Fredsnasjonen Norge under imperialismens humanitære stadium

En kommentar til et hundreårsjubileum.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kampjubileet om det nasjonale Vi

Historikerne er ikke helt enige om Norge fantes som nasjon før 1814 og i hvilken grad denne nasjonen eksisterte, eller om nasjonen primært er en konstruksjon som ble dannet etter hvert utover på 1800-tallet. Og hvis den norske nasjon er en konstruksjon, er den da et rent ideologisk forhold, eller står det for en dypere realitet? Er nasjonen et politisk subjekt, eller er den bare en forenende forestilling om at et slikt subjekt eksisterer uten at subjektet faktisk eksisterer uavhengig av forstillingen om det?

I 1905 derimot kunne det vanskelig benektes at Norge framstår som nasjon, at det da var konstituert et nasjonalt Vi som feirer sitt 100-årsjubileum i år. Og hvem var det som var subjektet i 1905, nasjonen, eller nasjonalstaten? Hvis det var det siste, hvem opptrådte så denne staten på vegne av, hele befolkningen eller bare deler av den?

Men heller ikke hundreårsjubileet skjer uten kamp som viser at dette Vi er splittet. Den moderne splittelsen i det nasjonale Vi ble veldig tydelig under kampen om norsk medlemskap i EEC/EF i 1972. Noen mente at Vi ville få større innflytelse som nasjon dersom VI ble medlem. Andre at Vi ville få mindre og følgelig at Vi måtte stå utenfor.

I 1994 gjentar det samme seg. Begge fraksjoner påberoper seg å representere det hele nasjonale Vi. De som vil til Brussel har her et større problem enn de som foretrekker å ha sin politiske hovedbase i Norge. For i Brussels korridorer er det ikke plass til hele det norske Vi, bare en svært liten del av det. Det store norske Vi må altså la seg representere av noen ganske få i Brussel, mens det er plass til oss alle – og mange flere, både med lys og mørk hud – her hjemme. Det nasjonale Vi vil alltid måtte la seg representere av et mindretall, en elite. Når denne eliten bare representerer en mindretallsfraksjon, har vi ikke bare et problem med begrepet om nasjonen, men også et demokratisk problem.

I 1905 og i mai 1945 var nasjonen konstituert som en tilnærmet unison stemme. Det bør historikerne kunne være enige om. Men de offisielle forberedelsene til hundreårsjubileet for 1905 blir gjort av den politiske eliten i Norge, den som hare et nytt unionsprosjekt på gang. Derfor kaller den jubileet ikke med sitt rette, unionsoppløsende navn, men en «hundreårsmarkering». Unionister kan ikke bare juble over at unioner går i oppløsning.

Det er viktig å hindre at markeringen havner i hendene på unionsmotstandere, så markeringen er bare en videreføring av fraksjonskampene fra 1972 og 1994 og gjenspeiler samtidig styrkeholdene mellom disse i den daglige utøvelsen av politisk makt. Markeringen er i samsvar med den nyliberale ånd, organisert som et aksjeselskap under Kultur- og kirkedepartementet, Hundreårsmarkeringen-Norge 2005 a/s – altså på unionistenes organisatoriske, liberalistiske premisser. Dette aksjeselskapets hovedsamarbeidspartnere er VG, TINE, Gjensidige NOR, P4, Diplom-Is a/s og Choice Hotels Scandinavia. I tillegg følger andre samarbeidspartnere av lavere grad som SAS/Braathens og Bergens Tidende.

Norge I og Norge II

Med andre ord: Det er de politiske rammebetingelsene som avgjør i hvilken grad nasjonen er en nasjon eller bare en konstellasjon av fraksjoner som bekjemper hverandre. I 1884 – ved innføringen av parlamentarismen – var nasjonen sterkt splittet. Først i siste halvdel av 1800-tallet tilspisser de politiske motsetningen seg mellom Sverige og Norge på en slik måte at det setter i gang den prosessen som ender med det unisone 1905. Motsetningene var ikke da primært knyttet til innenrikspolitiske saker, men til Norges representasjon i utlandet, altså forholdet til De andre, nærmere bestemt de norske nærings- og kapitalinteresser i forhold til verdensmarkedet. Kampen for norsk selvstendighet var med andre ord et ledd i kampen for Norges plass i globaliseringen. Nasjonalstat og globalisering er to sider av samme sak.

