Fredsmekling er ikke krig

Det var en grusom massakre som skjedde i Srebrenica for ti år siden, da de nederlandske FN-troppene på 150 mann overga «det trygge området» til de tungt bevæpnede bosnisk-serbiske styrkene på 2000 mann. Hadde nederlenderne forstått hva overgivelsen ville føre til, burde de ha tatt kampen opp, i et desperat forsøk på å stanse angriperne. […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var en grusom massakre som skjedde i Srebrenica for ti år siden, da de nederlandske FN-troppene på 150 mann overga «det trygge området» til de tungt bevæpnede bosnisk-serbiske styrkene på 2000 mann. Hadde nederlenderne forstått hva overgivelsen ville føre til, burde de ha tatt kampen opp, i et desperat forsøk på å stanse angriperne. Sannsynligvis trosset det deres forestillingsevne – som det vel også ville ha trosset vår – å tenke seg at angriperne ville føre bort 8000 menn og gutter og myrde dem med kaldt blod.

Men å gjøre Thorvald Stoltenberg medansvarlig for massakren, slik professorene Svein Mønnesland og Arne Johan Vetlesen gjør med sine uttalelser til Ny Tid om at den norske fredsmekleren «bidro til å skape et klima» som tillot Slobodan Milosevic å myrde de 8000 fangene, virker fullstendig overspent. De beskylder ham begge for å være pro-serbisk. Man kan trolig like godt anklage de to for å være anti-serbiske. Men det mener de tydeligvis er i sin orden.

Thorvald Stoltenberg var FNs fredsmekler, sammen med David Owen, som representerte EU. Deres oppgave var ikke å føre krig, men å prøve å få partene til å løse konflikten ved et fredelig forlik. Dette er den klare prioriteten i FN-pakten, som i folkeretten for øvrig. Meklerne var nødt til å forholde seg til begge parter. De visste at varig fred krevde politiske løsninger som partene kunne bli enige om.

Men det såkalte internasjonale samfunn hadde ikke gjort oppgaven deres enkel. Det var full krig i det tidligere Jugoslavia da medlemmene i Sikkerhetsrådet vedtok å sende en FNs fredsstyrke dit – for å vise folk at «noe ble gjort», uten at det skulle koste for mye. Men FNs fredsstyrker – som Dag Hammarskjöld i sin tid fikk i stand – er tropper som blir satt inn for å påse at partene overholder en våpenhvile, og som ikke skal bruke sine lette våpen annet enn i selvforsvar. FNs generalsekretær advarte rådsmedlemmene inntrengende mot vedtaket. I Jugoslavia fantes verken våpenhvile eller skillelinje å overvåke, og hver gang partene lot til å ha sluttet en avtale, ble den umiddelbart brutt.

Men da volden tiltok og rådsmedlemmene måtte erkjenne at generalsekretæren hadde hatt rett i sine betenkeligheter, vedtok rådet å legge flere byrder på troppene. De skulle støtte opp om hjelpeleveransene, beskytte hjelpepersonellet og verne flyktningene. Toppbelastningen ble lagt på dem da Sikkerhetsrådet også vedtok å opprette seks «trygge områder», hvor den bosniske sivilbefolkningen skulle få sikkerhet – og påla FN-troppene å sørge for tryggingen. FNs generalsekretær ba inntrengende om 35 000 nye, robust utstyrte tropper for å mestre denne oppgaven. Tross full støtte fra fredsmeklerne, fikk han bare løfte om 7000. Det tok lang tid før selv det løftet ble innfridd av de landene som skulle stille styrkene til rådighet.

I en mer vettug verden enn vår, ville tropper fra verdensorganisasjonen bli respektert, selv om de ikke hadde synderlige våpen, akkurat som nordmenn har vært vant til å adlyde ubevæpnete politifolk. Slik er verden dessverre ikke ennå. Det hendte at de bosnisk-serbiske styrkene tok FN-soldater til fange. Sikkerhetsrådet sluttet en avtale med NATO, som sa seg villig til å støtte troppene med bombefly dersom de kom i vanskeligheter. USA ivret stadig for bombing. Men FNs generalsekretær, som ikke hadde noe mandat til å gå til krig, var lite villig til å gjøre sine folk til krigførende parter. Og de europeiske land, som i motsetning til USA hadde tropper på bakken, ville nødig gjøre dem til gisler og ofre. General Ratko Mladic trengte ikke Thorvald Stoltenberg for å vite at han neppe ville møte mye motstand om han fortsatte å neglisjere FN.

Så det er god grunn til å kritisere FN-operasjonen. Men kritikken kan gis en langt mer presis adresse enn «FN». Den bør rettes til medlemmene av Sikkerhetsrådet, som bedro folk ved å love dem trygghet uten å trygge dem, som ga FN krevende oppgaver uten å stille til rådighet de ressursene som trengtes for å gjennomføre oppgavene. Kritikken bør først og fremst rettes til vetomaktene, og aller mest USA, som altfor ofte får viljen sin blant de 15 medlemmene av Sikkerhetsrådet.

Ett forhold til fortjener både ettertanke og skarp kritikk. I 1993 var David Owen og forgjengeren til Thorvald Stoltenberg, Cyrus Vance, på nippet til å få vedtatt en fredsavtale som var det siste forsøket på å bevare et multietnisk Bosnia-Herzegovina med tre delstater og en reell, felles statsmakt. Denne planen ble i realiteten torpedert av USA. Utenriksminister Madeleine Albright erklærte at den ga serberne altfor store landområder og betydde «å belønne angriperne og straffe ofrene». Hun var altså på linje med Vetlesen og Mønnesland.

To-tre år senere fikk USA vedtatt Dayton-planen, som ga serberne enda noe mer land. De amerikanske lederne forsvarte likevel planen med at den gjorde slutt på «den etniske rensningen». Det er en tvilsom påstand. I dag er Bosnia-Herzegovina i virkeligheten delt i tre delstater, hver med en relativt homogen befolkning, og den felles statsmakten virker nærmest som en formalitet.

Men uansett hvilken av planene som var «best»: Hvis USA ikke hadde undergravd opplegget til FNs og EUs fredsforhandlere, ville hundretusener av mennesker ha vært spart for to-tre år av krigens redsler. Og massakren i Srebrenica ville ikke ha skjedd.

Gunnar Garbo

---
DEL

Legg igjen et svar