelt fredsprisen. I 1948, det året Gandhi ble myrdet, ble prisen altså ikke utdelt fordi det ikke fantes «en levende verdig kandidat». Så godt som alle er enige om at ikkevold er den viktigste indikatoren på fredsarbeid. Dette er et eksempel på at denne gjeveste av nobelprisene har sine tydelige blindsoner.

Nobelprisens forskjellige prismottakere

Forebygging, konflikthåndtering og forsoning er de tre hovedkomponentene i fredsarbeidet – slik fredsforskningen ser verden. Gitt dette perspektivet faller det seg naturlig å gruppere fredsprisutdelingene gjennom historien i noen underkategorier av de tre.

Med Gandhi i minnet er det klart at den tydeligste kategorien for fredsprisen er ikkevold som politisk metode. At én våpenløs fredsaktivist fra India klarte å spenne bein for verdens sterkeste imperium, er trolig et av verdenshistoriens største sjokk – i alle fall for det britiske imperiet. Dette beviste ikkevoldens politiske kraft for all fremtid. Siden har ikkevold som politisk metode blitt mer og mer utbredt, og vi finner metoden i både forebygging og konflikthåndtering. Den mest kjente som har vunnet fredsprisen for sin politiske ikkevold, er Martin Luther King jr., i 1964. King referer til Gandhi når han snakker om valget av metode for likestillingskampen han kjempet, selv om hans kristne verdigrunnlag var et annet enn Gandhis hinduisme, buddhisme og jainisme.

Nedrustningsprisene synes å utgjøreomtrent hver femte fredspris.

I likhet med priser til forkjempere for ikkevold finner vi priser for fredsprosesser og fredsavtaler både som forebygging og konflikthåndtering. En av de prisene som har medført mye debatt, var den som ble utdelt 1994, til Yassir Arafat, Yitzak Rabin og Shimon Peres for deres samarbeid i Oslo-prosessen. Tilsvarende er Jared Kushner og Avi Berkowitz nominert i år for sitt arbeid med å etablere fredsavtaler mellom Israel og nabolandene.

Jared Kushner

Slike fredsprosesser og fredsavtaler støtter opp om en sterk internasjonal rettsorden, som igjen forhindrer krig. Fremming av slik internasjonal rettsorden, som igjen faller inn under forebygging, ble i 1929 hedret med Nobels fredspris. Da gikk prisen til Frank Billings Kellogg for hans arbeid med Briand-Kellogg-pakten – et forsøk på å forby krig fullstendig. Hans franske motpart, Aristide Briand, hadde mottatt prisen i 1926 for lignende arbeid overfor Tyskland.

Med en sterk internasjonal rettsorden blir det også lettere å satse på en fredelig utenrikspolitikk, som er det Willy Brandt vant sin Nobels fredspris for i 1971. Brandts Ostpolitik var et kontroversielt prosjekt for å forbedre forholdet mellom Vest- og Øst-Europa. Blant årets nominasjoner føres denne stafettpinnen videre av Article 9 Association, for deres arbeid for å beholde «pasifistparagrafen» i Japans grunnlov. Denne paragrafen forbyr landet å gå til krig.

Sammen med de forebyggende kategoriene nevnt over finner vi også en egen fredspriskategori for forsoningsarbeid. Blant forsoningsprisene er Desmond Tutus fredspris i 1984 et godt eksempel. Han ble hedret for sin kamp for å få en slutt på apartheidregimet i Sør-Afrika med ikkevold, men også som et samlende symbol for frihetskjempere på kryss og tvers av kontinentet. Etter apartheidregimets fall var det derfor Tutu som fikk i oppgave å lede Sør-Afrikas sannhets- og forsoningskommisjon i arbeidet for å hele landets dype sår.

Nedrustningspriser og våpenkontroll

Det finnes flere grupper av fredspriser som passer inn under de tre grunnleggende formene for fredsarbeid, og de er på ingen måte uvesentlige. Et eksempel er nedrustningsprisene, som synes å utgjøre hver femte fredspris. Her er det særlig atomnedrustning som står i sentrum.

Kirkenes Puckers

Mange er tildelt Nobels fredspris for sin kamp mot atomvåpnene. Eksempelvis Linus Pauling i 1962, Eisaku Sato og Sean McBride i 1974, og Leger mot atomvåpen i 1985 og den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen i 2017. Historisk er nok utdelingen til Pugwash-komiteen i 1995 den sterkeste av disse, da denne jobbet for både kjernefysisk nedrustning og opplysning om atomvåpen, og var en viktig diplomatisk kanal gjennom den kalde krigen. I 2021 er Kenji Urata og hans arbeid med International Association of Lawyers Against Nuclear Arms blant de nominerte innenfor denne kategorien.