For å sikre det nye norske borgerskapets økonomiske interesser i dette markedet, kunne det ikke lenger la seg representere av svensker i utlandet. Parolen var: norske konsuler for norske kapitalister! Kort tid etter falt 1905-alliansen fra hverandre i de normale fraksjonskamper som naturlig hører hjemme i et klassesamfunn. Til alt hell har disse kampene fulgt et i hovedsak demokratisk og fredlig mønster slik at nasjonalismen i Norge på 1800- og 1900-tallet – til forskjell fra de aller fleste andre land i Europa – har vært et relativt demokratisk fenomen.

På liknende vis var det nasjonale Vi som var i sving i perioden 1940-45 konstituert av ytre rammebetingelser, denne gang av et aggressivt angrep med militærmakt fra Hitler-Tyskland. Men i år 2005 er altså det nasjonale Vi representert med et aksjeselskap, sponset av VG, Gjensidige NOR, TINE, Diplom-Is a/s, P4 og Choice Hotels Scandinavia.

Det nasjonale Vi er altså ikke en «essensiell» egenskap ved et folk, ingen folkekarakter, som genererer gode eller dårlige handlinger. Det nasjonale Vi er tvert om et resultat av styrkeforhold mellom de ulike befolkningsgruppene i et land – med ulike sosiale, økonomiske og kulturelle behov og interesser. Når det nasjonale Vi organiseres som et aksjeselskap er det åpenbart for alle som vet hva et aksjeselskap er, hvem som ikke er medlemmer av dette Vi.

Likevel: Når det i dag snakkes om Norge som fredsnasjon – hvilket Norge er det vi da snakker om? VGs eller P4s? Eller er det det Norge som vil bidra med 3000 tropper i EUs nye «rapid forces» (jfr. tidligere utenriksminister Torbjørn Jagland) som skal kunne konkurrere med de amerikanske utrykkingstyrkene i NATO-regi out of area på et par måneders varsel med 60 000 mann for å opprette fred i andre deler av verden, eventuelt i de deler av Europa der EU har vitale interesser (jfr. Jugoslavia 1999)? Hvilket Norge skal bistå EU med krigsmakt? Hva da med den del av Norge som ikke vil inn under andre staters krigskommando? Vil VG delta i mobiliseringen av norske tropper til militære operasjoner i EU-regi, eller sette seg i mot?

Eller snakker vi om et helt annet Norge, et Norge som setter seg imot en slik utvikling av forsvars- og sikkerhetspolitikken, og som heller vektlegger forsvaret av norsk territorium og havområder innenfor rammen av Folkeretten? Og hvem er i så fall dette andre Norge? Hvordan kommer det til orde?

I 1949 ble Norge medlem av NATO på en nærmest kuppaktig måte med grunnlag i et velregissert benkeforslag på det daværende regjeringspartiets landsmøte samme vår, Ap. Omtrent på samme tid ble det vanlig med meningsmålinger, såkalte «gallupundersøkelser» om alt mulig i den norske befolkningen. Men en ting var det forbudt å spørre folk flest om: Deres holdning til Norsk medlemskap i NATO. For makteliten og USA derimot var dette en viktig sak. Derfor gjennomførte Norsk Gallup på vegne av Det amerikanske informasjonsbyrået (US Intelligence Agency) spørreundersøkelser i perioden 1955-57. Resultatet av disse undersøkelsene ble holdt hemmelig. De viser at et gjennomsnitt på 40,5 prosent av de spurte støttet norsk medlemskap, mens 40,4 prosent var imot. Tar en med hele perioden 1955-1960 var et flertall mot NATO, 42,9 prosent mot 39,2 prosent (0,8 prosent støttet Østblokken, 17,1 prosent visste ikke). Først når meningsmålingene senere viser et «trygt» flertall for NATO, ble det tillatt å gjøre resultatet av disse offentlige. (Se Stian Bones Larsen: Arbeiderpressen i Nord-Norge under den kalde krigen. Arbeiderhistorie 2004 s. 62).

