Fredspolitikkens makt og avmakt

Glansbildet av Norge som en «humanitær stormakt» slår sprekker.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fredsnasjonen Norge har lenge fått være i fred. Skjermet for kritikk, har Oslo-prosessen og håndtrykket mellom Yassir Arafat og Yitzhak Rabin foran Det hvite hus den 13. september 1993 vært krumtappen i norsk Midtøsten-diplomatis suksesshistorie. Å gjøre fiender til venner gjennom hemmelige forhandlinger var selve prestisjeprosjektet for nyere norsk utenrikspolitikk. Det siste tiåret – ikke minst de siste årene – er imidlertid dette bildet snudd på hodet. Midtøsten kjennetegnes ikke av fred, men varig unntaks- og krisetilstand. Selv om

det ikke trenger å være en direkte årsakssammenheng mellom dette faktum og norsk fredspolitikk, er det likevel nærliggende å kaste et mer kritisk blikk på den norske rollen som «humanitær stormakt».

Fredspolitikk er nemlig ikke bare uproblematisk. Bistandsforskeren Terje Tvedt minnet oss i fjor om at den norske modellen kjennetegnes av en bred enighet som holdes oppe av et tett maktpolitisk samrøre av faglig, politisk og journalistisk kompetanse. Den gode samaritan stod igjen uten klær.

Voksende kritikk

Nå er to andre bidragsytere – på forskjellige måter – ute i samme ærend. Begge har fått relativt stor oppmerksomhet i media, noe som langt fra er overraskende.

Forsker og historiker Hilde Henriksen Waage ved Institutt for fredsforskning er kjent for sin kritikk av israelskvennlig norsk utenrikspolitikk. Noe som særlig har kommet frem i hennes studier av Norges forbindelser med Israel i tiåret etter den andre verdenskrigen og ikke minst i hennes studier av oppstarten av den norske diplomatiske bak-kanalen i 1992-1993. Nå foreligger boken om Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten i perioden fra 1993 til 1996: Peacemaking is a risky business – Norway’s role in the peace process in the Middle East, 1993-96.

Mindre kjent er skribent Arne Ørum. Han er utdannet teolog, men har mange års praktisk erfaring fra Midtøsten – som tjenestemann i FN, ansatt i Norsk Folkehjelp og dessuten som rådgiver i Utlendingsdirektoratet. I boken Fred i vår tid, velger han det samme utgangspunkt som Waage: Et israelskvennlig Norge megler mellom to parter i et fullstendig asymmetrisk maktforhold mellom Israel og palestinerne.

Både Ørum og Waage er ute etter det samme: Å kritisere Norge for manglende nøytralitet, og for dermed å løpe Israels ærend i fredsprosessen. «I en fredsprosess preget av det totalt ulike maktforholdet mellom Israel og palestinerne, har nærheten til Israel hele tiden vært grunnlaget for Norges rolle som nøytral tilrettelegger», skriver Ørum. «Norway could not alter the power asymmetry between Israel and the Palestinians. Norway had to be acceptable not to both parties equally, but primarily to the strongest party, Israel. Norway had no muscles», skriver Waage.

Med dette stopper imidlertid likhetene mellom de to bøkene. Metodikken og ikke minst konklusjonene som trekkes er nemlig vidt forskjellige. Ørum er opptatt av fredsprosessens språklige maktkamuflering. Waage er en omstendelig historiker på jakt etter empiriske funn som i detalj kan fortelle hva slags fredsmegler Norge har vært i fredsprosessens ulike faser.

Fredsretorikken

Ørum er ikke opptatt av fredsprosessen i seg selv. Og heller ikke de mange og forskjellige aktørene, stadiene og brytningene som preget den. Snarere er det den politiske retorikken som interesserer ham: Den har «tjent til å avdempe inntrykket av at israelsk makt sto med palestinsk avmakt», mener Ørum. Det gjør prosjekt ideologikritisk. Han forsøker – i marxistisk tradisjon – å kle av makten som ligger skjult i fredsretorikkens konsensusbyggende strategier som «avdemper inntrykket av maktpolitikk».