Videre er det gjentatte ganger utdelt fredspriser for våpenkontroll. Prisen ble eksempelvis i 1997 utdelt til den internasjonale kampanjen for forbud mot landminer, og deres leder Jody Williams. De fikk prisen for sitt arbeid for å etablere et forbud, og for å rydde opp utlagte landminer etter krig. Når kampanjen for å forby drapsroboter i 2021 nomineres til fredsprisen, ser man et tydelig mønster for denne gruppen av fredspriser.

WHO

Samarbeid over landegrenser, religiøse skillelinjer og kulturelle forskjeller er en alminnelig metode i fredsarbeidet. Slikt folk-til-folk-samarbeid er også viktig i alle stadier av ikkevoldelig konflikthåndtering og ble eksempelvis beæret med Nobels fredspris i 1931. Da var Internasjonal kvinneliga for fred og frihet prisvinner. Blant årets nominasjoner finner vi Kirkenes Puckers, og deres samarbeid over grensen til Russland, som eksempel på et kandidatur til denne gruppen av fredspriser.

Også mindre tradisjonelle temaer innen fredsarbeid kan være aktuelle for Nobels fredspris. Blant de mer «alternative» prisene bør nevnes dem som tildeles for humanitært arbeid, vern av det frie ord og klima/miljø. Den aller første fredsprisen var blant disse og gikk til Henri Dunant for opprettelsen av Røde Kors. Også blant årets nominasjoner finner vi flere organisasjoner som jobber for vern av det frie ord – eksempelvis Hong Kong Free Press og Reporters Without Borders – i tillegg til flere dissidenter og menneskerettighetsforkjempere, som da nomineres av andre grunner enn faktiske bidrag til ikkevoldelig konflikthåndtering.

Blindsone: fredsakademia

Hvem som nomineres til fredsprisen, er kun opp til dem som nominerer, og grunnen for slike nominasjoner kan dermed være så mangt. I år har komiteen mottatt 329 nominasjoner, med stor spennvidde, fra Black Lives Matter til World Health Organization (WHO). Fellestrekk ved disse nominasjonene er gjerne at de oppleves som relevante i sin samtid, og at de representerer sin tids mest populære fredsideer.

Da Johan Galtung i 1959 grunnla Peace Research Institute Oslo (PRIO), ble dette starten på en ny gren i akademia. Ikke for å erstatte statsvitenskap, men for å bidra til eksisterende kunnskap ved å innta et normativt perspektiv: Fredsforskningen ble grunnlagt ikke bare for å studere fred, men også for å bidra til fred.

Freds-forskningen ble grunnlagt ikke bare for å studere fred, men også for å bidra til fred.

Aleksej Navalnyj

I 2021 er Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) blant de nominerte til prisen. I sin nominasjonstekst skriver Arne Nævra at SIPRIs forskningsresultater er essensielle for fredsforhandlinger og sikkerhet. Slike data er politisk avgjørende og fungerer som en grunnmur i verdens evig skiftende politiske landskap.

Men SIPRI er altså ikke noe nytt. De har produsert forskning og statistikk siden grunnleggelsen i 1966. Deres fredsakademiske prosjekt har pågått i snart 60 år – uten at det har medført noen fredspristildeling. Fredsakademia fundamenterer politikk – innen både forebygging, konflikthåndtering og for forsoningsarbeid etter endte konflikter.

I denne sammenhengen er kanskje nobelprisens største blindsone nettopp de som forklarer samtidens krig og fred og analyserer de mest effektive fredsideene som faktisk er i bruk ute i verden. Ingen representanter for denne arenaen er noen gang tildelt fredsprisen.

Diskusjonen rundt hvilke fredstradisjoner denne prisen skal hedre, er avgjørende for hele prisens fremtid. Det er også sentralt for det fredsarbeidet som vil styrkes ved kommende pristildelinger. Samtalen om hva prisen bør premiere er essensiell for at prisen skal beholde sin relevans, og denne diskusjonen må føres åpent og inkluderende. Å involvere fredsakademia i dette vil være avgjørende for samtalens kvalitet.

Abonnement kr 195 kvartal

Ingen artikler å vise