Men siden alle riksdekkende norske medier unntatt ukeavisa Orientering var massivt for NATO, trodde folk flest at folk flest var for NATO, mens de faktisk lenge var imot. Med andre ord: Også Orientering var dårlig orientert om forholdene, men hadde likevel en følelse av at det var noe som ikke stemte i kongeriket. «Something is rotten in the Kingdom of Norway». Men den indre kjerne i AP visste selvsagt. Orientering var som kjent utgangspunktet for dannelsen av Sosialistisk Folkeparti, som igjen var utgangspunktet for Sosialistisk Venstreparti.

Krig = Fred

Dermed er vi over på det andre begrepet – fred. I likhet med nasjonsbegrepet har vi her å gjøre med et vaklevorent begrep, som alt etter omstendighetene like gjerne kan bety krig. Betydningen av begrepet Fred bestemmes ikke av en egen innebygd logikk i språket, av en språklig essens, men av de ytre forhold som påvirker språket, som gir språket mening.

Gjennombruddet for at Fred = Krig og dermed at Krig = Fred skjedde for alvor i nyere tid i 1999 med NATO-angrepet på Jugoslavia. Den natten til 24. mars da bombingen startet forsnakket president Bill Clinton seg da han sa at krigen var «i samsvar med våre nasjonale interesser» i følge referatet på NRK morgennyhetene kl. 07.00. Da redaksjonene i massemedia verden over litt lenger ut på dagen var blitt mer våkne, var alle referanser til USAs nasjonale interesser falt ut av referatene av Clintons tale. Heretter var det bare snakk om de fredlige og humanitære hensikter. Med andre ord: USAs nasjonale interesser gjennomgikk på rekordtid en velsignet transformasjon til verdenssamfunnets humanitære interesser. Det som er godt for USA, er godt for Menneskeheten.

Angrepet mot Jugoslavia kom uten at Jugoslavia var noen trussel mot noen av de angripende krefter, deriblant fredsnasjonen Norge. Angrepet var i strid med Folkeretten. Som kjent forbyr Folkeretten angrepskrig, men det er tillatt å forsvare seg. Følgelig kunne ikke Clinton og Bondevik omtale angrepet som krig, men som «aksjon», «militær operasjon» osv. – og da mer presist som «humanitær intervensjon». Med andre ord: Imperialismen i sitt humanitære stadium. Denne omskrivingen var en indirekte innrømmelse av at aksjonen var i strid med Folkeretten og dermed ulovlig.

Det var under denne krigen, 24. april 1999, at NATO vedtok sin nye strategi med rett til å gå til aksjoner «out of area» – et vedtak vår egen regjering ga sin tilslutning til uten noen form for offentlig debatt eller åpen behandling i Stortinget. Med denne strategien bryter NATO med de begrensninger som ligger i Folkeretten og FN-systemet og som gamle NATO tross alt holdt seg innenfor i sine operasjoner.

I samsvar med de nye maktpolitiske kjensgjerningene som gir NATO «rett» til å gripe inn over alt hvor NATO-landenes (=USAs) interesser står på spill uten å ha blitt angrepet først, springer det fram politisk intellektuelle som mer enn gjerne stiller sine hjernevinninger til disposisjon for å finne de beste former for begrunnelse og rettferdiggjørelse av slike humanitære aksjoner. Også i fredsnasjonen Norge har vi selvsagt slike.

Professor i statsvitenskap ved UiO, Janne Haaland Matlary, tidligere statssekretær for utenriksminister Knut Vollebæk under regjeringen Bombevik i 1999, medlem av pavens Opus Dei (Guds oppdrag), er intet unntak. Etter at Sovjetunionen, Fellesefienden, forsvant har vi fått et paradigmeskifte i forholdet mellom krig og fred, i følge statsviteren. Mens en krig med Fellesfienden på plass ville bli en uhyre kostbar og forferdelig inhuman affære, jfr. Vietnam-krigen, har krigens logikk nå gått inn i en ny fase med mulighet for offensive, «moralsk sett rettferdige intervensjoner» av relativt begrenset omfang, uten å måtte være bundet av Folkerettens baktunge prosedyre og diplomati, men som vi likevel har «en allmenn plikt» til å gjennomføre. Det er snakk om «den gode militærmakten» til forskjell fra den vi hadde tidligere. (Se Ny Tid 28.1.2005). Man kan nå ved hjelp av intelligente presisjonsvåpen gripe inn direkte på vegne av Menneskerettighetene og «den menneskelige sikkerhet» uten å avvente forsinkende, enstemmige vedtak i FNs sikkerhetsråd, (selv om det siste vil være å foretrekke)!