Fredsprosessen er en fortelling om hvordan tilsynelatende «nøytrale» norske fredsmeklere på den ene siden fremhevet tillit og likhet mellom partene, men samtidig på den andre siden bidro til det Edvard Said har kalt et «palestinsk Versailles». Dette kunne skje fordi interessemotsetningene ble holdt skjult gjennom blant annet «forstillelse», «fornektelse av realiteter», «avvisning av kritikk», samt at en «liten gruppe mennesker fra sosialdemokratiets absolutte elitesjikt» skaffet seg et unikt handlingsrom.

Noe gikk altså galt i det norske Midtøsten-diplomatiet. Boken er likevel ikke en kritikk av fredsidealisme som sådan, bare av en idealistisk retorikk som ble et «talerør for maktpolitikk». Realitetene i okkupasjonsmaktens politikk og folkerettens marginalisering ble usynliggjort, i takt med at selve hovedårsakene til konflikten ikke ble drøftet kritisk, men utsatt til såkalte «sluttforhandlinger», er argumentet. Ørum påstår derfor at Norge med sin fredsretorikk – der tillit, stillhet og konsensus gikk foran maktpolitiske realiteter – bidro til å konsolidere den folkerettsstridige okkupasjonen og forlenge konflikten.

Prosessen i seg selv – og retorikken knyttet til den – ble viktigere enn resultatene av prosessen. Fordi Norge var ute av stand til å håndtere maktpolitikk ble man «innhentet av realitetene». Gjennom et eget språk og egne spilleregler ble liksom fredspolitikken vernet fra omverdenen.

Spennede, men problematisk

Foruten Terje Tvedt, er Ørum en av de virkelig få her til lands som har valgt å studere norsk fredspolitikk diskursanalytisk. Perspektivet er derfor ikke bare kritisk, men også nyskapende. Ørum viser hvordan makten i politiske praksisformer bidrar til å skape kontinuitet der man forventer brudd. Oslo-prosessens bruk av hemmelighold, ny fagekspertise, bred konsensus, og ikke minst en paradoksal nedtoning av folkerettslige prinsipper, er eksempler på det.

Aller best er Ørums kunnskapssosiologiske analyse av hvordan forskningsstiftelsen Fafo og det lille sosialdemokratiske elitesjiktet der Terje Rød Larsen, hans kone Mona Juul, statssekretær Jan Egeland og senere utenriksminister Johan Jørgen Holst, stod sentralt, tok kontroll over norsk fredspolitikk.

Denne delen av boken stiller opp en viktig fortelling om hvordan utenrikspolitikken i en liten stat som Norge kan gjøres om til et nesten privat anliggende. Det står i skarp kontrast til fortellingen om Oslo-prosessen som en suksesshistorie, som lenge har vært den offisielle versjonen.

Videre gir denne delen især en god beskrivelse av hvor tett forholdet mellom forskning og politikk, og dermed også mellom kunnskap og makt, kan være.

Fred i vår tid er imidlertid mindre spennende som utenrikspolitisk analyse. Ørum velger et perspektiv som virker foreldet når han trekker frem de såkalte «realistene» fra årene etter andre verdenskrig. Til grunn for Ørums påstand om en idealistisk fredsretorikk ligger nemlig en forutsening om at det foreligger et faktisk skille mellom såkalt «realpolitikk» og «idealpolitikk». En slik antagelse er problematisk når det er snakk om en småstat som Norge. Det skyldes – og dette er viktig – at idealistisk tankegods ikke lenger er et anliggende for uavhengige kritikere, men snarere er statens egen politikk. Realpolitikk er et annet ord for stormaktenes maktpolitikk. Idealpolitikk har vært knyttet til deres kritikere. Begrepsparet er derfor vanskelig å bruke for en småstat som Norge – idealpolitikk har vært statens egen politikk.

På en lignende måte, men kanskje enda mer problematisk, er Ørums overraskende forutsetning – diskursanalysen tatt i betraktning – om et skille mellom språk og virkelighet, mellom «retorikk» på den ene side og «realitet» på den annen. Poenget med diskursanalyse er jo å se språk og retorikk som en virksom vesentlig del av virkeligheten.

Og til slutt: Boken skjemmes av mangel på primærkilder. Slutningene blir gjentakende, og dessuten for generelle. Viktige motsetninger blir oversett. Dessuten blir det uklart i hvilken grad retorikken Ørum identifiserer har vokst frem av bevisst elitemanipulering, eller som et mer ubevisst resultat av språklige strukturer. Ørum står med andre ord i fare for å bli en vel så sterk retoriker som den utenrikspolitiske eliten han selv kritiserer.

