Hva ville skje om en fattig plutselig satt med en million mellom hendene? Tror du han eller hun snart ville være tilbake i samme økonomiske situasjon som før? Slik er det ikke – og Ruther Bregmans Utopia for Realists kan overbevise deg om faktumet. Dette er en bok som har vakt betydelig internasjonal oppsikt. To av samtidens viktigste tenkere, Steven Pinker og Zygmunt Bauman, har trykket den til sitt bryst, ikke bare fordi den er velskrevet, men også fordi den med sine temaer er så viktig. For hvordan gjør vi slutt på fattigdommen? Hva skjer når maskinene overtar arbeidslivet? Hvorfor bør man innføre borgerlønn? Hva er grunnen til at det ikke er samfunnsmessig lønnsomt med banker? Hvordan kan gode ideer endre samfunnet? At denne boken har begeistret både fremtidsoptimisten Pinker og dystopisten Bauman, sier sitt. Den kan kanskje fremtidspessimistenes sure mager, men er likevel ikke en bok for skylappoptimister som trenger noe hyggelig å lese på vei til sin overbetalte jobb i oljebransjen.
«Vi lever i en fantastisk tid,» skriver Bregman i bokens åpningskapittel, og ramser opp fortidens elendighet. Da blir jeg skeptisk. Men så skriver han: «Vi lever i ’Det bleke paradiset’.» Francis Fukuyama, en tenker Bregman trekker veksler har uttalt om samtiden at «Livet er redusert til økonomiske kalkyler, endeløse funderinger over løsningen på tekniske problemer og tilfredsstillelsen av sofistikerte konsumbehov.» Ruther Bregman, derimot, beundrer både liberalister og sosialister. «Det eneste vi mangler i overflodslandet,» skriver han, «er en grunn til å stå opp om morgenen.» Og da mangler vi det viktigste.
Borgerlønn nå! Utopia for Realists er alt annet enn abstrakt og utilgjengelig. I motsetning til mange akademiske avhandlinger om samfunnsproblemer, unngår denne forfatteren å tåkelegge sitt anliggende; han er tvert imot svært klarttalende. Bregman gir tydelige svar på hva vi bør gjøre for å få en endelig slutt på fattigdommen: «We should give free money to the poor.»
Det eneste vi mangler i overflodslandet, er en grunn til å stå opp om morgenen.
I London i 2009 blir 13 husløse menn tildelt en gave på 3000 pund hver, uten å forplikte seg til noe som helst. Ifølge boken gikk det faktisk bra med de fleste av dem. Én kom seg ut av sin heroinavhengighet. Ett og et halvt år etter at eksperimentet begynte, hadde 8 av de 13 fått seg tak over hodet. Alle hadde gjort fremskritt med tanke på av personlig utvikling, og samtlige hadde lært seg noe nytt og så optimistisk på fremtiden. Konklusjonen til mange som fulgte eksperimentet, var positiv. For eksempel skrev The Ecconomist: «The most efficient way to spend money on the homeless might be to give it to them.»
Med denne boken har ideen om borgerlønn fått en intelligent og velformulert forsvarer. Forfatteren kaller denne type lønn for «kapitalismens møte med kommunismen». Så velkommen til det kapitalkommunistiske samfunnet!
Utdanning på skraphaugen? Mange samfunnsteoretikere har argumentert for at fattigdom først og fremst er et moralsk problem, og har sine røtter i latskap og likegyldighet. Blant annet hevdet sosiologen Charles Murray, forfatter av boken Losing Ground, at statlig støtte til fattige mennesker ville underminere samfunnsgrunnlaget og ødelegge de fattiges seksualmoral. Denne boken, og flere liknende, gjorde slutt på alle fattigdomsreformer under Ronald Reagans presidentperiode.
«Hva vil skje når ingen jobber lenger?» spør forfatteren. Vil vi kaste bort tiden vår på enda mer tv-titting og meningsløse aktiviteter? Bregman argumenter for at mange jobber i dagens samfunn ikke er særlig meningsfulle. En aktivitet blir ikke automatisk meningsfull bare fordi man setter etiketten «jobb» på den.
Men når ingen lenger må jobbe, hva blir da vitsen med å ta seg en utdannelse? Vil folk slutte å tilegne seg kunnskaper når de ikke lenger trenger dem for å tjene penger? Det er en mangel ved boken at den ikke problematiserer utdannelsens stilling i et samfunn uten arbeid. Hva skjer i så fall med den delen av befolkningen som slutter å utdanne seg? Jeg savner også en større diskusjon om hvordan klasseforskjellene vil komme til å utvikle seg i et tilnærmet yrkesløst samfunn. Vil det dannes nye under- og overklasser, eller vil alle klasseforskjeller forsvinne? Vil de arbeiderne som finnes, danne en ny underklasse? Selv om Utopia for Realists skildrer godt de mange fordelene ved å leve i et samfunn der alle får borgerlønn, underbelyser den disse viktige spørsmålene.
En aktivitet blir ikke automatisk meningsfull bare fordi man setter etiketten «jobb» på den.
Lys av håp. Boken er tidvis riktig fornøyelig lesning, som når den forteller om hvordan Dublin overvant bankkrisen på 80-tallet, eller om hvordan president Nixon planla å gjøre slutt på fattigdommen i USA før Watergate-skandalen. Les den vakre og høyst betimelige hyllesten til lærerne og læreryrket, eller om BNP-begrepet og mannen som oppfant det. Lær om luddittene i England på slutten av 1700-tallet, som gikk løs på maskinene med hakke og spade.
I sum: Dette er en god bok, egnet til spennende og fruktbare diskusjoner i mange år fremover. Og den tenner et lys av håp i en verden som kan virke mørk og ugjennomtrengelig. Bare dét gjør boken verdt å lese.