For Sikkerhetsrådet er ikke på noen måte hevet over realpolitikkens maktforhold. Sikkerhetsrådet kan derfor brukes til å vedta «hjemmel» for tilsvarende humanitære aksjoner, som for eksempel den i Somalia i 1992 og Haiti 1994 – med den begrunnelse å gjenopprette demokrati på disse stedene.

Til forskjell fra de vankelmodige konjunkturene i Sikkerhetsrådet er derimot Folkeretten en mer tungrodd, noe mer stabil affære. Et vedtak i Sikkerhetsrådet om intervensjon er ikke nødvendigvis automatisk i samsvar med Folkeretten. Sikkerhetsrådet kan fatte vedtak som bryter med denne. Hadde FN velsignet krigen mot Jugoslavia i 1999, ville den like fullt vært folkerettsstridig. Nå innrømmer riktig nok professor Haaland Matlary at ingen av denne type aksjoner med FN-mandat før 1999 har vært noen suksess! I Somalia oppstod bare kaos etter USAs heroiske innsats, på Haiti er det ennå langt fram til demokrati selv om USA har fått sine folk tilbake til makten der. Men la oss ikke forvirre av uvesentligheter! Både NATOs nye Rapid Response Force og EUs «kampgrupper» er i følge Haaland Matlary innrettet på samme edle formål. Men så kommer det et hjertesukk: «Problemet med denne kapasiteten er at det som regel er for lite av det som virkelig trengs fordi statene ikke er vil bruke penger på militær modernisering, fordi forsvarsbudsjettene krymper i alle land unntatt USA, og fordi omstillingene … er for langsomme».

Viss man skal kunne gripe inn direkte på vegne av menneskerettighetene, for eksempel i Afrika, i Midtøsten, Latin-Amerika, det vil si utenfor Vest-Europa og USA (siden det bare er utenfor disse områdene det vil være aktuelt med slike aksjoner), må krigsmakten samtidig ha intellektuelle, ideologer, som er vel utstyrt med hele det arsenal av begreper og retorikk som er nødvendig for å rettferdiggjøre intervensjonene. Det vil aldri være mangel intellektuelle som ser det som sin oppgave å rettferdiggjøre den sterkes krig mot den svakere part, for disse intellektuelle er garantert bedre framtidsutsikter og karriere, også på universitetene, og da særlig innenfor statsvitenskapene, enn andre. Det er i dag rett og slett umulig å føre krig uten å gjøre det som humanitære intervensjoner på vegne av menneskerettighetene. Menneskerettighetsretorikken er blitt det ideologiske smøremiddel som får krigshandlingene til å gli på plass i våre hjernevinninger: Krig = Fred.

Etter 1999 er dette smøremiddelet en nødvendig forutsetning for at Norge skal framstå som fredsnasjon i norskingenes hoder, ja, til og med som en humanitær stormakt. Derfor trenger vi intellektuelle som er trygt forankret i de kristelige verdier og som kan artikulere verdifellesskapet med USA i en militærstrategisk, global sammenheng.

Modernisering tilbake til fortiden

Stikkordet for å få fart på opprustningen for menneskerettigheter er «modernisering» av styrkene. Med dette menes overgangen fra defensive til mer offensive, lett bevegelige våpenstrategier og ikke minst: overgangen fra allmenn verneplikt til et profesjonelt forsvar som består av folk som virkelig er motivert for krig (= fred). Dette er strategien til en annen militærfeminist, forsvarsminister Kristin Krohn Devold.

Modernisering betyr her som så ofte ellers: å gå tilbake til førmoderne organisasjonsformer. Da prisnippet om allmenn verneplikt ble innført i kjølvannent av Den franske revolusjonen 1789, ble en viktig grunnstein for moderniteten lagt. Den allmenne verneplikt var en hjørnestein i begrepet om folkesuvereniteten som bl.a. den norske grunnloven av 1814 bygger på (men som EUs nye konstitusjon ikke bygger på). Endelig skulle Europas nasjoner bli kvitt de profesjonelle hærene som kunne leies inn av eneveldige fyrster i kampen om territorier og opprettelse av nasjonalstater. Akkurat som krig = fred, eller omvendt, er modernisering regresjon, eller omvendt: Regresjon er modernisering. Postmodernitetens tilbakevending til leietropper konstituerer postmoderniteten som et førmoderne fenomen, post festum.

