Utstillingen portretterer blant annet eksport av norsk krigsmateriell, og forklarer hvordan norske våpen brukes i krig. Kunstnergruppen ANNEX består av Mona Bentzen, Marie Skeie, Kjersti G. Andvig og Solveig Syversen. Utstillingen vises frem til 17. september, og har også med verk av Rolf Groven. ANNEX ble stiftet sommeren 2015 som et resultat av en felles interesse for ulike aspekter ved norsk migrasjons- og asylpolitikk. Selv uttaler de at et mål er å skape debatt og engasjement rundt viktige samfunnsmessige veivalg gjennom tradisjonelle og utradisjonelle kunstuttrykk.
«Gaddafi-telt» ved Stortinget. Som en del av utstillingen tok kunstnerne med seg et libysk beduintelt til Eidsvolls plass og inviterte til fredspolitisk debatt rett foran Stortinget. Teltinstallasjonen er kalt «598 § 25» etter antall bomber norske jagerfly slapp over Libya i 2011 og grunnlovsparagrafen som sier at det norske militæret aldri må overlates i fremmede makters tjeneste, og aldri brukes utenfor Norges grenser uten Stortingets samtykke.
FN-mandatet ga ingen rett til det, men Norge var med på å bombe Gaddafis eiendommer, Libyas militære og sivile deler av statsapparatet.
Det ble avholdt to paneldebatter om helt grunnleggende forhold hva angår norsk krigspolitikk i Gaddafi-teltet foran Stortinget. Den første debatten angikk norsk alliansepolitikk. Det ble stilt spørsmål om hva det innebærer for Norge å være USA-alliert, om dagens allianser er vårt beste forsvar og om hvilke handlingsrom Norge har som NATO-alliert. I den andre paneldebatten ble de norske begrunnelsene for å delta i internasjonale militære intervensjoner diskutert. Det ble diskutert om våre politikere er tilstrekkelig informert i slike avgjørelsesprosesser, og om folket er godt nok informert når Norge går til krig. Oberstløytnant Tormod Heier var ordstyrer, og under hans briljante ledelse fikk jeg gleden av å bryne meg på både stortingsrepresentanter, professorer og redaktører i de fredspolitiske teltdebattene.
Lærdom fra Libya? Et av de mest interessante diskusjonstemaene angår hvilken lærdom vi bør ta med oss fra Norges bombing av Libya. Selv om de aller fleste synes å ha fått med seg at bombingen av det nordafrikanske landet ikke var noen stor suksess, sitter det fortsatt langt inne hos mange politikere å ta grunnleggende selvkritikk for det norske bidraget til den libyske katastrofen. Etter seks år synes jeg dette er forunderlig.
Vi i Fredslaget var selvsagt motstandere av denne krigen, og jobbet intenst for å unngå at også norsk militærmakt skulle bidra til ødeleggelsen av Libya. Først adresserte vi mulige forhandlingsløsninger for Libya. I februar var det også en viss interesse for den slags i norsk offentlighet. Men da media og de liberale krigshisserne for alvor kom på banen i Libya-saken i mars, steg temperaturen raskt. Kald og rolig debatt ble umulig. Som så ofte før, fremsto norsk sikkerhetspolitikk som reaktiv og utålmodig. Dermed lot også offentligheten seg styre av krigshissingen. I fredsbevegelsen gjorde vi uansett det vi kunne for å motbevise påstander fra Venstre, Høyre og Frp om at massakre var under planlegging i Libya, og at Gaddafi kunne angripe Benghazi når som helst. Det skulle raskt vise seg at vi kjempet mot vindmøller. Dette ble ansett som en ny type krig som de fleste liberale medier i Vesten endte opp med å støtte. I Norge var kanskje VG det grelleste eksemplet på krigsstøttende media. Det var imidlertid mange andre der ute som ikke var særlig bedre.
Forstyrrende frigjøringseufori. Mye av grunnen til at norske medier valgte å støtte opp om bombingen av Libya, lå i «den arabiske våren»; norske medier hadde portrettert den med fremtidstro og entusiasme over det siste halvåret, og for politikerne var det nå viktig å ende opp på den seirende side i kampen mot de arabiske diktaturer. Medienes fremtidstro var påtakelig. Man så ikke farene som lå latent i den islamske ekstremismen den arabiske våren frigjorde. Man så ikke den manglende demokratiske innstillingen hos dem som skulle kaste sine diktatorer. Man var heller ikke i stand til å forstå stormaktsinteressene som lå bak omveltningene i de aktuelle arabiske landene.
Forunderlig nok sitter fortsatt selvkritikk for bidraget til den libyske katastrofen langt inne hos mange av våre politikere.
Denne overdrevne frigjøringseuforien forringet både de militære og de politiske myndighetenes gangsyn. Dette ble svært tydelig i Norge. På bakgrunn av en elendig situasjonsforståelse og en forhastet politisk prosess, sendte Norge sine F-16-fly mot Libya, bare tre dager etter at FNs sikkerhetsråd hadde åpnet for å etablere en flyforbudssone over landet. Vi var førstemann ut, og best i NATO-klassen. Det var imidlertid ikke bare beskyttelse av sivile som var målet for denne bombingen, men også regimeskifte. Selv om FN-mandatet ikke ga noen rett til å angripe den libyske staten, var det nettopp det NATO gjorde. Ikke bare bombet vi Gaddafis eiendommer og Libyas militære, men også sivile deler av statsapparatet, slik som tv-stasjoner og strømforsyning. Resultatet var et land i ruiner.
Mangel på selvkritikk. I ly av NATOs bomberegn eskalerte den libyske borgerkrigen, som tok livet av 50 000 mennesker før Gaddafi selv ble drept og NATO avsluttet sine bombetokt. Siden den tid har ikke forholdene blitt bedre. Borgerkrigstilstand, fremvekst av terrorisme og ukontrollerbare flyktningstrømmer kveler i dag Libyas fremtidstro.
I lys av denne høyst unngåelige og menneskeskapte katastrofen er det bemerkelsesverdig at ikke flere av stortingsrepresentantene, som i 2011 gikk inn for å bombe Libya, nå tar grunnleggende selvkritikk. Av stortingsrepresentantene som deltok i teltdebattene under valgkampen (fra Frp, Venstre, SV, Sp og Krf), var det bare Olaf Lundeteigen fra Sp som gjorde det helt klart at han ikke kommer til å støtte noen slik militæraksjon i fremtiden. En slik konklusjon burde de fleste kunne ha stilt seg bak i dag.
Den norske krigsviljen. Spørsmålet er om ikke krigsviljen er blitt mer fremtredende enn fredsviljen i norsk politikk. De som vil gjøre det vanskeligere for Norge å gå til krig er for tiden i mindretall på Stortinget. En må dermed spørre seg om bombingen av Libya – med alle de katastrofale følgende den har fått – bidrar til at Norge hever sin terskel for å gå til krig. For hvis ikke det gjør dét, hva skal da til? Kanskje en tilsvarende katastrofal bombing av Syria? Så tungnemme kan vi ikke tillate våre politikere å være. Kostnadene av en slik mangel på ydmykhet er altfor stor – bare spør sivilbefolkningen i dagens Serbia, Afghanistan, Irak og Libya.
---
