«Fred kan skapes av de verste fiender»

West of the Jordan River er Gitais første retur til de okkuperte palestinske områdene siden dokumentarfilmen Field Diary fra 1982. Hans nyeste film skildrer hvordan både palestinere og israelere prøver å hanskes med virkningene av okkupasjonen.

West of the Jordan River
Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.
film:

West of the Jordan River

Amos Gitai

Frankrike/Israel

Amos Gitai er en israelsk filmskaper som har viet livet og filmkunsten til å fremme fred. I West of the Jordan River (2017) etablerer Gitai raskt intensjonen bak filmen, gjennom en serie ubenyttede scener fra sine tidligere arbeider. Her ser vi ham som en yngre mann som arbeider med å berette om arabisk-israelske relasjoner og den tornefulle veien til fred.

West of the Jordan River er Gitais første retur til de okkuperte palestinske områdene siden dokumentarfilmen hans fra 1982, Field Diary. I sin siste film plukker han opp bitene fra der han avsluttet, og argumenterer for at mennesker er endringen som trengs for å skape fred i Midtøsten.

Som synopsiset hans slår fast: «Stilt overfor politikkens sviktende evne til å gjøre noe med okkupasjonen, reiser disse mennene og kvinnene seg og handler ut fra sin samvittighet som borgere. Denne menneskelige energien er et forslag til endring på overtid.»

Gitai byr på et glimt av håp om at enkel menneskelighet en dag kan være en vei til fred. 

I filmen sammenlikner han seg med en arkeolog når han gir seg i kast med en visuell dagbok som graver fram den ferske historien om en vei til fred som ennå ikke er nådd.

Filmen ble sluppet i fjor da den ble vist i Director’s Fortnight-seksjonen i Cannes. Filmen – som blir beskrevet av The Hollywood Reporter som et «pinefullt brev til hans hjemland» – har bare blitt mer presserende etter hvert som tiden har gått, gitt de siste tragiske sammenstøtene på Vestbredden.

Når den nå foretar sin rundreise til internasjonale filmfestivaler (senest i Masters-seksjonen i Vilnius International Film Festival Kino Pavasaris i mars), kommer West of the Jordan River på et kritisk tidspunkt i Midtøstens historie.

Tilbakeblikk på fortiden

«Jeg ønsker å skrape av lag etter lag for å komme til substansen i saken, for å forstå hvordan vi på en eller annen måte kan nå fram til en viss forsoning i regionen,» sier han i et klipp fra Field Diary. Gitai bruker klippet som referanse for å lage en film som stilistisk tar opp tråden fra der han slapp sist, og som gransker i «kapsler» hvordan folket kan være den endringen som trengs i fredsprosessen i Midtøsten.

Når han skreller av lagene med henvisninger til fortiden, legger Gitai inn scener fra sin tidligere film. Et israelsk sjekkpunkt her, og intervjuer med mennesker som bor på de okkuperte områdene der. Man lurer på skjebnen til de som er portrettert: Hva skjedde, for eksempel, med den 10–11 år gamle gutten som tilbød en kurv med jordbær til bilførere ved sjekkpunktet? Hvilken fremtid hadde han i en ubønnhørlig konflikt som har drept så mange unge palestinere (og som også har sett mye blodsutgytelse på israelsk side)?

Filmen blir beskrevet av The Hollywood Reporter som et «pinefullt brev til hans hjemland». 

«Om vi hadde vårt eget land, kunne vi hatt arbeid,» sier en mann som er del av en gruppe som blir nektet innreise til Israel ved et sjekkpunkt på Vestbredden. «Men stengte sjekkpunkter er noe dritt.»

En kvinne snakker om de daglige drapene; en mann bryter inn for å si at akkurat den dagen ble en gravid palestinsk kvinne drept i Jerusalem.

Okkuperte områder som «fiksjon»

Flere utdrag fra 1994-intervjuet med Yitzhak Rabin – den tidligere israelske statsministeren og nobelprisvinneren som ble myrdet i 1995 – er også med i filmen. De er inkludert for å gi kontekst til konsekvensene av det mislykkede forsøket på å sikre en troverdig fredsplan på det tidspunktet. Rabin snakker om polariseringen av fredsprosessen, og om hvordan islamske grupper som Hamas og andre motarbeidet prosessen med støtte ifra Syria.

Alt er elementer i den uforsonligheten som fortsetter å svekke Midtøsten. Etter massemigrasjonen til Europa av dem som flyktet fra krig, har uforsonligheten svekket europeisk politikk også (noe gjenvalget i april av Ungarns høyreekstreme statsminister, Viktor Orbán, vitner om).

West of the Jordan RiverMen Rabin insisterer på at trass i forbitrelse og tvil «kan fred skapes […] og den kan av og til skapes mellom de verste fiender».

Rask spoling 22 år frem i tid, og Gitai trekker frem den vonde historien om fred i 2016 gjennom et intervju med den kompromissløse israelske viseutenriksministeren Tzipi Hotovely, som beskriver seg selv som «religiøst langt ute på høyresiden».

I dag er det ikke lenger snakk om en verden med sjekkpunkter og politisk vilje til en fredsprosess, men en verden med grensemur og inngrodd uforsonlighet.

Hotovely insisterer på at israelske bosettere har rett til å leve som israelske borgere i de omstridte bosettingene på Vestbredden, og at begrepet «okkuperte områder» er en fiksjon.

Israel skriver eget «selvmordsbrev»

Ikke alle israelere tenker slik: Gitais neste besøk er hos Breaking the Silence, en organisasjon av israelske soldater som dokumenterer israelsk militær aktivitet på Vestbredden, og som «stiller spørsmål ved den moralske prisen» israelerne betaler for okkupasjonen av Vestbredden.

«Regjeringen vår er sinnssyk; gale unge bosettere styrer landet,» sier lederen for Breaking the Silence da Gitai spør om dagens situasjon.

«Regjeringen vår er sinnssyk; gale unge bosettere styrer landet.» 
Breaking the Silence.

Ari Shavit, journalist i den liberale israelske avisen Haaretz, erklærer rett ut at med mindre Israel endrer kurs i det neste tiåret – og forandrer sin historie med gjentatte feilgrep – vil tiden løpe fra landet, og vil til følge skrive sitt eget selvmordsbrev.

«Det er en dramatisk oppfatning,» bemerker Gitai tørt, mens filmen fortsetter med å systematisere en situasjon hvor nettopp de mange årene med feilgrep og tapte muligheter til fred har nådd dagens lys for lenge siden.

Et glimt av håp

Gitai graver nådeløst dypere ned i saken som berører vanlige folk, og besøker en foreldregruppe som bringer sammen israelere og palestinere som deler den forferdelige opplevelsen det er å miste barn i konflikten.

I det som er en av de følelsesmessige mest utfordrende sekvensene i filmen, snakker kvinner om å miste sønner og kjærester i konflikten og om den lange veien til forsoning. En jødisk kvinne som emigrerte til Israel fra Irak i 1942 i en alder av ni, snakker om hvordan hun og mannen hennes bevarer et «arabisk hjem», og diskuterer forskjellen i mentalitet og tilnærming til livet som utgjør én av utfordringene for fred.

Gjennom refleksjoner fra menneskene som er dratt inn i konflikten – både de som har liberale synsmåter og de som har konservative – byr Gitai på et glimt av håp om at enkel menneskelighet en dag kan være en vei til fred, selv om dagens omstendigheter gir ganske dystre utsikter.

Kommentarer