Selvfølgelig kan den allmenne verneplikt som det fysiske maktgrunnlaget for folkesuvereniteten brukes i sjåvinistiske sammenhenger under parolen om «å dø for Fedrelandet». Den herskende mindretallsfraksjonen i nasjonalstaten har ofte sendt menn av folket ut i felttog til forsvar for sine fraksjonsinteresser under påskudd av å forsvare nasjonale Vi. Her må vi altså holde to tanker i hodet samtidig og ikke blande dem sammen.

Med forsvinningsnummeret av Fellesfienden, forsvant også den globale maktbalansen som styrende mekanisme for grensegangen mellom krig og fred. Vi må erkjenne at det var i ly av denne maktbalansen at Folkeretten var operativt gyldig – og slik ennå kunne gi en fornuftig mening til begrepet fred versus begrepet krig som to atskilte, kontrære begrep – i samsvar med vanlige folks følelse for rett og gal språkbruk. I ly av denne maktbalansen var det mye vanskelige å begrunne offensive militære intervensjoner med henvisning til menneskerettighetene. Den globale maktbalansen beskyttet folk flest mot den politiske nytale som krigshissing forutsetter.

Vi står da overfor følgende historiske paradoks: Selv om Sovjetunionen ikke akkurat var noe foregangsland for menneskerettigheter og demokrati, var denne statens blotte nærvær i det globale systemet til nytte for kampen for menneskerettigheter og fred. Menneskerettighetene kan altså ikke defineres uavhengig av makt- og styrkeforholdene i verden. De kan ikke overlates til bare den ene, sterkeste part.

Gjenopplivingen av forestillingen om Norge som fredsnasjon og som humanitær stormakt er nettopp en sidevirkning av maktbalansens opphør. Men forestillingen om den norske fredsnasjonen er i alle fall etter 1999 en meningsløshet for alle som alt ikke har prostituert hjernevinningene sine. Viss en slik rolle ikke skal forbli en meningsløshet, må norsk forsvarspolitikk legges om til rene defensive forsvarsstrategier for norsk territorium og havområder – ikke bli en utlånsforretning til USA eller EU. Hvis vi med «Norges nasjonale interesser» mener de langsiktige sosiale, økonomiske og kulturelle interesser for flertallet av den befolkningen som bor innenfor den norske statens territoriale myndighetsområde, er det i våre interesser verken å binde oss sterkt til noen stormaktsallianse eller å utfordre den – men balansere mellom disse ved hjelp av diplomati som er basert i et militært forsvar som er uegnet til å utfordre eller provosere andre, men som vil gjøre et angrep på Norge kostbart militært, politisk og moralsk. I bunnen for denne balansegangen må det ligge åpne, demokratiske prosesser som styrker den allmenne verneplikten og befolkningens forståelse av lille Norges plass i den store verden. Først da kan landet bli en fredsnasjon.

Filosofisk epilog

Begrepene fred, krig og nasjon er altså vankelmodige, begreper vi ikke kan ha tillit til. Det er altså ikke slik som filosofene ofte hevder at det er språket som gir mening til verden, men omvendt verden som gir mening til språket. Begrepene krig og fred har altså ingen mening i seg selv, men bare i kraft av sitt forhold til omverden. Begrepene lar seg ikke definere ved språklige hjelpemidler alene. For å forstå det norske språk med kjernebegrep som krig og fred, nasjonen, nasjonale interesser osv., må norskingene holde seg orientert om forholdene i verden, ikke minst om de maktforholdene i Norge, som konstituerer de norske ordenes mening. For uten et slikt engasjement vil det være Forsvarsdepartementet, statsvitenskapen, VG og Hundreårsmarkeringen-Norge 2005 a/s som bestemmer betydningen av de norske ordene krig, fred og nasjon i anledning hundreårsjubileet.

---
DEL

Legg igjen et svar