Fredsmegleren Norge

Hilde Henriksen Waage er ikke like kritisk i Peacemaking is a risky business. Først og fremst er hun snarere historiker. Trolig forteller alt oppstyret rundt bokutgivelsen, herunder den betydelige kritikken av kildebruken fra de involverte aktørene, mer om norsk fredspolitikk enn om forfatteren. Kanskje tråkker hun på noen ømme tær.

Waages fortelling om norsk Midtøsten-politikk – basert på litt i overkant av femti intervjuer og en mengde gradert materiale – er videre mindre monolittisk og mer flertydig enn Ørums. Waage beretter mest, forklarer litt, og stiller noen få sentrale spørsmål: «How did this small Scandinavian country come to be involved in one of the deadliest and most intractable conflicts of the 20th century? How can the outcome of the process be explained?»

Waages svar er at norsk fredspolitikk i Midtøsten ikke ble utviklet i et vakuum, men snarere som et resultat av bevisst Israel-vennlighet i norsk etterkrigstid.

Norsk fredsdiplomati kan imidlertid ikke forklares ved henvisning til Israel-støtten alene. Det var nettopp på grunn av, ikke på tross av, de tette forbindelser til Israel at Arafat allerede i 1979 så på Norge som en relevant aktør. Norge ønsket også med andre ord også å hjelpe palestinerne.

Selv om Waage forteller detaljert om hvordan den norske meklerrollen skiftet karakter fra uoffisiell og akademisk «tilretteleggerrolle» de første månedene i 1993, til en mer aktiv, offisiell politisk «meklerrolle» månedene forut for undertegnelsen av avtalen, bestemte det asymmetriske maktforholdet mellom partene selve forløpet. Der Ørum forteller om den norske utenrikspolitiske makteliten, forteller Waage om avmakten til de samme aktørene. Der Ørum fremhever strukturene, vektlegger Waage de mange aktørene som spilte sentrale roller. I Waages beretning blir nordmennene tragiske helter: De er i den gode saks tjeneste, og gir aldri opp på tross av et nærmest umulig utgangspunkt. Sett i et slikt lys, blir Waages bok – bevisst eller ubevisst – et slags forsvar for Norges Israelvennlighet.

Waage forsøker å gå svar på hvorfor det måtte bli slik. Makten i forhandlingsspillet gjorde det umulig for Norge å kritisere Israel, ettersom forhandlingene da ville brutt sammen. Waage er langt fra like mistenksom overfor makten som det Ørum er. Snarere viser boken at hun er opptatt av hva Norge faktisk fikk gjort, gitt det begrensede handlingsrommet i forhandlingssituasjonen.

Her skurrer det imidlertid litt for Waage også. Det er et sprik mellom forutsetningen hun gjør: «Israel decided the conditions and the rules of the game. Norway could like this or not, but there was nothing it could do about it»

Og beskrivelsen hun gir av Norge som en tragisk helt i forhandlingene, der Norge utnyttet rollen som småstat: «They [de norske meklerne] were extremely achievement-oriented. They strongly believed in their ability to make a difference, even on the world stage».

Dette er en side ved boken som ble underkommunisert i mediedebatten som fulgte utgivelsen. Den handlet utelukkende om hvorvidt Norge logret for Israel eller ikke. Nordmennene tok sjanser – og handlet, er Waages poeng. Forstått slik, gir Peacemaking is a risky business flere gode eksempler på dynamikken i internasjonal politikk.

Boken hemmes imidlertid ytterligere av et litt for enkelt maktbegrep – bare militær makt teller, for Waage. Dermed underfokuserer hun på en paradoksal måte sine egne empiriske funn, som nettopp fremhever kompleksiteten og mulighetene i internasjonale forhandlinger. Hun synes å mene at Oslo-prosessen kunne fått et annet utfall med en sterk militærmakt som riset bak speilet. Nå tyder imidlertid alt på at heller ikke USA – verdens sterkeste militærmakt – å skape fred i Midtøsten. Waage hemmes derfor av sin tradisjonelle småstatstekning, som faktisk er i tråd med både norsk historieforskning forøvrig og dominerende fortellingen om den norske suksessen i Midtøsten.

1

---
DEL

Legg igjen et svar