Et fredspolitisk vitamintilskudd i valgkampen

Midt i valgkampen åpnet en spennende og høyst politisk utstilling på Akershus Kunstsenter. Gjennom Flagget følger flesket gir kunstnergruppen ANNEX oss et kritisk blikk på landets behandling av asylsøkere, overflodssamfunnet og ikke minst krigsnasjonen Norge.

Utstillingen portretterer blant annet eksport av norsk krigsmateriell, og forklarer hvordan norske våpen brukes i krig. Kunstnergruppen ANNEX består av Mona Bentzen, Marie Skeie, Kjersti G. Andvig og Solveig Syversen. Utstillingen vises frem til 17. september, og har også med verk av Rolf Groven. ANNEX ble stiftet sommeren 2015 som et resultat av en felles interesse for ulike aspekter ved norsk migrasjons- og asylpolitikk. Selv uttaler de at et mål er å skape debatt og engasjement rundt viktige samfunnsmessige veivalg gjennom tradisjonelle og utradisjonelle kunstuttrykk.

«Gaddafi-telt» ved Stortinget. Som en del av utstillingen tok kunstnerne med seg et libysk beduintelt til Eidsvolls plass og inviterte til fredspolitisk debatt rett foran Stortinget. Teltinstallasjonen er kalt «598 § 25» etter antall bomber norske jagerfly slapp over Libya i 2011 og grunnlovsparagrafen som sier at det norske militæret aldri må overlates i fremmede makters tjeneste, og aldri brukes utenfor Norges grenser uten Stortingets samtykke.

FN-mandatet ga ingen rett til det, men Norge var med på å bombe Gaddafis eiendommer, Libyas militære og sivile deler av statsapparatet.

Det ble avholdt to paneldebatter om helt grunnleggende forhold hva angår norsk krigspolitikk i Gaddafi-teltet foran Stortinget. Den første debatten angikk norsk alliansepolitikk. Det ble stilt spørsmål om hva det innebærer for Norge å være USA-alliert, om dagens allianser er vårt beste forsvar og om hvilke handlingsrom Norge har som NATO-alliert. I den andre paneldebatten ble de norske begrunnelsene for å delta i internasjonale militære intervensjoner diskutert. Det ble diskutert om våre politikere er tilstrekkelig informert i slike avgjørelsesprosesser, og om folket er godt nok informert når Norge går til krig. Oberstløytnant Tormod Heier var ordstyrer, og under hans briljante ledelse fikk jeg gleden av å bryne meg på både stortingsrepresentanter, professorer og redaktører i de fredspolitiske teltdebattene.

Lærdom fra Libya? Et av de mest interessante diskusjonstemaene angår hvilken lærdom vi bør ta med oss fra Norges bombing av Libya. Selv om de aller fleste synes å ha fått med seg at bombingen av det nordafrikanske landet ikke var noen stor suksess, sitter det fortsatt langt inne hos mange politikere å ta grunnleggende selvkritikk for det norske bidraget til den libyske katastrofen. Etter seks år synes jeg dette er forunderlig.

Vi i Fredslaget var selvsagt motstandere av denne krigen, og jobbet intenst for å unngå at også norsk militærmakt skulle bidra til ødeleggelsen av Libya. Først adresserte vi mulige forhandlingsløsninger for Libya. I februar var det også en viss interesse for den slags i norsk offentlighet. Men da media og de liberale krigshisserne for alvor kom på banen i Libya-saken i mars, steg temperaturen raskt. Kald og rolig debatt ble umulig. Som så ofte før, fremsto norsk sikkerhetspolitikk som reaktiv og utålmodig. Dermed lot også offentligheten seg styre av krigshissingen. I fredsbevegelsen gjorde vi uansett det vi kunne for å motbevise påstander fra Venstre, Høyre og Frp om at massakre var under planlegging i Libya, og at Gaddafi kunne angripe Benghazi når som helst. Det skulle raskt vise seg at vi kjempet mot vindmøller. Dette ble ansett som en ny type krig som de fleste liberale medier i Vesten endte opp med å støtte. I Norge var kanskje VG det grelleste eksemplet på krigsstøttende media. Det var imidlertid mange andre der ute som ikke var særlig bedre.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here